Ble du slått som barn?

tiddelibom skrev:

Ut fra denne tråden, virker det som om det er temmelig vanlig å ha blitt slått som barn. Det overrasker meg. Kanskje jeg har vokst opp i en boble?

Det tenker jeg også. Og så lurer jeg på hvor mange av dem jeg kjenner IRL som også har blitt slått. Har alltid tenkt det ikke er noen, men det er sikkert feil.

Liten avsporing; jeg falt ned trappa som 3-4 åring på 70-tallet og fikk armen ut av ledd. Min mor har fortalt meg i ettertid at de insiterte på å snakke med meg i enerom på legevakten og at de stilte mange spørsmål til hvordan dette kunne skje. Jeg hadde visstnok også fortalt min mor at de hadde spurt meg om det var noen som hadde gjort dette mot meg.

Syntes det var fint å høre at det var noen mennesker som turde ta dette på alvor også på 70-tallet.

Jeg har lest denne tråden med en klump i halsen.

Det er verdt å huske at dette ikke er SÅ uvanlig den dag i dag i veldig mange andre land i verden. http://www.chastisewithlove.com/main.html

Ja, jeg ble slått. Ikke så ofte, men jeg husker det godt. Hovedsaklig pappa, men noen ganger mamma. Jeg har god kontakt med mamma nå, og nesten ikke kontakt med faren min. Mest sånn fasade greie for farmor ca hvert 2. år (jul).

Fløyel skrev:

Men jeg må spørre - var det ingen i omgangskretsen som reagerte? Var det ingen som så hva dere gikk igjennom? Fikk dere hjelp fra noen, var det noe sted dere kunne flykte til og føle dere trygge? Hva ønsket dere da, og hva ønsker dere nå, at omverdnen hadde gjort?

Nei, ingen reagerte. Det jeg opplevde den gangen (dette var på 60-tallet) var nok ikke så uvanlig. Jeg husker jeg kom gående til skolen en dag, jeg gikk vel i 2. eller 3. klasse, med hele fronten på jakken full av frosne bloddråper fordi jeg blødde neseblod etter å ha fått en lusing rett før jeg gikk hjemmefra. Jeg møtte moren til en i klassen min, og hun så helt forferdet ut der og da, men snakket aldri mer om det verken til meg eller noen andre, så vidt jeg vet.

Det var ingen lov som forbød fysisk avstraffelse av barn den gangen, så jeg tror nok foreldre som slo barna sine mente at det var en naturlig del av oppdragelsen. Dessuten ble nok de fleste av dem slått selv i oppveksten. Jeg er ufattelig glad for at loven er endret, og nå skjerpet inn. En nulltoleranse tror jeg er helt riktig for å endre folks holdninger - også hos dem som til nå har ment at "et lite knips skader ikke".

Det er rett og slett forferdelig vondt å lese om alle de sterke opplevelsene her. 🙁 Føler for en massig group-hug, rett og slett. Ting mange tar som en selvfølge er slett ikke det for alle.

Det er grusomt å lese dette ja. Og så er det like fælt å vite at selv om man kan fortelle at man aldri ble slått som barn så trenger ikke det å bety at fæle ting aldri har skjedd. Grusomme ting som har like stor innvirkning på små barnesinn. 🙁

Ble slått og kløpet av min biologiske far, som mamma heldigvis flyttet fra da jeg var et par måneder gammel.

En annen tillitsperson brøyt noen grenser for meg i senere alder. Ikke slåing, men holding i armen til jeg fikk blåmerker og løfting i lufta etter ribbeina - igjen merker. Og roping / hviskeroping mens det pågikk. Skremte meg utrolig mye.
(Tydelig problemer med gode alternativer til grensesetting og barneoppdragelse, samt sinnekontroll. Dette var særlig i alderen 14 - 18, og jeg var et meget "snilt" og medgjørlig barn/ungdom.)

Mannen min og søsknene fikk forøvrig ris. På stumpen, mens de lå over fanget til den voksne.

Nei. Som flere skriver her syns jeg å huske at jeg fikk en dask på rumpa en gang av pappa, men det tror jeg var verst for ham.

Min beste venninne i første- og andreklasse hadde en veldig tvilsom hjemmesituasjon. Vi mistet kontakten etterhvert, så jeg vet ikke helt hvor ille det egentlig var, men jeg husker at vi nesten alltid var hjemme hos meg. Og hver gang jeg kom hjem fra henne måtte jeg dusje, huset deres var fullt av katter og de nirøkte inne. Jeg lurer på om foreldrene mine meldte fra noen gang. De, og flere andre, må ha skjønt at det ikke var bra for en jente på 9 år å bo sånn.

Min far slo meg én gang. Jeg kan vel ha vært en 10-11 år. Han gremmes og skammer seg over dette fremdeles, og vi har et veldig bra forhold. Han ble selv slått som barn, og farfar var en krakilsk mann.

Ja jeg ble slått. Husker det og tenker ofte på det, selv om jeg egentlig ikke vil tenke på det. Det er en bit som vil forflge meg tenker jeg. Ris på blanke messingen av far.

Ris på blanke messingen har jeg aldri fått, men noen ørefiker og et hardt grep i armen for så å bli geleidet inn på rommet mitt, det skjedde. Husarrest fikk jeg kun én gang synes jeg å erindre.

polarjenta skrev:

Søskenbarnet mitt ble forresten truet med at dersom hun ikke oppførte seg så måtte hun sitte på rommet og høre Bjøro Håland.

Fantastisk. (Min mor hørte på Bjøro Håland da jeg var liten, og jeg husker at jeg som 5-åring lånte med meg kasetten hennes opp på loftsstua og hørte på den da jeg ville ha litt alenentid.

m^2 skrev:

Nope, aldri.

Jeg husker dog jeg fikk én dask en gang da jeg var ca. 5 eller 6 av pappa.

Også kalte jeg mamma hore/fitte/noe tilsvarende som tenåring (15?) og da dro hun til meg gitt.

Det er påfallende hvor mange som starter med å svare: "Nei, aldri" og som etterpå forteller om enkeltepisode(r).

Apple skrev:

Liten avsporing; jeg falt ned trappa som 3-4 åring på 70-tallet og fikk armen ut av ledd. Min mor har fortalt meg i ettertid at de insiterte på å snakke med meg i enerom på legevakten og at de stilte mange spørsmål til hvordan dette kunne skje. Jeg hadde visstnok også fortalt min mor at de hadde spurt meg om det var noen som hadde gjort dette mot meg.

Syntes det var fint å høre at det var noen mennesker som turde ta dette på alvor også på 70-tallet.

Jeg hade klippekort på akutten som liten, og ble jevnlig tatt inn på enerom for å forklare for legen hvordan brudd hadde oppstått eller hvordan ting hadde gått ut av ledd. Det var en bra ting. Og jeg husker følelsen da det gikk opp for meg hvorfor de egentlig ville prate med meg i enerom.

🙁 mye trist

Jeg har visst fått et par klaps på baken en gang. Jeg husker det ikke, og pappa hadde det forferdelig etterpå. Det gjorde han aldri igjen.

Jeg har et nært og godt forhold til mine foreldre. 🙂

Her er førstesiden på vår lokalavis idag.. Og jeg syntes det er ok at folk blir straffet for dette.

http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5307865.ece

Så bra at det faktisk blir meldt. Den forsvarsadvokaten vrir jo bare på hele saken: "..god gammeldags ris" du liksom. Og at besteforeldre nå får dårlig samvittighet. So what? Hva har det med saken å gjøre?

Ellers kan man si at dask ikke er så alvorlig osv. Men her glemmer man det viktige aspektet med at dette er ikke en voksen som gjør det mot en annen voksen. Det er en omsorgsperson som gjør dette mot et barn som er totalt avhengig av de voksne og som ikke har mulighet for å velge bort denne sanksjonen.

Jadda, jadda, det er så håpløst å dra opp alt dette maset om før. Før, hva har det med saken å gjøre? Det er mye de gjorde før som ikke ville ramlet oss inn i dag, heldigvis er vi ferdig med før, da brant de "hekser" på bål, halshugget folk på torget og satte voksne som stjal brød i tukthus. Før, når de fortsatt slo barna sine, lobotomerte de vansklige smågutter (ja dette var besteforeldregenerasjonen han refererte til i artikkelen, så da er vi oppe i tiden han viser til), eller sendte de bort i reneste straffekolonier. "Slik gjorde vi det før." kommer aldri til å bli et argument, for nå vet vi bedre!

emm sa det.

Meg da: Pappa slo aldri. Mamma har vel gitt en eller to ørefiker. Jeg hadde et godt forhold til pappa og har et veldig godt forhold til mamma.

Selv har jeg dratt til hver av ungene en gang - for lenge siden nå. Vi har pratet om det i ettertid og de har lovet å anmelde saken om det skulle skje igjen. Jeg er ikke på noen måte stolt av det.

Huff, det er forferdelig å lese om historiene til alle dere som ikke hadde det bra hjemme som barn og ungdommer.

Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe fysisk eller psykisk mishandling fra noen. Ikke enkeltepisoder heller.

Brodern fikk seg en ørefik en gang husker jeg. Av mamma. Hun hadde funnet ut at han hadde røyka hasj ved en anledning. That`s it.
Ikke at det skal forsvares heller altså! De skværa da opp etterpå, og jeg tror han nøyde seg med den ene gangen.