Mer enn hver femte niendeklassing i Bergen kan ikke lese

Blånn skrev:

Det er ikke gjort på en dag å snu skolen. 😉 Jeg håper virkelig vi får beholde den siste læreplanen i maaaange år framover. Noen justeringer her og der trengs sikkert, men at hovedtrekkene fortsatt blir opprettholdt.

Og jeg håper virkelig at læreplanen i naturfag vil brenne i helvete, og aldri kommer fram i lyset igjen, men de andre er sikkert ok. De grunnleggende ferdighetene er en lur ide, men veldig vanskelig å gjennomføre siden man ikke vet hvordan de skal innvirke på vurderingen.

Det jeg også synes er pussig ift de som idag går på videregående og som altså er "barn av R94" er hvordan de absolutt er i stand til å følge opp en jobb, men helt ute av stand til å følge opp skolen. Her må et eller annet signal ha klikket på veien. På jobb må de, i hytt og pine, i tide og utide, den skal rekkes og følges opp, men skolen har en 2. prioritet. Eller 10. Og hvordan klarte SÅ mange elever å få et sånt inntrykk? Det ansvaret kan ikke fordeles kun ett sted, og dersom det startet tidlig er det ikke rart at nivået både her og der har endt med å være dårlig.

Mine 18-19 åringer som nå har gått siste halvår på videregående skole synes det er så travelt og det går så mye dårligere enn de fortjener, men da vi antydet at det var naturlig at de av og til måtte regne med å bruke litt tid i helgen til lekser, ble vi møtt med verdens mest måpende blikk. Det var da helt uaktuelt.

Det er tusenvis av unger som ikke har det bra. Det er tusenvis av unger som er eller burde vært i barnervernets søkelys, det er tusenvis av unger som lever i hjem som er i oppløsning, som sliter med uoppdagede skader av mødrenes rus/piller i svangerskapet, osv.osv.

Det er statistisk sett ganske mange i hver klasse som har spiseforstyrrelser, er utsatt for overgrep eller har vært vitne til vold, i tillegg til diverse uoppdagede varianter lærings- og konsentrasjonsvansker. Bare i fht seksuelle overgrep så gjelder dette ca 2 jenter i hver klasse og 1, 5 gutter. Dette er mye mer vanlig og utbredt enn hva som er behagelig å tenke på.

Jeg tror du har rett, Mim. Jeg har minst 2-3 elever som gråter på skulderen min hvert år over problemer og hjemmeforhold som er ganske ekstreme. Som gjør at jeg blir imponert over at de i det hele tatt klarer å komme på skolen. Og det er nok bare toppen av isfjellet, for de færreste er såpass åpne at de faktisk snakker om det.

Samtidig er det en diskusjon og en problemstilling som er litt på siden av det som går på det faglige nivået i skolen.

Så absolutt på siden av det rent faglige, men likevel en del av skolemiljøet og forutsetninger for læring for en del og noe man må ta høyde for når man forventer tipptopp resultater av alle. Det er vanskelig å prestere veldig godt når livet er kaos.

Men jeg er definitivt enig i at det har vært for mange brå endringer som virker litt vilkårlige i norsk skole. Selv synes jeg at jeg hadde en forholdsvis god skolegang, selv om jeg underpresterte, fordi jeg ble latt i fred og ikke fikk ekstra utfordringer når jeg var "god nok". Hvis man hadde toppkarakter, så var det liksom ikke mer å styre med....

De minste brødrene mine har vært med i noen av disse reformene og han som er født i 1989 skulle feks ikke lære rettskrivning, men bare skrive på øret. Ingen regler, fri flyt...Hans klasse må ha satt rekord i dårlige karakterer på ungdomsskolen, altså.

Men jeg synes opplegget min datter (2002-modell) har virker veldig godt. De leser og leser og leser.

Vel, det er ganske mange barn som verken opplever vold eller annet, men som ganske enkelt har lærevansker. Og foreldre som opplever at det er skolen som er problemet. Og som representant for nevnte gruppe, så blir det litt snodig om debatten plutselig skal dreie seg om de som sliter med skolen på grunn av forhold i hjemmet. Ikke fordi det ikke er et problem, men fordi det dreier debatten bort fra at det faktisk er noen som sliter med skolen på tross av at de kommer fra normale hjem, og til og med fra veldig ressursterke hjem.

Min datter kunne fort blitt en av de niendeklassingene som ikke kunne lese, om vi forble i Norge. På tross av ressursterke foreldre og null vold i hjemmet. Jeg kjenner en haug med tilsvarende eksempler. Litt for mange til at jeg vil tro at det er tilfeldigheter.

Problemet med norsk skole er ikke foreldre som banker ungene sine, selv om det helt klart er et problem, og ikke akkurat bedrer skolehverdagen for disse ungene.

Ja, og der kommer jo noe av det positive med K06 inn, det er MYE mer fokus på at det grunnleggende skal være på plass. Og mer fokus på konkrete læringsmål, det vil si mindre "elevene skal gjøre og drive med" og mer "elevene skal lære".

Jeg tror K06 er enklere å forholde seg til for lærere, for det er mer konkret.

Jeg tviler ikke på at det er en del ubrukelige lærere, altså. Men jeg tror skolen generelt ikke er et sted man har fokusert på ledelse, ivaretagelse av medarbeidere, fysisk og psykososialt arbeidsmiljø osv. jeg tror mange av de ikke helt gode lærerne kunne vært bedre om de ble ledet godt og hadde flere ressurser.

Det med ledelse tror jeg du har helt rett i Mim. Og det var jo noe av det blånn også påpekte.

Milfrid skrev:

Det med ledelse tror jeg du har helt rett i Mim. Og det var jo noe av det blånn også påpekte.

Enig i det. Men hvem gidder å være rektor, da? Så mye ansvar og så mange merkelige personer å forholde seg til (her tenker jeg foreldrene ) for en årslønn på knappe 600.00. Som oftest får man de lederne man betaler for, desverre.

Om det med barn som opplever overgrep: 8 % av alle barn opplever vold i hjemmet.

Det betyr at det er en eller fler i hver eneste klasse. Disse barna er ofte uromakere. Dermed er det en relevant ting å nevne.

Men.

Dette med foreldre.

Joa - om en forelder klarer å ta ansvar så kan en unge også med veldig dårlige odds klare seg på skolen. Det er bare det at man ikke er garantert å ha noen slik forelder. Man må gjerne mene at man ikke burde ha barn om man ikke følger opp skolen. Men inntil man da er klar til å underbygge den holdningen med å tvangssterilisere alle foreldre som ikke er egnet så hjelper det lite å mene dette.

Det fødes unger hver eneste dag som har foreldre som er ubrukelige.

Og hvem skal da ta ansvar for disse? Er det greit at samfunnet sier at det var uflaks å få en så teit familie - og la disse barna seile sin egen vei?
Eller skal vi si at vi som samfunn har et ansvar for å ta vare på disse ungene? De ba ikke om å bli født. De valgte ikke å ha foreldre som ikke skjønner en dritt eller som ikke greier/vil/gidder/evner å følge opp skolen. Men de er her. Skal vi ta ansvar eller skal vi gi beng og dømme dem til en tragisk skjebne mens vi anbefaler dem å sørge for bedre foreldre neste gang og stemmer for skattelette?

Jeg mener at om foreldrene til Petter ikke gidder å ta vare på ham, så er det min fordømte jobb å bidra med noe.

Jeg mener at dette bidraget bør komme gjennom å sørge for at Petter får en skole som sørger for at han i det minste får leksehjelpen han trenger og de lærerkreftene han har behov for.

Også mener jeg forsåvidt at det burde lønnes dobbelt av i dag å være lærer. Og stilles knalltøffe krav. Bare de aller beste bør ha en så viktig jobb.

Veldig veldig gode poeng, Smilefjes.

Så da har vi tre og halv unge pr. klasse som blir utsatt for overgrep og tre som er vitne til vold i heimen og ofte får adhd-liknende symptomer med oppunder-taket på gutta og inn-i-seg-selv for jentene. Og null konsentrasjon.

Og vi må ikke tenke at de som har elendige foreldre som ikke kan/vil/greier/skjønner skal få synke i fred, mens vi andre flyter forbi og vinker.

Og for å hoppe fullstendig ut av diskusjonen her, så mener jeg at det biologiske prinsippet er et av de teiteste prinsippene som finnes.

Og så gleder jeg meg veldig over å se at mange av de som hadde relativt lugubre foreldre når jeg gikk på skolen, har blitt (i alle fall tilsynelatende) normale mennesker med normale jobber og normale familier (lenge leve klassetreff og FB). Jeg gråt nesten av glede da jeg møtte ei som hadde DEN ræva familien, og som knapt viste seg på skolen. Men som nå var blitt ei voksen dame med mann, barn og jobb. Ikke narkoman eller noe av det hun så ut til å bli en stund.

Å få barn er ingen menneskerett (ja, jeg vet det provoserer en gruppe jeg selv har vært i), og det å beholde dem etter en har fått dem, burde heller ikke være det.

Og jeg regner ikke med at mine argumenter i denne tråden blir tatt til inntekt for at de som sliter på grunn av hjemmeproblemer skal seile sin egen sjø i skolesammenheng. Jeg er for at alle skal få hjelp, uavhengig av årsaken til at de sliter. Jeg er for bedre ledelse av skoler, mer ressurser, bedre lærere og mer oppfølging av elevene. Eldstemann forteller forresten at to elever i hennes klasse, som har foreldre som ikke klarer å følge opp slik de burde (alenemødre som må ha to jobber for å få det til å gå rundt) får privatundervisning etter skolen av læreren. Gratis. Datteren vår får ikke det tilbudet, fordi skolen vet at vi følger opp hjemme. Om motivasjonen til læreren er rent hjelpeaspekt over for de som sliter, eller motivert ut fra håp om bonus og press fra rektor, spiller i grunnen liten rolle for de to jentene som sliter. Poenget for dem er at de får hjelpen de trenger.

Det er helt klart at det er utrolig mange faktorer som spiller inn her, og ingen her inne er vel uenige i at det er vanskelig å isolere 1 faktor som forklarer alle problemer. Det finnes garantert ingen slik faktor.

Jeg føler likevel at det er viktig at man helhetlig gir et signal til elever rundt prioritering av skolegang. Det går både på at man bør ha god ledelse, gode lærere, nok ressurser - for å vise at skolen prioriterer at elevene skal lære. Det går også på å kreve av elever og foreldre i de tilfellene det er nødvendig - for å vise at ikke den aller beste skole kan klare å lære elever noe dersom de ikke stiller opp selv.

Og da lurer jeg for eksempel på hva hun smarte kunnskapsministeren vår har tenkt på når hun har gått med på en ordning der elever i videregående skole i år kan få fjernet 14 dagers fravær fra vitnemålet ved å skrive "jeg var syk" på et ark og signere. Det hjelper lite med en god lærer så lenge elevene tror de er på drop-in. Hvilke signaler gir vi, og har vi gitt, disse elevene?

Selvfølgelig, dette forklarer ikke hvorfor så mange ikke får den hjelpen de trenger i grunnleggende opplæring. Men jeg tror på helhetlig kommunikasjon, med strenge krav til alle aktører. Da vil det kanskje også bli enklere å prioritere ressursene til dem som faktisk trenger dem mest.

Jeg har en førsteklassing og en andreklassing. Jeg kan ikke forstå at noen kan ende opp i ungdomsskolen uten god leseforståelse med det opplegget de har nå, eller i det minste ikke uten at det blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Foreldre til barn som ikke leser tilfredsstillende på tester blir innkalt til ekstra samtaler med lærer og det blir laget spesielt opplegg. Første gang de hadde en slik test med påfølgende oppfølgingssamtaler var etter jul i første klasse. Jeg tror faktisk at det opplegget barna våre har på skolen er veldig bra. Det kan sikkert variere mye fra skole til skole, men hos oss er det bra. Og jeg tror det kommer resultater, selv om opplegget for å pushe litt ekstra på de flinke elevene kunne vært bedre. De jobber også med egenevaluering av måloppnåelse, og vi snakker om 7-8 år gamle barn. Jeg synes de lærer mye tidlig. Stille er det forresten også, de har åpent skolelandskap og det er aldri noe bråk når man sniker seg rundt på skolen.

Men jeg tror det har vært noen runder med reformer som har vært så som så tror jeg. Og noen år med for lave krav til inntak på lærerskolen, da jeg gikk på videregående kjente jeg svært få som likte skole og læring som planla å bli lærere. heldigvis har noen av dem endt opp som lærere likevel, men de som mente de hadde noe å bidra med i skolen var de som ikke syntes det var så viktig å lære noe, det viktige var å være der for elevene. (Viktig det også altså, men ikke slik at læringen kan neglisjeres så lenge klassemiljøet er bra og læreren kul). Jeg tror dette har endret seg nå og at fokuset på læring er tilbake.

Men en ting som jeg vil tro er vanskelig for lærere i ungdomsskolen og vgs er at man har krav på så mye i det norske samfunnet. De som har satt seg klare mål vil jo jobbe for å nå dem, men det er det mange tenåringer som ikke har. Og man har krav på skoleplass videre uansett, man har krav på endel ytelser hvis man ikke jobber, det er med andre ord ikke noen åpenbar grunn til å gjøre gørrkjedelig skolearbeid hvis man ikke har en klar plan i den andre enden.

Fravær, ja... Enda en ting de er rimelig strenge på her. Man kan ha ti dager fravær i halvåret. Og som fravær regnes alt som ikke er dokumentert av lege eller tannlege (eller at man blir sendt hjem syk av nurse). Det gjør jo livet til foreldrene litt mer komplisert, for man må springe til legen hver gang ungen er syk, for å få det bekreftet, men samtidig så sender det jo ut signaler til foreldren.

Man kan heller ikke hente barn tidligere eller levere senere. Det blir også regnet som hel dags fravær.

Man kan som sagt ha 10 dager fravær, men etter seks dager får man telefon fra rektor om at man er i ferd med å bevege seg feil vei (og mht eldre barn, som man gjerne ikke har like god kontroll på, så er jo det litt kjekt å bli opplyst om hvor ungen er eller ikke er om dagen). Etter mer enn ti dager fravær må man rett og slett møte i familieretten. Man skulker ikke skolen sånn helt uten videre her....

På mange måter et stivt og rigid system, men det er nok et barn av et skolesystem hvor man har opplevd mye fravær.

Vi fikk forresten beskjed da minstemann begynte på skolen at karakterer var viktig her. Hun ville bare si det fordi hun hadde hatt norske foreldre som tidligere hadde sagt til sine unger at de ikke skulle bry seg om karakterene. Og at selv om det kanskje var sant i Norge, så var det ikke sant når man gikk på skole i USA.

rine skrev:

Enig i det. Men hvem gidder å være rektor, da? Så mye ansvar og så mange merkelige personer å forholde seg til (her tenker jeg foreldrene ) for en årslønn på knappe 600.00. Som oftest får man de lederne man betaler for, desverre.

Hvorfor gidder noen være lærer da? Man blir vel rektor av noen av de samme grunnene. Man synes det er en viktig jobb. Man trives med mennesker. Man liker barn og ungdom. Man har lederegenskaper. Man kunne kanskje vært næringslivsleder istedenfor, men av en eller annen grunn synes man skolen er mer givende og viktigere.

Smilefjeset og Min har mange gode poeng. I tilegg til alle barn som opplever omsorgsvikt/vold/seksuelle overgrep, så vi de barna som har en funskjonshemning eller lærervansker. Er det rart at det ikke er nok med en voksen på en klasse på 25 unger? Hva en stakkars lærer å stille opp med i forhold til alle de forskjellige behovene som skal dekkes? Det er ikke mye. For det er bare en person. En person kan ikke klare alt.

Dere som jobber i skolen, jeg lurer på en ting. Skrives det avviksmeldinger når dere ikke klarer å gjøre det som dere per loven skal klare eller det er utagering osv? Bare som en sånn ting som skjedde med oss. Hvordan dokumenterer lærerene at de ikke klarer å oppfylle minstestandarden uavhengig av grunn? Jeg jobber i helsevesenet. Vi skriver avviksmeldinger for minste avvik. Det gir resultater. Det tar tid men det hjelper.

Jeg synes egentlig vi diskuterer to ting nå (minst). At uromakerne ofte er et resultat av dårlige hjemmeforhold, er jeg også rimelig sikker på. Jeg er derimot ikke med på å gi uromakere og deres foreldre skylden for alt som er galt i norsk skole. Og det er det virkelig mye som er galt.

Først: Hva gjør man med uromakere? Dagens geniale løsning med å la dem gå i vanlig klasse og kanskje sørge for at åtte-ti stykker til får konsentrasjonsproblemer og dårlige skoleresultater, synes jeg man snarest bør gå bort fra. Hvis atferdselever skal være i vanlig skole, må det settes inn mye flere ressurser, hvis ikke, må man benytte seg av spesialskoler.
Jeg lurer forresten på en ting: Hvor var alle uromakerne da jeg gikk på skole på 80-90-tallet. Klart det var noen som bråkte i klassen da også, men jeg vil påstå at de verste tilfellene den gang ville blitt sett på som en ganske vanlig elev i dag. Spesialskoler var heller ikke veldig utbredt den gangen, så vidt jeg husker.
Hva er det som har skjedd i samfunnet når så mange barn begynner på skolen uten å ha med seg de mest grunnleggende ferdigheter i oppførsel og folkeskikk? Jeg neker å tro at alle disse blir utsatt for vold i hjemmet, for det er mange av dem. Veldig mange. Med fare for å bli helt K.M Bondevik her: Kan det henge sammen med at foreldre er mye mindre til stede i barnas nå enn de var for 20 år siden? Jeg tror noe av skylden må plasseres på foreldre i tidsklemma, selv om det selvfølgelig er veldig lite PK å si det.

Og til alt det andre som er galt i skolen.(Barna og foreldrene har uansett bare en liten del av skylden, slik jeg ser det.) Jeg er enig med SF at bare de beste burde fått hatt en så viktig jobb som det er å være lærer. Med så lave krav for å komme inn på lærerutdanningene, og så dårlig oppfølging som nye lærere får, er det søren meg ikke rart det går galt mange ganger. Jeg tror nok lønnen må opp. Da blir det straks flere søkere og karakterkravene blir høyere. Det burde også blitt lettere å sparke sløve lærere, men det er pokker så vanskelig å bevise hvem som er sløv og ikke.
Bedre ledere og en laaang pause på reformfronten må også til.
Ja, og så penger da. Mye mer penger.