Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

Før ville jeg sagt ja, nå er jeg mer på at nei. Jeg kunne nok fint jobbet 70% feks, det hadde ikke gjort meg noe. Men 100% hjemme er ikke helt meg lenger.

Stortrivdes med det når jentene var små, men nå ville jeg flydd på veggene tror jeg. 😛

Eg kunne ikkje tenkt meg å gått heime på heiltid, nei. Men eg kunne tenkt meg å slutta i den typen jobb eg har nå. Då ville jobba med å etablere ei karriere kor eg fekk vere meir kreativ og "brukt" andre sider av meg sjølv. Eit slikt prosjekt ville vore risikabelt økonomisk, eg kunne risikert å jobba mykje utan å gå solgt det ferdige produktet. Men om vi hadde hatt økonomi til det, drømmer eg meir om å gjere noko slikt, enn å vere heimeverande husmor.

Hva skulle jeg gjort hjemme da? Sett tv? Vasket og ryddet? Cupcakes? Hadde jeg hatt småunger er det litt annerledes, da gjør man jo noe...

Never! Jeg er ikke glad i huslige sysler og jeg hadde blitt paddesur på kort tid. Jeg liker heller ikke tanken på å være avhengig av noen andre. Hadde jeg hatt mye penger så hadde jeg nok kunne jobbet 70-80 prosent og vært fornøyd med det, men ikke hundre prosent hjemme nei. Jeg var veldig klar for jobb etter 8 mnd permisjon sist og regner med jeg kommer til å føle det samme nå. Trenger å bruke hodet og trenger å være noe annet enn mor og ektefelle.

Nei. Både fordi jeg trives med å jobbe, men også fordi jeg aldri ville trivdes med å være økonomisk avhengig av andre.

Jeg kjenner dessuten meg selv såpass godt, at jeg ikke har noen illusjoner om det at jeg går hjemme på stas, vil gjøre andre i familien lykkelige heller. Jeg tror faktisk helt på ordentlig _ikke_ at mine unger alltid har det bedre hjemme med meg, enn i barnehage eller SFO.

Jeg vet ikke annet enn at jeg neppe ville ha trives med å gå hjemme slik jeg tolker spørsmålet her er. De gangene jeg har vært hjemme (babytiden til barna) har jeg som regel alltid søkt mot andre ting på si. Noen vekttall her, en deltidsjobb der osv. Jeg husker hvor sinnsykt deilig jeg syntes det var da jeg satt på en av de første forelesningene etter at jeg fikk barn. Ingen som "klippet" tankene mine i stykker, å kunne egne seg fullstendig til et tema og kjenne hjernen funke litt igjen. Jeg tror jeg må ha vært den lykkeligste studenten i den forelesningssalen der jeg satt med et salig glis og bare sugde til meg inntrykkene, kunnskapen og det å få lov til å fokusere på en ting av gangen.

Hadde mannen plutselig tjent massevis av penger og vi fikk sikret min pensjon osv. på fornuftig vis, kan det derimot godt hende at jeg ville ha likt å ha noen "investeringsår". Altså bygge opp egen helse, studere noe og/eller drive et prosjekt jeg brenner for. Men målet ville også da ha vært å gjøre dette som jeg brant for til en jobb.

Nope. Jeg er en elendig husmor og er veldig flink i jobben min, så det sier seg selv. Jeg tror heller ikke at det er bedre for små barn å være hjemme enn i barnehage. Og å skulle være avhengig av en annen økonomisk?

Nei, jeg ville ikke vært hjemme på fulltid. Til det trives jeg alt for godt med jobben min, som jeg føler er en utrolig viktig del av det å realisere meg selv. Jeg trenger å jobbe for å føle meg hel. Det jeg antagelig ville vurdert var å være hjemme en eller to dager i uka, fordi jeg også trives med å være husmor. Jeg kunne godt brukt tid på husarbeid, baking, og denslags mens mann og barn var på jobb og skole/barnehage.

Nei, men kunne gjerne jobbet noe redusert.

Nå vet jeg hvordan det er å gå 100% hjemme siden jeg er kronisk syk, og det kan jo på langt nær sammenliknes med å være hjemme som frisk. Men guuud, som jeg savner det å jobbe, det å bruke hodet og utdanningen min, det å bli verdsatt for innsats og intellekt, det å få utfordringer - noe å bryne seg på. Så jeg vet med sikkerhet at jeg ikke vil være 100% hjemmeværende om jeg noen gang blir frisk.

En ting jeg derimot godt kunne tenke meg, var å ta permisjon fra jobb et år eller to og ta mer utdannelse. Den sjansen hadde jeg glatt grepet, om forholdene plutselig lå økonomisk til rette for det.

Vi greier oss i prinsippet med bare min mann sin inntekt.

Kunne fint jobbet deltid.
Jeg har en mann som jobber mye, pendler mye og reiser mye utenlands. Jeg syns det er blir litt hektisk å jobbe fulltid, men det går jo greit. Helst vil jeg jobbe 60% eller 80%.

Nå har jeg vert student med liten deltidsstilling i to år, og det har vert litt for ensomt for meg. Så nå har jeg takket ja til jobb 60 til 80% utenom fulltidsstudium ett år. Det tror jeg blir meget hektisk, hehe.

Etter jeg er ferdig med studiumet tenker jeg å jobbe fulltid, også skal mannen få mulighet til å trappe ned/prøve noe nytt.

Være hjemme på egen økonomi om det var mulig: Ja.

Være hjemme på andres økonomiske nåde: Aldri!

Hvis vi hadde prioritert litt annerledes økonomisk, kunne jeg gått hjemme og levd på lønna til Synnemormannen.

Det hadde dog vært en særdeles dårlig løsning for familien A/S. Jeg hadde klikket i vinkel etter kort tid og trolig blitt sprø av både hjerneskrump, kjedsomhet og mangel på sosial omgang og faglig input. Alt dette hadde gjort meg til en sinnsykt dårlig mor og dessuten en sur og grinete kjæreste.

Jeg jobbet litt redusert i en del år (80 og 90%) fra en stund etter at nr 2 begynte i bhg og til i høst engang. Etter at yngstedamen begynte på skolen ble det meningsløst for meg å jobbe 90% og jeg gikk opp i full stilling igjen. Å gå ned i stilling og lønn for å vaske hus gidder jeg ikke, da får vi heller dele på vaskinga hele familien.

For øvrig blir det helt feil for meg å være økonomisk avhengig av en annen. Jeg vil kunne stå på egne bein selv om jeg har levd lykkelig med samme mann i snart 20 år og ikke har planer om å endre på dette. For meg er det også viktig å føle meg nyttig rent samfunnsmessig, å faktisk utføre et arbeid befolkningen har behov for.

Hadde jeg vunnet 50 millioner i lotto, hadde jeg fortsatt å jobbe som før. Kanskje hadde jeg tatt litt flere og lengre ferier, men dagliglivet mitt er jeg fornøyd med som det er.

kie skrev:

Hadde mannen plutselig tjent massevis av penger og vi fikk sikret min pensjon osv. på fornuftig vis, kan det derimot godt hende at jeg ville ha likt å ha noen "investeringsår". Altså bygge opp egen helse, studere noe og/eller drive et prosjekt jeg brenner for. Men målet ville også da ha vært å gjøre dette som jeg brant for til en jobb.

Der sier du noe. I en sånn situasjon kunne jeg godt ha drevet med frivillig arbeid for en eller annen organisasjon, eller studert noe "ufornuftig" bare for gøy.

IzziCreo skrev:

Nå vet jeg hvordan det er å gå 100% hjemme siden jeg er kronisk syk, og det kan jo på langt nær sammenliknes med å være hjemme som frisk. Men guuud, som jeg savner det å jobbe, det å bruke hodet og utdanningen min, det å bli verdsatt for innsats og intellekt, det å få utfordringer - noe å bryne seg på. Så jeg vet med sikkerhet at jeg ikke vil være 100% hjemmeværende om jeg noen gang blir frisk.

Den kjenner jeg igjen. Dvs. jeg er ikke kronisk syk, men går jo nå hjemme med "lønn" og er litt overrasket over hvor lite kjekt jeg egentlig synes det er. Samtidig tror jeg at jeg ville ha aktivisert meg selv på en helt annen måte om jeg var frisk. Det å ikke være ansatt noe sted er jo ikke nødvendigvis det samme som å ikke jobbe.

For en kort stund, kanskje, men nei - min kjære ønsker at jeg helst skal slutte å jobbe, det gjør livet vårt 100 % enklere mht Lillemann at jeg er hjemme. Men søren - jeg har en utdannelse, jeg har en yrkesstolthet - og jeg har ikke minst behov for å ha et sted hvor jeg blir sett på som kollega, fagperson, voksen og medmenneske - og ikke bare som mamma. (Og så liker jeg, må jeg innrømme, de ekstra kronene som kommer inn på konto fra min jobb. Det er ikke mye i måneden, men de kommer godt med.)

Jeg jobber ikke mye, men jeg klorer meg fast til de timene jeg har.

Inagh skrev:

For en kort stund, kanskje, men nei - min kjære ønsker at jeg helst skal slutte å jobbe, det gjør livet vårt 100 % enklere mht Lillemann at jeg er hjemme. Men søren - jeg har en utdannelse, jeg har en yrkesstolthet - og jeg har ikke minst behov for å ha et sted hvor jeg blir sett på som kollega, fagperson, voksen og medmenneske - og ikke bare som mamma. (Og så liker jeg, må jeg innrømme, de ekstra kronene som kommer inn på konto fra min jobb. Det er ikke mye i måneden, men de kommer godt med.)

Jeg jobber ikke mye, men jeg klorer meg fast til de timene jeg har.

Ja, det er dette jeg savner mest…
Det å være noen andre enn mamma og kone. Selv om jeg studere rså blir det noe annet når det er samlingsbasert, der vi bare møtes innimellom. Jeg føler jeg har mistet en identitet liksom.

Ja, absolutt, og det skal jeg nå. Men ikke med større barn (selv om de skal ha redusert tid i barnehage), men med Sumo, som ikke er året enda. Han skal begynne i barnehage og jeg i 100 % jobb neste høst, da er han rundt 20 måneder.

Nei, jeg trenger en arena jeg kan være bare meg på, få bekreftelser på og bruke hodet på. Hvis ikke blir jeg frustrert. Det blir også ubalanse i forholdet vårt, jeg merker veldig godt av at vi har godt av å dele det likt. I tillegg vil jeg være økonomisk uavhengig til en viss grad.

Hvis vi endrer forutsetningene du ga slik at det ikke er partnerens lønn som ga meg muligheten, men arv eller kapitalinntekt eller noe sånt ville jeg fortsatt ikke vært hjemmeværende, men i en sånn situasjon kan det være at jeg hadde tenkt noe mer alternativt med tanke på jobb fordi fokuset på opprettholdelse av egen inntekt ville være vesentlig mindre. For eksempel ta noe mer utdanning eller vurdert å jobbe for en ideell organisasjon.

Nei, å leve på mannen hadde ikke passet for meg/oss.

Hadde vi vunnet f. Eks 45 mill i Lotto så hadde vi nok sluttet å jobbe begge to. Hadde sikkert gjort et eller annet, investeringer osv som man engasjerte seg i, men ikke mer som vanlig ansatt tror jeg. Litt av motivasjonen for å jobbe og stå på for min del er knyttet opp mot å tjene mest mulig.

Men altså å være hjemmeværende med 150% arbeidende mann, det hadde jeg ikke orket.