Mer enn hver femte niendeklassing i Bergen kan ikke lese

smilefjes skrev:

Også mener jeg forsåvidt at det burde lønnes dobbelt av i dag å være lærer. Og stilles knalltøffe krav. Bare de aller beste bør ha en så viktig jobb.

I Finland er det visstnok bare to av tre som kommer gjennom nåløyet. :nylig lest ett eller annet sted:
Det er svært høye krav til kommende lærere. Som øker statusen. Som øker søkingen. Som øker kvaliteten. Tror jeg. Så lenge det mellommenneskelige er på plass. For du KAN ikke være lærer uten det. Greit nok at vi skal ha et system som ivaretar det sosiale, men noen må faktisk fange opp de som sliter og sørge for at de kommer i kontakt med de rette instansene.

apan skrev:

Og da lurer jeg for eksempel på hva hun smarte kunnskapsministeren vår har tenkt på når hun har gått med på en ordning der elever i videregående skole i år kan få fjernet 14 dagers fravær fra vitnemålet ved å skrive "jeg var syk" på et ark og signere. Det hjelper lite med en god lærer så lenge elevene tror de er på drop-in. Hvilke signaler gir vi, og har vi gitt, disse elevene?

.

Ja, hva er det med henne? Jeg tror ikke jeg er så oppgitt og frustrert over noen politiker som jeg er over Kristin Halvorsen. Problemområde nr. 1 i vg.skole er fravær og frafall, og så klarer hun pinadø å komme med det der.

Katta skrev:

Hvorfor gidder noen være lærer da? Man blir vel rektor av noen av de samme grunnene. Man synes det er en viktig jobb. Man trives med mennesker. Man liker barn og ungdom. Man har lederegenskaper. Man kunne kanskje vært næringslivsleder istedenfor, men av en eller annen grunn synes man skolen er mer givende og viktigere.

Poenget var at man har mye mer ansvar og en mye mer krevende jobb som rektor enn man har som lærer. Jeg ville ikke hatt ansvar for å få penger som egentlig bare er holder til 200 elever til å rekke til 500. Slik er realiteten for veldig mange rektorer. Når avspaseringsmulighetene er lik null og lønna i tillegg ikke er spesielt bra, fatter jeg ikke at man gidder. Dessverre er det visst heller ikke et krav at man har lederegenskaper. Har jeg hørt.

Lærere er også arbeidstagere med en jobb. De fleste av dem fungerer helt greit, eller har forutsetninger for å fungere helt greit. Noen få er veldig gode, noen gjør en elendig jobb. Men de fleste er vel et sted midt på treet. Også for lærere må det være greit å være normalt god og gjøre så godt man kan. Hvis det legges opp til et system hvor dette ikke holder, er det ikke bra. For eksempel hvis man legger opp til at ett menneske skal ha et fornuftig opplegg for 30 viltre prebubertale unger, fungere som sosialarbeider, følge opp foreldre og være sosialkurator for de med problemer i tillegg. Man skal være overmennske for å gjøre den jobben 100% slik at både man selv og andre er fornøyd med utført arbeid. Faktisk har jeg like mye tro på flere lærere som bedre lærere. Jeg tror for eksempel ikke at det at andreklassingen går i en klasse med 16 stk hvor ingen har spesielle problemer er helt irrelevant for at alt fungerer veldig greit der. Selv om læreren også fungerer utmerket. Men som hun sier selv - "jeg er ganske fornøyd med å slippe å telle til mer enn 16".

rine skrev:

Poenget var at man har mye mer ansvar og en mye mer krevende jobb som rektor enn man har som lærer. Jeg ville ikke hatt ansvar for å få penger som egentlig bare er holder til 200 elever til å rekke til 500. Slik er realiteten for veldig mange rektorer. Når avspaseringsmulighetene er lik null og lønna i tillegg ikke er spesielt bra, fatter jeg ikke at man gidder. Dessverre er det visst heller ikke et krav at man har lederegenskaper. Har jeg hørt.

Joda, budsjettansvar og jobbing vet jeg alt om i så måte, familie som tasser med stille-tøfler rundt i huset hele sommeren fordi far i huset prøver å få time-, rom- og lærerplan til å gå opp etter å ha fått 6 ekstra klasser uten medfølgende ressurser. *rektordatter*

Likevel har jeg ingen problemer med å se hvorfor nettopp skolelederjobben kan være givende. Mye jobb, mye ansvar, mye dritt, men jeg tror man føler man får betalt for strevet når man får noe til å fungere. Som å finne plass i budsjettet til å arrangere skolefrokost for den klassen med mest sosiale kasus og dermed sørge for at en gjeng vanskeligstilte elever faktisk får motivasjon nok til å komme. Hver dag. Eller når man ser medarbeiderne sine fungere og ha det bra i jobben. Jeg skjønner veldig godt at ikke alle vil ha en sånn jobb, men jeg skjønner også at det kan være givende selv om andre lederlønninger er høyere.

Rine, du tar feil. Foreldre er (i snitt) mer tilstede nå enn tidligere. I alle tidsbruksundersøkelser jeg har sett på fra bla. de hjemmeværendes glanstid, så brukte de hjemmeværende damene minimalt med tid direkte på barna. De brukte mellom 1 og 2 timer i snitt på ungene pr. dag og det inkluderte til og med spedbarnsperioden.

Det er en myte at alt var bedre før. Hjemmeværende brukte/bruker tid på huset. Ikke ungene.

smilefjes skrev:

Om det med barn som opplever overgrep: 8 % av alle barn opplever vold i hjemmet.

Hvis grunnen til at finsk skole gjør det bedre enn norsk skole er at de har færre barn som opplever vold i hjemmet bør vi se til Finnland av flere grunner, for å si det slik.

smilefjes skrev:

Det betyr at det er en eller fler i hver eneste klasse. Disse barna er ofte uromakere. Dermed er det en relevant ting å nevne.

Jeg er helt enig i at det er relevant ting i forhold til skole, undervisningsopplegg, sosiallærere etc Men jeg tror ikke det er relevant for hvordan norsk skole skårer internasjonalt. Tenk for eksempel på at i England er det vel enda lov å fike til ungene sine? (Jeg ble plutselig usikker på det, det kom opp forslag om at det skulle bli forbudt da Blair var statsminister, og jeg tror det ble nedstemt.)

Det er ingen fasit på hvorfor alt for mange barn går ut av skolen uten å kunne lese.
Det er ikke en ting som har "skylda" men det er ganske sammensatt vil jeg tro.

I noen tilfeller har en dårlig lærer mesteparten av "skylda" for at det går til dundas med noen og i noen tilfeller foreldren. Men jeg vil tro at for veldig få av de barna det gjelder kan man utpeke en årsak. Det er nok mye mer sammensatt.

Men det er faktisk skolen sitt ansvar å lære barna det det de skal gjennom 10 år på skolen og der kan man ikke legge ansvaret på foreldrene.
Foreldre skal følge opp ja, men det er fortsatt skolen som har ansvaret for læringen.

Nå er det noen år siden jeg gikk på skolen og jeg har hatt utrolig bra lærere, men jeg har også hatt noen av den sorten som aldri skulle fått lov til å være det.
En lærer som ikke klarer å lære bort noe er noe feilplassert.

Å sitte med et barn med lekser som ikke i det hele tatt skjønner leskene er et mareritt jeg ikke unner noen. Hvor mye lærer et barn av lekser som hver eneste dag fører til gråt? Minimalt vil jeg tro.

Mellomste gutten min og lekser er et mareritt. Greit nok, han har ADHD men fy f hvor mye tid vi har brukt på å krangle med han ang lekser.
De første årene på skolen klarte han seg ganske bra, alt er dog relativt.
Så kom 4 klasse. Han gikk et helt skoleår på skolen og lærte vel så godt som INGENTING. Læreren han hadde det året var direkte katastrofalt for han.
(nå har jeg i ettertid fått høre om flere som har samme opplevelse med den læreren og det gjelder helt vanlige barn uten noen form for diagnose)
Det var den læreren som henviste gutten til PPt, men læreren mente at han kun var faglig svak og ikke gadd å gjøre noe. Han var da 9 år.............

Når 5 klasse kom fikk han ny lærer og da en som så problemene han hadde og ikke avfeide det med mangel på vilje fra gutten sin side.
En lærer som forsøkte å tilrettelegge for han.

Hadde mellomste gutten min fortsatt hatt læreren fra 4 klasse hadde han gått ut av barneskolen dømt til å bli en skoletaper. (læreren har den ene parallelklassen)
Siden han i 4. klasse lærte så godt som ingenting kan dere jo selv tenke dere hvordan de neste årene ble. Når man mangler grunnkunnskapene så er det veldig vanskelig å lære ting som bygger videre på det.
Han var heldig og fikk hjelp, men der er garantert mange som ikke får hjelp.

Bare et litt vittig innspill til hele debatten.

Pamina - Tatt på kornet!

Når det er sagt så tror jeg at en mellomting mellom de to hadde vært tingen. Foreldrene burde spurt både ungen og læreren hvorfor karakterene ble som de ble.

Jeg kom på noe, husker ikke om noen hadde det nevnt det tidligere i tråden: hvis du som forelder opplever at barnet ditt ikke har forventet leseutvikling: få barnet testet hos optiker for å se om øyemotorikken er som den skal. Viktig! Dette bør være det første som gjøres/tipses om fra skolens side også når man fatter mistanke om lese- og skrivevansker. Bevisst øyemotorisk trening kan hjelpe mye.

En gammel link: http://www.aftenposten.no/helse/article764648.ece

Madam Mim skrev:

Rine, du tar feil. Foreldre er (i snitt) mer tilstede nå enn tidligere. I alle tidsbruksundersøkelser jeg har sett på fra bla. de hjemmeværendes glanstid, så brukte de hjemmeværende damene minimalt med tid direkte på barna. De brukte mellom 1 og 2 timer i snitt på ungene pr. dag og det inkluderte til og med spedbarnsperioden.

Det er en myte at alt var bedre før. Hjemmeværende brukte/bruker tid på huset. Ikke ungene.

Jeg visste ikke at du hadde svart før tråden dukket opp igjen... Men, altså; Jeg hører du sier det, selv om jeg ofte tror man finner det man leter etter i slike undersøkelser. Poenget mitt var at barn i dag har en mye mer stressende hverdag enn barn for 20-30 år siden. Mener du at jeg tar feil når jeg hevder at det tar fokus bort fra andre ting (skole f. eks) når barna (og foreldrene) flakser som forskremte høner fra den ene aktiviteten til den andre nesten hver ettermiddag og helg, bare avbrutt av litt tvangskvalitetstid sånn ca. et par timer i uken? Jeg sier ikke at jeg ønsker mor (eller far) tilbake til kjøkkenbenken, og jeg sier heller ikke at fritidsaktiviteter og det å utvide horisonten sin litt er fy-fy, men jeg mener det er naivt å tro at vi ikke har mistet noe som helst på veien hit, bare vunnet. Gode skoleresultater kommer ofte når man har ro og fred til å konsentrere seg. Det er barna som vokser opp i dag utrolig dårlige på, og det er vi som foreldre sitt ansvar å sørge for at de i alle fall får litt ro og fred på hjemmebane av og til.

For en tråd.....

Jeg jobber som lærer, og er samtidig under utdanning (for å bli lærer) og kjenner jeg blir både lei, frustrert og oppgitt av denne tråden.

For det første. Hva er det som gjør at et barn har lærevansker, eller problemer med å lese og skrive? Svaret på dette er jo på ingen måte enkelt, og peker aldri i bare en retning. Jeg har i min teoretiske utdanning blitt terpet på å se på ALLE mulige forhold rundt eleven som kan forårsake dette: sosial utvikling, forhold i hjemmet, rammene i skolehverdagen, min rolle som lærer, innholdet i undervisningen, metodene i undervisningen, eventuelle diagnoser, helsemessige årsaker osv (listen er selvsagt mye lenger). Jeg har også lært mye om alle de faktorene ved skolen som organisasjon som har betydning for hvordan en lærer kan gjøre jobben sin, og i neste omgang hvilke implikasjoner det får for elevene. Til sist er det den politiske siden ved dette som til syvende og sist også får store konsekvenser for elever og lærere.

Kanskje er det enkelt og greit for foreldre å fokusere på "den dårlige læreren" eller for læreren å fokusere på "de dårlige rammebetingelsene" - men svaret er jo i alle tilfeller så mye mer komplekst. Det som uansett er sant er at så lenge man fokuserer ensidig på andre får man ikke gjort særlig med seg selv, og så lenge man kun fokuserer på en side av saken unngår man også å se helheten. Jeg håper aldri jeg mister min evne til konstruktiv selvkritikk og "å feie for min egen dør", eller søkenen etter å skjønne alle sidene av et problem. Jeg tror at både foreldre og lærere i aller første omgang må ta tak i seg selv og sin rolle, for deretter å jobbe seg utover.

Jeg er enig i det som nevnes med viktigheten av stille krav til både lærere og elever, og jeg syns det er like viktig å stille krav til foreldrene. Men det er mange måter å stille krav på og signalisere forventninger. Jeg håper jeg møter ungene med en positiv og respekterende holdning, en forventning om at akkurat DET barnet kan lære NOE, en annerkjennelse av at alle har verdi og mulighet for utvikling.

Det som skremmer meg er jo muligheten for å treffe på alle dere foreldre som "hopper til den konklusjon" at jeg ikke gjør jobben min godt nok og som krever at jeg alene skal lære ungene deres å lese. Da kan jeg opplyse nå med en gang at det klarer jeg IKKE med mindre jeg har dere foreldre med PÅ LAG. Jeg har ikke noe problem med å forklare og forsvare måten jeg jobber på både teoretisk og praktisk, men det nytter lite hvis man på forhånd er dømt. Det vil være det samme om jeg forhåndsdømmer foreldrene på bakgrunn av yrke eller bakgrunn.

Så min bønn til dere foreldre som jeg kanskje treffer en dag på jobb: de aller fleste av oss gjør så godt vi kan! Hvis dere er misfornøyde eller ikke føler barnet deres har tilfredstillende utvikling, så snakk med meg. Kanskje kan vi sammen finne en retning å gå i.

Etter å ha skrevet alt dette sitter jeg igjen med følelsen av å være en skikkelig naiv og uerfaren lærer.....

Her vi bor har de et eget opplegg utarbeidet for barn som ikke behersker englesk.
De går i egne klasser (i utgangspunktet i ett år) med spesilatilpasset undervisning med det som mål at barna skal lære språket - samtidig som de skal lære de andre fagene og annet trinnrelatert stoff.
Det er spesialtrente lærere i disse klassene som KAN lære bort engelsk.

Jeg tror at dette opplegget i Norge ville vært med på å hjelpe mange fremmedspråklige barn som kommer til 1. trinn (eller seinere i skolekarrieren for den del) uten noen form for språkforståelse.
Dette ville også være med på å styrke de skolene som i dag har høy prosent av barn som ikke snakker eller forstår norsk. Barna vil bli vurdert mot slutten av hvert semester i forhold til om de er klare for "vanlige" klasser eller ikke. Når de regnes som klare for å gå i "vanlig" klasser, vil sansynligvis også språkforståelse og evne til å oppfatte innhold i tekst være relativt godt utviklet.
Dette ser jeg godt på mine to sønner som kom hit for under et år siden. De kunne ikke engelsk i det hele tatt. Nå snakker de så godt som flytende, leser engelsk godt, og språkforståelsen er det ingenting å utsette på.

En slik løsning sammen med atskillig mer innholdsorientert lesing heller enn fokus på tekninsk god lesing ville nok gjøre mye med leseferdighetne i Norge.

Her vi bor har de et eget opplegg utarbeidet for barn som ikke behersker englesk.
De går i egne klasser (i utgangspunktet i ett år) med spesilatilpasset undervisning med det som mål at barna skal lære språket - samtidig som de skal lære de andre fagene og annet trinnrelatert stoff.
Det er spesialtrente lærere i disse klassene som KAN lære bort engelsk.

Jeg går ut fra at dette gjelder innflyttere, og ikke minoritetsbarn? Det finnes inntaksklasser for fremmedspråklige i de fleste store norske byer som fungerer slik du beskriver. Noen steder satser man heller på å plassere elevene i vanlige klasser som styrkes med ekstra ressurser.

Men de kan som regel ikke norsk etter et år i disse klassene (erfart). Og barn som har vokst opp i Norge men ikke kan et kløyva ord norsk når de skal starte i 1. klasse blir ikke satt i disse klassene. Så mange starter i 1. klasse uten å kunne norsk og uten ekstra ressurser (også erfart).