1. gang: fødselen drøyde, vannet ble tatt v/ 3 cm åpning, jeg fikk styrtrier og barnet ble dradd ut (kopp) da jeg hadde vel 8 cm åpning. Jeg fikk Petidin 10 minutter før babyen kom, han var relativ livløs (scorte 4 på apgar), jeg hadde kastet opp over alt, skreket, holdt pusten og hang i fosterstilling over en vask. Skikkelig pyse som lagde lyd.
------Pause på 5 1/2 år pga fødselsangst. (Skikkelig pingle, altså.)-------
2. gang: Forlangte epidural i det jeg ankom føden, drømmefødsel uten annet enn litt presslyder og et ul da hodet stod fast. Skikkelig pyse i og med at jeg fikk smertelindring og ulte.
3. gang: Her var jeg flink. Ingen smertestillende, ingen lyd, fødselen var over på 2 timer.
Jeg er ufattelig glad for de erfaringene jeg har og mest av alt for den tøffe førstegangsfødselen. (Jeg er i alle fall glad for det etter å ha lest denne tråden.) Opplevelsene mine har gitt meg både empati og sympati, forståelse for fødende kvinner og forståelse for at fødsler kan oppleves totalt forskjellig. Selv for samme kvinnen.
Det å kalle lyder under fødsel for sutring og å påstå at så lenge man puster rett så går alt så bra: Bullshit. Det går ikke alltid bra.
Enkelte damer hyler når de ser ei mus, jeg hyler når jeg føder en unge.