Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

For fem år siden ville jeg sagt ja. Nå, etter å ha studert noen år og vet hva det vil si å "ha et liv" (noe jeg ikke hadde da jeg var hjemmeværende) vet jeg bedre. Aldri mer husmor på heltid på denne dama.

Nei, men jeg kunne kanskje jobbet 60 eller 70%, noe mindre og jeg hadde muligens blitt litt gal.

Jeg ville ikke sluttet å jobbe om Sambo plutselig skulle tjene dobbelt så mye som i dag, men jeg hadde nok jobbet deltid.
Sambo hadde nok kunne vurdert å bli hjemmeværende.

Jeg hadde gått på veggen.Skulle jeg vært hjemme på heltid måtte jeg hatt veldig mange venner som også var hjemme, for voksenkontakten må jeg ha. Også ville jeg nok ikke vært helt komfortabel med å være avhengig av mannen, uansett hvor lite han fulgte med på hva jeg brukte penger til.

Haha, nei! Og ville familien hatt meg hjemme på heltid? Nope!

Men her var det jo overveldende enighet om at det vil ikke. Hvor er alle de som trives med å være hjemme da?

m^2 skrev:

Tenker du da på om de gjør det "for ungenes del", eller om de gjør det "bare fordi og uansett" lsm?

Uansett, egentlig. Men nå er det en ganske hypotetisk problemstilling, for jeg tror ikke jeg kjenner noen som gjør det. Det er jo ikke akkurat så veldig vanlig, i alle fall ikke i min del av verden.

De jeg vet om som ikke jobber, gjør det ikke fordi de er forhindret fra å jobbe, og det kommer jo absolutt ikke i samme kategori.

Smilefjes skrev:

Nei, jeg elsker jobben min.
Men mannen min skal være hjemme en lang stund uten lønn nå, rett og slett for å kose seg med ungene.

Og det er jammen rart det der. En kvinne som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker de verste skjellsord - en mann som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker fløyelsmyke blikk og anerkjennende nikk.

Ja sånn er det. En venninne av meg fikk følgende reaksjon da hun fortalte folk at de hadde valgt å dele foreldrepermisjonen slik at de hadde nøyaktig like mye permisjon hver: "Hva? Orker du å være såååå mye borte fra ungen din??? 😱" mens mannen fikk høre følgende: "Ååå, du må være en fantastisk pappa. "

Men jeg ville ikke gått hjemme 100% jeg heller.

Jeg vil være økonomisk uavhengig, og ikke liker jeg husarbeid, så jeg hadde nok ikke blitt hjemme nei. Hvis jeg hadde vilt mye (egne) penger og ikke måtte jobbe, kunne jeg klart meg fint uten jobben, men jeg hadde ikke hatt lyst å gå hjemme å stelle hus.

Det kunne ikke falt meg inn. For meg er det viktig å bruke hodet, treffe andre mennesker og få faglig input. Jeg synes også det er viktig å være økonomisk uavhengig. Dersom det noensinne skulle vært aktuelt å jobbe redusert, hadde det nok blitt at vi jobbet 90% hver eller noe sånn.

Det hadde vært totalt uaktuelt å gått ned i stilling for å være hjemme og gjøre husarbeid.

Ikkje fulltid heime, men kunne gjerne hatt litt redusert stilling.

Nei, aldri i verden. Jeg er hjemme på heltid nå pga. sykdom, og hodet mitt tåler det særdeles dårlig.

Teflona skrev:

Nei. Jeg blir dum og sur av å ikke jobbe.

Skriver under på den. Var hjemme 3,5 år, studerte i knappe tre av dem. Jeg ble ikke så dum, men jeg ble ekstremt sur. Jeg er en elendig husmor, jeg trives overhode ikke. Dessuten ble det til at meg og eksen (ekteskapet røk, sannsynligvis my på grunn av at han jobbet mye og jeg var hjemme og var misfornøyd) levde to ulike liv, med lite og ingenting felles utover ungene.

Jeg trives best med å jobbe.

tjolahopp skrev:

Jeg vil være økonomisk uavhengig, og ikke liker jeg husarbeid, så jeg hadde nok ikke blitt hjemme nei. Hvis jeg hadde vilt mye (egne) penger og ikke måtte jobbe, kunne jeg klart meg fint uten jobben, men jeg hadde ikke hatt lyst å gå hjemme å stelle hus.

Signerer denne. 🙂

Jeg ønsker å bidra til samfunnet ved å jobbe, har alltid jobbet og vil ikke gi slipp på uavhengigheten det gir. Har en god jobb. Jeg kunne kanskje jobbet 80% i en kort periode. Men ellers nei takk. Barna er i barnehage, så hva skulle jeg gjøre? Å ta alt husarbeid, innkjøp m.m. er bare helt uaktuelt, da er det mye bedre å jobbe.

Teflona skrev:

Nei. Jeg blir dum og sur av å ikke jobbe.

Der sa du det.

Tja, om jeg slapp å gjøre husarveid, kanskje.

Men, seriøst, nei, jeg kunne ikke tenkt meg det, jeg kunne tenkt meg å redusert stillinga noe.

For en periode, ja, men ikke over 2-2,5 år.Dvs så lenge bRna et veldig små. Trives med å jobbe utenfor hjemmet, men å kunne jobbe litt redusert er nesten et must her for å få kabalen til å gå opp.

Nei. Jeg har prøvd i en kort periode (2 mnd) mellom to jobber og det gjorde meg ikke annet enn sur og ugrei. Det er kjedelig, ensomt og fordummende for min del å gå hjemme. Da faller jo alt husarbeidet på meg, noe som selvsagt er rimelig, men utrolig irriterende.

Ja, enten deltid eller vært hjemme, men aktivisert meg mye. Jeg kan fort bli passiv og apatisk av å bare gå hjemme, så jeg måtte nok ha funnet på noe morsomt. Men god tid til å ungene, avslappede ettermiddager etc ville vært fint.

No way. Jeg vil ikke forsørges av partneren, verken helt eller delvis.