Hva kjennetegner bøker som gjør inntrykk på deg?

Tallulah (#40) skrev:

Jeg er litt usikker på hva jeg mener selv. Jeg blir fort irritert om en karakter hele tiden tar dårlige valg. F.eks. i Lincoln Road så har den ene karakteren ekstremt problemer med impulskontrollen, og tar hele tiden valg som kun er til hans fordel, sett i et korttidsperspektiv. Jeg mislikte han sterkt. Ikke bare som person, men også som karakter i boka. Samtidig er han jo en katalysator, og noen av de andre hadde blitt i overkant moralske om han ikke hadde vært med, og det hadde jo også vært kjedelig. Jeg likte boka veldig godt.

Confederacy of Dunces var en bok jeg slet sånn med å lese fordi jeg syns han var så ufordragelig at jeg tok med boka som eneste bok til savannen i et afrikansk land slik at jeg MÅTTE lese den for å ha noe å gjøre. Den er jeg glad for at jeg leste i ettertid. Stoner derimot: der mislikte jeg hovedpersonen intenst og likte av den grunn heller ikke boka. Litt det samme med Catcher in the Rye.

Når man leser er man jo sammen med personene over en ganske lang periode, og syns det er irriterende med sutrete, selvgode personer og karakterer. Men andre karakterbrister sliter jeg ikke like mye med.

Jeg er enig med deg her, særlig med det siste. Skilpadda og jeg har veldig ulik toleranse for bøker med bare uspiselige karakterer.

Jeg trenger at hovedpersonen har noe ved seg som gjør at jeg får lyst til å følge dem og heie litt på dem. De trenger ikke være perfekte og helteaktige, slett ikke, men hovedpersoner som bare tar ulogiske, slemme eller dumme valg uten noe særlig ettertanke eller god begrunnelse, det blir jeg bare sur av. Jeg klarer ikke å kose meg med den typen bøker.

Siden du nevner den boka: Jeg ble altså så irritert på Stoner, makan til tafatt og lite sympatisk fjott. Stillitsen er en annen bok hvor jeg stort sett var hoppende sinna på den drittstøvelen av en hovedperson gjennom hele boka. Leste den bare ferdig i håp om at det skulle dukke opp noe forsonende til sist.

Men, bøker jeg blir sinna på gjør inntrykk. Det skal de ha. Jeg er fortsatt sinna på bøker jeg leste for 20 år siden.

Stoner. For en nisse.

Ja, jeg tenkte på deg også, Luftslottet. Husker at dere begge mislikte Stoner, som jeg syntes var en veldig god bok (selv om hovedpersonen var veldig usympatisk!) – og det syntes jeg om The Goldfinch/Stillitsen også. Men det hender jo absolutt at jeg misliker bøker fordi jeg blir så irritert av hovedpersonene; Forbrytelse og straff, for eksempel. Og jeg sluttet å lese Agnes Ravatns Gjestene fordi jeg syntes hovedpersonen var så irriterende (særlig fordi dette var kort tid etter Mennesker jeg ikke kan regne med, så jeg hadde brukt opp kvoten min litt. ).

Det er ikke alltid helt lett å analysere akkurat hva man blir irritert av. At hovedpersonen er en dust tror jeg ofte jeg kan leve med, men innimellom blir jeg bare litt sånn «denne enerverende personen har jeg ikke lyst til å være inne i hodet på i mange timer».

Jeg syns Gjestene var så grusom at jeg ikke orker å lese Fugletribunalet selv om bokklubben min har den nå i oktober. Jeg vet at Fugletribunalet er en bedre bok, siden jeg har lest den før, men Agnes Ravatn er en forfatter jeg bare ikke finner tonen med. Det er også et inntrykk og skaper et engasjement hos meg. Poenget - enig i at noen bøker også vekker negative følelser og at det også er et inntrykk.

Det er som alt annet med alderen egentlig, etter hvert som bunken med bøker man har lest bare blir høyere og høyere så blir jeg oftere irritert, oftest bare underholdt og en sjelden gang imponert eller på ekte berørt.

Jeg blir egentlig ganske sjelden irritert av bøker (selv om jeg nevnte flere her) og ofte berørt – vet ikke om jeg er mindre irriterbar eller om jeg bare er heldig (eller flink) med hvilke bøker jeg velger?

Jeg leser med interesse det dere skriver om usympatiske personer i bøker, og prøver å huske noen bøker jeg har lagt fra meg på grunn av det. kanskje Shantaram, der hovedpersonen/fortelleren var så åpenbart begeistret for seg selv at jeg ikke orket mer av ham.

Fugletribunalet av Ravatn likte jeg veldig godt, Gjestene, derimot, klarte jeg ikke mer enn et par kapitler av. Fysj for en endimensjonal og kjedelig usympatisk hovedperson.

Skilpadda (#46) skrev:

Jeg blir egentlig ganske sjelden irritert av bøker (selv om jeg nevnte flere her) og ofte berørt – vet ikke om jeg er mindre irriterbar eller om jeg bare er heldig (eller flink) med hvilke bøker jeg velger?

Det var mest et forsøk på å være morsom, men ja, sikkert. Jeg er helt avhengig av å ha en bok gående, så det er ikke alltid like gjennomtenkt.

Det var morsomt, altså, Røverdatter! Jeg mente også å være morsom, i tillegg til at jeg funderer litt på om forskjellen ligger i hvor lett-irritert man er, hvilke ting man blir irritert av, eller hvor mye som bare er flaks/tilfeldigheter mht. hvilke bøker man ender opp med å lese.

Spennende diskusjon! Shantaram er en av svært få bøker jrg har lagt vekk halvlest. Den gjordeet særs dårlig inntrykk.

Men hva slags bøker som gjør et godt inntrykk på meg er veldig vanskelig å gi et enkelt svar på. Jeg liker karakterer som overrasker meg og seg selv, og som utvikler seg underveis. Et eksempel er fjorårets Womens prize for fiction vinner, The Safekeep. Og egentlig nesten alle de siste årene vinnere i den konkurransen. Ruth Ozekis The Book of form and colours f.eks.