Jordmødre

Sitron skrev:

Jeg kan ikke skjønne at det skal være tabu å si noe som er sant. Det er en stor forskjell på å brøle på utpust og det å fokusere på å skrike, hva nå enn grunnen for det er.

Tror du virkelig noen fokuserer på å skrike? "Nå skal jeg jammen meg skrike høyt, altså! Nå skal jeg skrike både høyere og mer enn noen andre fødende!"

Nabojenta skrev:

Tror du virkelig noen fokuserer på å skrike? "Nå skal jeg jammen meg skrike høyt, altså! Nå skal jeg skrike både høyere og mer enn noen andre fødende!"

Det er vel en enorm forskjell på den latterlige kommentaren du kommer med her og det at noen ikke takler fødselen og at de dermed ikke gjør annet enn å skrike. Ergo et skifte av fokus. De tror det hjelper de der og da, fordi de ikke klarer noe annet, men sannheten er at slike ting hjelper ytterst, ytterst få. Om noen. Men klart, om du definerer fokus slik som du beskriver over og bare slik, så sier det vel seg selv at det ikke er slik det fungerer.

Sitron skrev:

Det er vel en enorm forskjell på den latterlige kommentaren du kommer med her og det at noen ikke takler fødselen og at de dermed ikke gjør annet enn å skrike. Ergo et skifte av fokus. De tror det hjelper de der og da, fordi de ikke klarer noe annet, men sannheten er at slike ting hjelper ytterst, ytterst få. Om noen. Men klart, om du definerer fokus slik som du beskriver over og bare slik, så sier det vel seg selv at det ikke er slik det fungerer.

Det jeg mener å si, er at ikke alle klarer å fokusere på positiv pusting el. når de er midt i fødselen. Fordi om jordmor står der og fortelle hvordan den fødende bør oppføre seg, vil ikke si at den fødende klarer å se fornuften i det der og da. Og det kan komme av smertene, redselen eller rett og slett noen som har satt seg i underbevisstheten, og som man ikke klarer å komme ut av.

Og jeg klarer ikke å se noe mer latterlig med min kommentar enn med din:

Det er en stor forskjell på å brøle på utpust og det å fokusere på å skrike, hva nå enn grunnen for det er.

Å diskutere pust og skriking når man føder kan gjøres på generelt grunnlag, det er ikke tabu. Derimot synes jeg det er ufint når dette gjøres med utgangspunkt i en fødsel som er lagt ut på nett, spesielt når ord som sutrete brukes. Det vitner om liten respekt for andre.

Nabojenta skrev:

Det jeg mener å si, er at ikke alle klarer å fokusere på positiv pusting el. når de er midt i fødselen. Fordi om jordmor står der og fortelle hvordan den fødende bør oppføre seg, vil ikke si at den fødende klarer å se fornuften i det der og da. Og det kan komme av smertene, redselen eller rett og slett noen som har satt seg i underbevisstheten, og som man ikke klarer å komme ut av.

Det er vel heller ingen som har sagt at det ikke er fødende som reagerer slik heller og heller ikke sagt noe negativt om det. Det som har blitt sagt er at det er bortkastede krefter. Enkelt og greit.

Kanne skrev:

Å diskutere pust og skriking når man føder kan gjøres på generelt grunnlag, det er ikke tabu. Derimot synes jeg det er ufint når dette gjøres med utgangspunkt i en fødsel som er lagt ut på nett, spesielt når ord som sutrete brukes. Det vitner om liten respekt for andre.

Jeg skrev et langt og litt for selvutleverende innlegg som jeg slettet. Vil bare si at jeg er enig med Kanne, det at konkrete saker diskuteres gjør ikke diskusjonen nøytral og generell. Vil også legge til det er vondt og tøft å lese en del av innleggene i denne tråden, jeg tar kritikk direkte til meg fordi jeg sitter med opplevelsen av å ha vært en særdeles dårlig fødekvinne. Det snakkes enkelte ganger i denne tråden om fødselen som om det skulle være en teknisk greie. Bare man puster slik og slik, og skriker sånn og sånn så vil alt gå så mye bedre. Dette er tøff lesning for en som opplevde fødselen som en dødskamp, uten et snev av kontroll over egen kropp. Jeg ga blanke faen i pusteteknikker når jeg følte at jeg var i en dødskamp, og helst skulle hoppet ut i fra vinduet i 12.etg. At jeg samtidig fikk kjeft gjorde ikke saken noe bedre. Heller tvert i mot vil jeg tro.

Merkelig. Jeg har også hatt en fødsel der jeg omtrent følte meg voldtatt etterpå. Der jeg hadde null kontroll og bare ønsket å dø. Likevel klarer jeg da fint å se at det er andre måter å føde på som er bedre, som ligger både innefor og utenfor den fødendes kontroll. Dette blir som å klage over at man har dårlig samvittighet for å gi barnet sitt mme, selv om man ikke har morsmelk å tilby, like latterlig å ha dårlig samvittighet for noe sånt. At man selv har vært i en situasjon som tilsier at man ikke har opplevd det optimale, betyr ikke at det optimale ikke finnes.

Jeg skrek og bar meg, til å begynne med og hadde nok mest fokus på at jeg hadde det vondt og at jeg ikke ville ha det vondt og at det var synd i meg og at det kom til å bli vondere. (Jeg hadde nok en helt normal fødsel med normale smerter 😮) Men, uansett, jeg hadde ei jordmor som nok kunne vært søstra til Sitron, og det var akkurat det JEG trengte der og da. Beskjed om å slutte å sutre og konsentrere meg om den jobben jeg måtte gjøre og at ingen andre kom til å gjøre jobben for meg. Selvsagt er vi ikke likens alle sammen, og det er nok en utrolig vanskelig jobb for jordmødrene å vite hvem som trenger hva og hvem som tåler hva. Jeg er i allefall glad for at jeg hadde ei som snakket rett fra levra og skulle jeg noen ganger føde igjen, tror jeg at jeg bestiller Sitronen 🙂.

Irma skrev:

Bare man puster slik og slik, og skriker sånn og sånn så vil alt gå så mye bedre. Dette er tøff lesning for en som opplevde fødselen som en dødskamp, uten et snev av kontroll over egen kropp. Jeg ga blanke faen i pusteteknikker når jeg følte at jeg var i en dødskamp, og helst skulle hoppet ut i fra vinduet i 12.etg. At jeg samtidig fikk kjeft gjorde ikke saken noe bedre. Heller tvert i mot vil jeg tro.

Dette var som å lese om min fødsel som endte i hastesnitt fordi han satt fast i bekkenet.

*HH* skrev:

Er det forresten tabu å si at skriking er sløsing med krefter?

Ikke tabu, men temmelig arrogant og lite empatisk, kanskje?


Jeg var i fødsel i 18 timer, fikk aldri mer enn 5 cm åpning, men hadde likevel rier uten pause i lange perioder, den lengste var på en time med sammenhengende harde rier. Jeg skrek aldri. Men jeg hadde fryktelig vondt. Jeg taklet det på min måte og min smertemestringsmetode er å bli veldig innadvendt og fokusert. Men folk er forskjellig og gjør ting på svært ulike måter. Det må man akseptere.

Jeg kjenner meg godt igjen i en del av det Irma skriver, og ber om litt slækk fra FlinkeFøderskerTM og FødselseksperterTM. Det er ikke alle som har like positive opplevelser fra fødslene, og det er ganske tøft for flere av oss å se denne serien. det er fordi det ripper opp mange (vonde) minner som kanskje ikke er så bearbeidet som de burde ha vært. Flere av oss er blitt behandlet kritikkverdig av de som skulle ha hjulpet oss, og flere av oss/barna har enten faktisk vært i livsfare eller opplevd oss/barna i livsfare.

Jeg bare føler litt på at de som tillater seg å kalle en kvinnes smertemestring for "sutring" neppe ville hatt forståelse for feks min fødsel, og at det sannsynligvis er en av disse damene som var min jordmor under min fryktelige fødsel. Manglende empati er liksom ikke det man først og fremst bør bringe inn i en diskusjon med et såpass (for noen) sårbart tema.

Jeg hverken hylte eller gråt under min fødsel. Noen ganger tenker jeg på at jeg kanskje burde gjort det, for at de litt tidligere skulle forstått hvor ille jeg hadde det?
Jeg er også sånn som biter tenna sammen og er stille.

Madam Mim, dette er en diskusjon som vil bli sår for mange uansett hvor forsiktig man er i. For vi tar alle utgangspunkt i vår egen opplevelse. For min del er poenget at i en helt normal fødsel uten komplikasjoner så er det mulig å miste seg selv til vondten. Og dermed gjøre fødselen vanskeligere for seg selv enn hva den ville ha vært hvis man hadde hatt rett fokus. Igjen jeg presiserer at jeg snakker om normale fødsler uten komplikasjoner av noe slag. I ettertid ser jeg jo også at hvis vi med normale fødsler og uten grunn til hyl og sutring hadde sutret mindre så kan det faktisk være realtieten at jordmødre hadde hatt større forståelse for situasjonen når det virkelig står på og ikke møtt med forutintatte holdninger. For kan det ikke være sånn at dette er hverdagen deres?

Mim :

Uff, jeg fikk litt dårlig samvittighet jeg nå. Jeg ser på meg selv som en person som har lett for å gi sympati og empati. Ydmyk er jeg også, stort sett. Kanskje i glede over mine raske og greie fødsler, så glemmer jeg at andre ikke opplever det på samme måte som meg.

Jeg prøver også å forestille meg mine barn som feks. røykende gravide, kjørende i bil med usikret barn,fødende ol,før jeg uttaler meg i diskusjoner.Nett av den grunn at jeg ofte vil se ting i et annet perspektiv. "Føding" er nok noe jeg er god på, og en liten stund glemte jeg prinsippet mitt.

Irma skrev:

Jeg skrev et langt og litt for selvutleverende innlegg som jeg slettet. Vil bare si at jeg er enig med Kanne, det at konkrete saker diskuteres gjør ikke diskusjonen nøytral og generell. Vil også legge til det er vondt og tøft å lese en del av innleggene i denne tråden, jeg tar kritikk direkte til meg fordi jeg sitter med opplevelsen av å ha vært en særdeles dårlig fødekvinne. Det snakkes enkelte ganger i denne tråden om fødselen som om det skulle være en teknisk greie. Bare man puster slik og slik, og skriker sånn og sånn så vil alt gå så mye bedre. Dette er tøff lesning for en som opplevde fødselen som en dødskamp, uten et snev av kontroll over egen kropp. Jeg ga blanke faen i pusteteknikker når jeg følte at jeg var i en dødskamp, og helst skulle hoppet ut i fra vinduet i 12.etg. At jeg samtidig fikk kjeft gjorde ikke saken noe bedre. Heller tvert i mot vil jeg tro.

Så enig som overhodet mulig.
Sitter igjen med følelser som tilsire at jeg er mislykket på det sterkeste når det gjelder å føde. Skammer meg faktisk fordi jeg ikke klarte å få barnet ut, ikke klarte å ta meg sammen, og absolutt ikke klarte å puste. Skrek som et helvete alt jeg kunne, og det varte mange mange timer. Ikke en eneste gang holdt jeg kjeft. Presset som en gud på 5 cm åpning, selv om jeg visste at det var det aller værste jeg kunne gjøre. Jeg hadde så nedlatende følselse om meg selv etterpå at jeg ikke orket å holde barnet. Ble bare kvalm.
Nå utleverer jeg meg litt her, men skitt au.

Blir skikkelig irritert på de som hoverer med å føde uten smertelindring. Sikter ikke til noen her inne, men til et par studievenninner. De hadde ikke klart det i min fødsel for å si det sånn. Fader heller altså!!

Når det gjelder smertelindring og hvor vondt en har det, så handler det ikke bare om at vi har ulik smerteterskel. Det handler og om at vi rett og slett har forskjellige fødsler. Det føler jeg noen glemmer av og til, når de sier at å føde ikke er så vondt, og når de skryter av at de ikke trengte smertelindring. (sikter ikke til noen her inne, snakker generelt nå) Fødsler er så forskjellige at det nytter ikke å sammenligne.

Når det gjelder å skrike eller "sutre" så er det ikke alltid bare bare å ikke komme med en lyd heller. Jeg vet om ei som sliter nå lenge etter fødsel fordi hun ikke fikk den hjelpen og støtten hun trengte av jordmor. Hun var jo så rolig at hun ikke trengte hjelp trodde jordmoren. Selv laget jeg nok litt lyd, men riene kom så tett og kraftig at jeg var i min egen verden, og hadde ikke kontroll i det hele tatt følte jeg. Jeg fikk nok litt panikk når riene plutselig ble så intense etter at vannet ble tatt.

Alle har sin fødsel, sin opplevelse av den og sine tanker rundt den, og det må vi få ha! Og ingen må føle at de gjorde en "dårlig jobb", en fødsel er en stor prestasjon uansett måte barnet kom på, og om det var med eller uten lyd og smertelindring! 🙂

til alle som forteller historiene sine.


Hadde jeg hatt en jordmor som hadde kjeftet på meg, eller snakket streng til meg så hadde jeg nok blitt klingærn. Alternativt farlig.

En jordmor skal f* meg tåle sutring, skriking, redsel men fortsatt vise respekt. Det er faktisk ikke mye å forvente, selv om det er hverdagen deres.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke sitter igjen med følelsen at kroppen min har sviktet, fordi jeg ikke greide å føde vaginalt. Det er bare sånn det er, enkelte kan ikke føde, og takket være det at vi lever nå, så døde hverken jeg eller unga. Jeg tror en viktig grunn til hvorfor jeg føler det som jeg gjør, er at jeg har hatt flinke leger, som har forklart meg hvorfor det ble som det ble, og hva som skjedde under fødselen. Jeg føler at jordmødre av og til ser på det som nærmest et personlig nederlag når pasienten deres trenger keisersnitt eller epidural, og det er trist.

Dani skrev:

Så enig som overhodet mulig.
Sitter igjen med følelser som tilsire at jeg er mislykket på det sterkeste når det gjelder å føde. Skammer meg faktisk fordi jeg ikke klarte å få barnet ut, ikke klarte å ta meg sammen, og absolutt ikke klarte å puste. Skrek som et helvete alt jeg kunne, og det varte mange mange timer. Ikke en eneste gang holdt jeg kjeft. Presset som en gud på 5 cm åpning, selv om jeg visste at det var det aller værste jeg kunne gjøre. Jeg hadde så nedlatende følselse om meg selv etterpå at jeg ikke orket å holde barnet. Ble bare kvalm.
Nå utleverer jeg meg litt her, men skitt au.

Blir skikkelig irritert på de som hoverer med å føde uten smertelindring. Sikter ikke til noen her inne, men til et par studievenninner. De hadde ikke klart det i min fødsel for å si det sånn. Fader heller altså!!

Du har ingenting å skamme deg over, uansett hvordan fødselen ble, for dette er ikke noe du kan bestemme. Ingen har mulighet til å forutse hva som skal skje under en fødsel og komplikasjoner kan oppstå hos hvem som helst. Jeg vet at det er mange som føler som deg etter fødsler der ting har gått gale, men det er ikke noe man er herre over. De som hadde en drømmefødsel uten smertelindring og skriking, er ikke noe flinkere eller bedre fødersker enn deg. Absolutt alle fødsler er forskjellige, og det er mange ting som spiller inn. Ligger ungen skjevt i fødselskanalen og gir pressrier ved 6 cm åpning, så kan man puste og presse til man blir blå i trynet uten å lykkes. Noen fødsler er så intense og smertefulle at man mister totalt kontroll over seg selv og det som foregår, det er verken unormalt eller et tegn på mislykkethet. Jeg husker selv at jeg skammet meg rett etter fødselen av eldstemann fordi han ble tatt med tang, tenkte at jeg ikke klarte å føde og at det var min feil. Faktum er at fosterlyden sank, det ble kritisk og de måtte få han ut kjapt. Det er ingenting jeg kunne gjort for å forhindre det, men det tok meg lang tid å innse det og i dag er jeg rett og slett takknemlig for at jeg fikk hjelp. Jeg synes du virker som en utrolig sterk jente som har hatt en veldig tøff fødsel, og jeg håper inderlig at du ser selv hvor tøff du var og du gjennomgikk et lite helvete for barnet ditt, det skal du være stolt av og ikke skjemmes over.

Rypejenta skrev:

De som hadde en drømmefødsel uten smertelindring og skriking, er ikke noe flinkere eller bedre fødersker enn deg.

Så riktig, så riktig. Jeg føler meg ikke flinkere eller bedre enn noen andre, bare utrolig heldig og velsignet. Og så blir jeg veldig trist når jeg hører om slike som Irma og Mim som har hatt dårlige opplevelser i forbindelse med fødsel, for det er så utrolig urettferdig. Og som en frelst føderske så ønsker jeg så inderlig at alle andre skal få oppleve hvor fantastisk det kan være når alt går som det skal og fødselen går fint.

Og jeg er veldig stolt av kroppen min, som har klart å bære frem to flotte barn (selv om jeg spyr som en gris i ni måneder), som har klart å føde to flotte barn og som har klart å gi næring til to flotte barn.