Ble du slått som barn?

Aldri.
Mange triste historier her synes jeg. Bra med lovendring og holdningsendring

Nei, aldri, heldigvis..

Jeg blir veldig trist og lei meg på deres vegne, som har opplevd dette i barndommen

Lille Ru skrev:

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Signerer denne. Husarrest var den hardeste "straffen" jeg fikk i min oppvekst. Og det var jo ikke før jeg kom i tenårene at den svidde. Men jeg led nok ingen nød. Vi var/er også en mer slik "prate om det" familie. i alle fall jeg,mamma og pappa. Som jeg forøvrig har et fantastisk forhold til.

Jeg slår aldri barna, men ja....Jeg kan finne på å rope til dem når jeg blir "adrenalinsint", og har ved et par anledninger knipset dem på handa,når de har vært for flinke til å klå og ikke så flinke til å høre etter.

Ja, en gang eller to av moren min. Det gjorde ingenting for forholdet. Det var verre med drikkingen som faren min begynte med i tenårene mine.

Det ble et par dask såvidt jeg husker. Veldig godt forhold til mine foreldre idag.

Jeg fikk ris med flathanda, ble løftet opp etter hendene og dratt inn på rommet, osv. Det var likevel aldri det fysiske som var tøffest å takle, ei heller i ettertid, men den konstante engstelsen en gikk rundt med. Ydmykelsen, følelsen av å ikke strekke til, mangelnde anerkjennelse, usikkerhet og ikke-eksisterende trygghet i sitt eget hjem.. Og i ettertid erkjennelsen av å ha en mor som lot dette skje, som i tillegg har forsvart hans oppførsel med å vise til at han ble slått av sin far. En ting er i allefall sikkert - mine barn skal aldri oppleve å være redd sine egne foreldre. Respekt, ja takk. 🙂 Men aldri redsel.

Forholdet til foreldrene mine er relativt bra i dag, begge har forandret seg mye. Vi har til nå ikke snakket om barndommen, men jeg vet (og gruer meg) til den samtalen jeg er nødt til å ha med dem, når det gjelder hvordan mine barn skal bli møtt av sine besteforeldre. De vil aldri slå dem i dag, men det er viktig for meg at de alltid skal føle seg trygg hos dem.

Mine foreldre praktiserte klaps på baken med flathanda. Jeg opplevde det ikke som ydmykende eller noe tilsvarende, oppfattet det egentlig ikke som vold heller. Det var ikke noe som påvirket mitt forhold til dem. Men jeg husker jeg tenkte at når de kunne reagere slik mot meg, kan jeg også reagere med å slå hvis jeg blir sint på andre, eksempelvis mine småsøsken. Med andre ord ikke akkurat det de ønsket å lære bort.

Det som har såret meg mye mer enn dette, er de gangene jeg har opplevd at voksne har løyet, snakket meg rundt og manipulert for å få meg til å føye meg og gå med på noe. Det har jeg opplevd som et mye større svik og mye mer ydmykende.

Jeg har forøvrig et helt greit forhold til mine foreldre idag. Ikke veldig nært forhold til min mor, men det skyldes forskjeller i personlighet mer enn oppdragelsen.

Ja..og det har preget forholdet vårt i dag.

Mamma gav meg en skikkelig omgang ris en gang, etter det trengte hun kun å nevne ris så var jeg snill som et lam 🙂