Ble du slått som barn?

Lille Ru skrev:

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Eller mamma har slått meg en gang, men det var så alldeles min egen feil og jeg var blitt voksen. Jeg skremte henne noe så innfernalsk, og det med vilje, mamma ble så redd at hun hylte rett it og dasket til meg rett over nesa. DEt var selvsagt litt ont, men i grunn mest komiskt da mamman min er to epler høy og en melkpakke tunge. Hun gjorde det jo i affekt da hun ble vanvittig redd, ikke før hun traff nesa mi så hun at det var meg.

Nei, aldri.

Niobe skrev:

Dette er faktisk noe jeg har tenkt en del på i det siste. For eldstemann er nå på samme alder som jeg var da jeg ble slått for å ha dyttet lillesøsteren min i badekaret. Og jeg kjenner at jeg i mange år tenkte at jeg sikkert fortjente det siden jeg var så slem, men når jeg ser poden nå så er det fullstendig uforståelig at voksne kan synke så dypt. Jeg har heller aldri fått noen beklagelse i ettertid, så jeg antar foreldrene mine fremdeles synes slagene var berettiget. Det kan oppleves provoserende at samme personene kan reagere med forferdelse om jeg gir poden en beskjed med streng stemme.

Det må være ufattelig provoserende.

Nei, aldri.

Jeg klarer ikke lese her uten å begynne å gråte. Jeg blir så inderlig trist og lei meg når jeg ser hvor mange som har opplevd å bli mishandlet som barn. Stakkars dere!
Det er fullstendig fjernt fra det jeg selv har opplevd, jeg innser jeg har hatt kjempeflaks. Jeg ble aldri slått. Jeg ble bare elsket. Ingen tok meg hardt i armen eller hevet stemmen heller. Jeg ble snakket rolig til hvis jeg gjorde noe mine foreldre mente ikke var så smart å gjøre. Det ble forventet at jeg skulle bidra til samtalen, gjerne ta initiativ og selv foreslå eventuelle endringer. Ordet "straff" fantes faktisk ikke i min barndom.

Surre skrev:

Ja, det har jeg. Men trusselen om slag har vært flere enn faktiske slag. Fine foreldrene.

Ja ikke sant. Redselen for å bli slått eller psykisk terrorisert har for meg vært værre enn selve slag/lugging/stygge ord. Det kjipeste er at mamma fremdeles snakker stygt til meg, rakker ned på meg og ungene mine. Og så skjønner hun ikke hva hun driver på med en gang. Jeg hater at hun har et sånt tak på meg, jeg er jo liksom voksen.

Jeg fikk ris med flathånda ved flere anledninger. Ble også kløpet i øret og fikk såpe i munnen min når jeg snakket stygt. Jeg synes det er leit at de skulle gjøre sånne dumme ting og jeg har sverget på at det ALDRI skal skje mine barn.

Alikevel har jeg et Bra forhold til foreldrene mine.

Jeg blir virkelig trist når jeg leser hva mange av dere har opplevd. Og jeg syntes det er utrolig vondt å vite at mange barn idag også har slike oppvekstvilkår.

Men jeg må spørre - var det ingen i omgangskretsen som reagerte? Var det ingen som så hva dere gikk igjennom? Fikk dere hjelp fra noen, var det noe sted dere kunne flykte til og føle dere trygge? Hva ønsket dere da, og hva ønsker dere nå, at omverdnen hadde gjort?

I mitt tilfelle, så var det mange som så, noen reagerte med telefoner til bv og bv kom på meldt hjemmebesøk og vi ungene var truet til å si at vi hadde det bra, samtalen med bv foregikk, mens våre respektive satt i samme rom.

Jeg hadde ingen jeg kunne være hos og være trygg hos, men jeg skulle ønsket at mye ble gjort annerledes den gangen og en ting måtte vært at vi ungene snakket med bv alene, slik at vi kunne snakket fritt.

Jeg håper at bv er bedre til å reagere nå enn de var på 70 tallet, i det minste.

Nei, aldri. 🙂

Jeg ble en gang lagt over knærne til pappa og fikk et klask i baken. Jeg aner ikke hvor gammel jeg var, men husker det svært godt.
Vi har et utmerket forhold i dag.

Fløyel skrev:

Men jeg må spørre - var det ingen i omgangskretsen som reagerte? Var det ingen som så hva dere gikk igjennom? Fikk dere hjelp fra noen, var det noe sted dere kunne flykte til og føle dere trygge? Hva ønsket dere da, og hva ønsker dere nå, at omverdnen hadde gjort?

Det var mange som visste noe. Familie og venner visste godt hva som foregikk, men ingen hverken sa eller gjorde noe. Jeg oppsøkte rådgiver på skolen og fortalte alt da jeg var 17, men heller ikke hun gjorde noe. Hun visste at jeg da hadde flyktet til søsteren min fordi jeg ikke turte å bo hjemme, og at jeg ikke klarte å gjennomføre heldagsprøven fordi han hadde slått og truet meg kvelden før.
Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at dette ikke var min skyld, og at noen hadde vist mine foreldre at dette ikke var akseptabelt.

Tinka skrev:

Jeg håper at bv er bedre til å reagere nå enn de var på 70 tallet, i det minste.

Det er de heldigvis. Og det å snakke med barnet i enerom er viktig, og ikke noe foreldre kan motsette seg at barneverntjenesten gjør.

Fløyel skrev:

Jeg blir virkelig trist når jeg leser hva mange av dere har opplevd. Og jeg syntes det er utrolig vondt å vite at mange barn idag også har slike oppvekstvilkår.

Men jeg må spørre - var det ingen i omgangskretsen som reagerte? Var det ingen som så hva dere gikk igjennom? Fikk dere hjelp fra noen, var det noe sted dere kunne flykte til og føle dere trygge? Hva ønsket dere da, og hva ønsker dere nå, at omverdnen hadde gjort?

Så og si alle visste at jeg og min bror hadde det veldig dårlig, men ingen gjorde noe. Ja, jeg er veldig bitter i grunnen, men prøver å ikke tenke på det. Bitterhet går jo bare utover meg selv, og tross alt har det gått veldig bra med både meg og min bror. Men at folk kan se på at barn lider uten å gjøre noe som helst, det synes jeg i grunnen er ganske ufattelig.

Jeg fikk noen dasker på rompa og hånda, pluss en del risting i armen. Ikke som en bevisst og systematisk del av oppdragelsen, men mer et uttrykk for frustrasjon når min mor slapp opp for andre metoder. Det påvirket ikke forholdet vårt verken da eller seinere.

Husker at både ris og husarrest var flittig brukte sanksjonsmidler i barndommen, som aller siste utvei. Tror nok det avhenger litt av hvor en vokste opp og sosial tilhørighet det der. Når jeg tenker på det i dag så er det mer som en erkjennelse av at man fikk som fortjent snarere enn mishandling. Hadde blitt travelt hos barnevernet mange steder på 70-tallet om dagens lover hadde kommet allerede dengang....

Fløyel skrev:

Var det ingen som så hva dere gikk igjennom?

Jeg husker en gang da jeg var 16-17, at jeg traff hun som hadde vært min klassestyrer gjennom hele barneskolen. Jeg kommer fra et veldig lite sted, og alle visste at jeg hadde flyttet hjemmefra og hvorfor.

Hun sa, helt uten at jeg tok opp temaet først: "Jeg skjønte jo at det var noe. Men moren din jobbet jo her.." Jeg husker jeg ble så sint. For det var kun en dårlig unnskyldning, men den var i hvert fall ærlig. Folk er redde for å gjøre noe, fordi de ikke vil blande seg.

Jeg innrømme at jeg er livredd for at noen skal ta fra meg ungen min. Selv om jeg vet at frykten er helt grunnløs, for jeg kommer jo til å bli en god mamma. Men likevel håper jeg noen melder i fra om de bekymrer seg. Heller en gang for mye, enn en gang for lite.

Ja.

Ut fra denne tråden, virker det som om det er temmelig vanlig å ha blitt slått som barn. Det overrasker meg. Kanskje jeg har vokst opp i en boble?

Fløyel skrev:

Jeg blir virkelig trist når jeg leser hva mange av dere har opplevd. Og jeg syntes det er utrolig vondt å vite at mange barn idag også har slike oppvekstvilkår.

Men jeg må spørre - var det ingen i omgangskretsen som reagerte? Var det ingen som så hva dere gikk igjennom? Fikk dere hjelp fra noen, var det noe sted dere kunne flykte til og føle dere trygge? Hva ønsket dere da, og hva ønsker dere nå, at omverdnen hadde gjort?

Jeg viste ikke at dette var galt, jeg tenkte aldri over at foreldrene mine gjorde noe som ikke var lov, det skjønte jeg først senere.

Ingen viste at pappa slo, det var heller ikke noe jeg fortalte til andre. Det var fryktelig flaut og jeg ønsket ikke at noen skulle vite om en slik fornedrelse. Forøvrig tror jeg selve slagene sluttet før jeg fylte 12 år. Etter det var det mer trusler.

Utad er foreldrene mine godt likt, de hjelper gjerne andre, har mange venner og er i overkant sosiale. De festet mye hjemme hos oss. Når andre var hos oss ble det aldri utdelt slag eller trusler, men det holdt at pappa så på meg om jeg kom med en feil kommentar og så gikk jeg og gruet til besøket dro hjem igjen, for da kom straffen.

Jeg tror det som "berget" meg var bestemor. Hun var oppriktig glad i meg og jeg kunne vandre inn og ut hos besteforeldrene mine mens vi bodde nært dem. Hvis stemningen hjemme var dårlig dro jeg nesten alltid til bestemor, og om ikke mamma ringte og kalte meg hjem var jeg der hele ettermiddagene og kveldene. Jeg var alltid velkommen der selv om de ikke akkurat slapp alt de hadde i hendene selv om jeg kom. Istedet biddro jeg med å vaske opp, rydde hus, hjelpe bestefar med snømåking og slikt.

Det ble verre da vi flyttet til et annet sted, men jeg var ganske flink til å klare meg alene, jeg var enebarn til jeg ble 14. Da søsteren min kom fikk jeg en til å være glad i, foreldrene våre slo henne aldri, men de var ganske truende mot henne også. Det var vondt å flytte fra henne da jeg ble 17, jeg lot henne liksom bli igjen hos løvene, men jeg var lettet for å slippe unna hjemmet og foreldrene våre.