Hva kjennetegner bøker som gjør inntrykk på deg?

I lys av NRKs lesekampanje, Boktober, der ulike kjente folk leser bøker av litt ulike sjangre med hvert sitt leselag, kom jeg til å tenke på dette. Jeg pleier å hevde at jeg er ganske altetende når det gjelder bøker. Men det betyr langt fra at jeg liker alt jeg leser. Nei, egentlig er jeg temmelig kresen. Jeg leser mye, men har aldri deltatt i noen lesesirkel eller lignende, og jeg må innrømme at mange av bøkene jeg leser glemmer jeg ganske fort igjen.

Men hva er det egentlig med bøker som man ikke blir ferdig med selv om alle sidene er lest? Tenker dere over det? Er det hovedsaklig tema, handling og driv, aktualitet, språk og fortellerteknikk eller noe annet? Det lurer jeg på i dag. Hvis noen har lyst til å svare, må dere gjerne komme med eksempler på bøker som har gjort inntrykk på dere og hvorfor.

Jeg tror godt språk er viktig for meg. Jeg liker når det er presist, velskrevet og språkbruken er bevisst. For eksempel så husker jeg at i boka Educated av Tara Westover så endret språket seg med at hun ble mer utdannet og bevisst, selv om hele boka er skrevet i etterkant. Jeg liker hvordan Oliver Lovrenski bruker språk.

Jeg er en eklektisk leser, som stort sett leser for tidtrøyte og er ikke egentlig kresen på hva jeg plukker med meg hjem fra biblioteket, plukker i bokhandelen på flyplassen, eller laster ned i en lydbok-app. Jeg liker: lange romaner, gjerne historiske eller tematikk fra gir meg andre perspektiver og erfaringer enn "White womans instagram". For lydbok heller jeg kanskje enda mer mot lettlest og grense til chick-lit og ikke alt for kompliserte plot, selv om jeg har pløyd gjennom Prosessen og Bildet av Dorian Gray med leseklubben på NRK.

Hvilke bøker som treffer, som jeg husker kan handle like mye om at de treffer meg på riktig sted i livet - som innholdet. Men det bør ha en viss kvalitet. Nå som jeg lytter parallelt i leseklubben på "I morgen, i morgen, i morgen" og "Verity" blir kvalitetsforskjellen veldig tydelig.

I perioder har jeg vært litt hekta på samme forfatter, eller serie. Som for eksempel Lars Mytting eller Bjørndaltrilogien av Trygve Gulbransen. Kinsbridge serien av Ken Follett har jeg også pløyd gjennom på lydbok - selv om jeg blir litt irritert av det samme plottet igjen og igjen. Men jeg liker tidsskildringene.

Enkeltbøker som jeg likte veldig godt var Leksjoner i kjemi (nå også som serie på apple TV) og en om ei ung jente som vokser opp alene i sumpen i sørstatene (husker ikke tittel eller forfatter, men tror den også har blitt filmatisert nylig). Tara Westover var også en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg, leste den på norsk da "Noe tapt, noe vunnet".

Jeg leser ugjerne ren krim, men tar til takke med en del av det mamma legger igjen etter besøk hos oss. Unngår helt rene psykologiske thrillere, selv om jeg godt kan se denne sjangeren på tv/film.

Språket ja, definitivt språket. Men spesielt når språket brukes til å gi gode skildringer av personer, samfunn og/eller omgivelser. Karakterer jeg blir glad i, og gjerne historier med sterke personkarakterer. Alt fra klassikere som Markens grøde og Anna Karenina, til nyere litteratur som Tante Ulrikkes veg og Det åttende livet - til Brilka. Storslåtte miljøskildringer som drar meg inn i historien, og får meg til å føle at jeg er der. Den siste viking. Christianus Sextus. Roy Jacobsen sine bøker. Erika Fatlands reiseskildringer. Eller som greier å formidle en spesiell stemning og sette i gang noen tankeprosesser, som 1984 (eller 1Q84, for den saks skyld). Prosessen. Parfymen. Vegetarianeren av Han Kang. Det trenger ikke være mye driv og handling, det kan også være en langsom bok, eller bøker der mye foregår i personenes indre, som Septologien til Jon Fosse. Men det kan også være det motsatte, mye handling og høyt tempo, gjerne skildret med mye underliggende humor. Men fellesnevneren er språket.

Jeg liker ikke bøker som blir for mye "in your face", der alt beskrives i minste detalj, og ingenting overlates til fantasien eller leserens egen tolkning. Eller enkelte krim- og spenningsbøker som jeg føler bare er oppramsing av hendelser, det blir fort heseblesende, omtrent som å lese en film. Jeg er heller ikke avhengig av å kjenne meg veldig igjen i bøkene, jeg orker stort sett ikke realistiske beskrivelser av middelaldrende middelklassemenneskers hverdagsproblemer. Da vil jeg heller drømme meg bort i en fantasiverden. Ellers er jeg veldig allsidig når det gjelder sjangre, så lenge det er skrevet på en god måte.

Jeg er også eklektisk, og kan lese i mange sjangere. Jeg er ikke veldig glad i fantasy, det tror jeg er det eneste. Men det er jo en flytende grense.

Som tenåring leste jeg hele Isfolket og leste en av dem igjen nå, og det var begredelige greier ass. Jeg trenger at det er tenkt litt over språk og virkemidler.

Jeg lar meg forføre av god dialog, lavmælte stemningsbeskrivelser, landskapsbeskrivelser som inkluderer duft og følelse, og så må det være karakterer med dybde. Om jeg mistenker en karakter for å være beskrevet sånn forfatteren egentlig ønsket at han selv/hun selv var, så blir jeg litt irritert og misliker dem umiddelbart. For eksempel professor Langdon i Da Vinci-koden, og Erik Pontius (eller noe slikt) i Hamilton-bøkene. Jeg liker at karakterene er hele mennesker/figurer med både dårlige og gode sider, og lar meg ofte fengsle av sånne som kjemper mot noe i seg selv, uten at de er teatralske rundt det hele. Foretrekker nok også helst handling fra en annen tid, et annet sted eller en annen verden, eventuelt nye betraktninger om egen samtid fra et perspektiv jeg ikke allerede kjenner eller lett kan kjenne.

Ser også at jeg kunne delt bibliotek med My, så lenge det er rom for mine elskede Discworld-bøker - Sam Vimes og Esme Weatherwax er mine yndlingskarakterer for evig og alltid, på tross av at litteraturen de bor i ikke nødvendigvis alltid holder Tolstoj-nivå.

Jeg leser alltid masse forskjellig skjønnlitteratur, og jeg vet godt hva jeg liker: velutviklede, gjerne tornefulle personer (for eksempel hovedpersonen i Olga Tokarczuks Før plogen over de dødes knokler eller for den saks skyld T. Kingfishers og Terry Pratchetts eksentriske gamle damer), et lekent og bevisst forhold til språk (for eksempel de forskjellige fortellerne i Stephen Graham Jones The Buffalo Hunter Hunter) og struktur (for eksempel i David Mitchells Cloud Atlas eller Ian McEwans What We Can Know, som gjør begge deler på en virtuos måte). Og jeg elsker ekte, kompliserte følelser (inkludert romantikk!), en heftig spenningskurve og ikke minst humor. Få bøker har alle disse tingene, men jeg tror alle yndlingsbøkene mine har noen av dem. Og et lekent forhold til referanser! Referanser er gøy!

Maverick (#6) skrev:

Jeg lar meg forføre av god dialog, lavmælte stemningsbeskrivelser, landskapsbeskrivelser som inkluderer duft og følelse, og så må det være karakterer med dybde. Om jeg mistenker en karakter for å være beskrevet sånn forfatteren egentlig ønsket at han selv/hun selv var, så blir jeg litt irritert og misliker dem umiddelbart. For eksempel professor Langdon i Da Vinci-koden, og Erik Pontius (eller noe slikt) i Hamilton-bøkene. Jeg liker at karakterene er hele mennesker/figurer med både dårlige og gode sider, og lar meg ofte fengsle av sånne som kjemper mot noe i seg selv, uten at de er teatralske rundt det hele. Foretrekker nok også helst handling fra en annen tid, et annet sted eller en annen verden, eventuelt nye betraktninger om egen samtid fra et perspektiv jeg ikke allerede kjenner eller lett kan kjenne.

Ser også at jeg kunne delt bibliotek med My, så lenge det er rom for mine elskede Discworld-bøker - Sam Vimes og Esme Weatherwax er mine yndlingskarakterer for evig og alltid, på tross av at litteraturen de bor i ikke nødvendigvis alltid holder Tolstoj-nivå.

Der er kanskje Shantaram det mest strålende eksempelet (selv om den redder seg litt inn igjen på miljøskildringer)

Det aller viktigste er at jeg må interessere meg for personene. Det må være noe gjenkjennelig i dem. Hvis jeg bare synes de tar rare valg eller reagerer helt, etter mine begreper, uten mål og mening på hva det nå er livet kaster på dem, greier jeg ikke å få en forbindelse med dem og da blir jeg likegyldig. ("Prakteksemplar" her er Halvbroren av Lars S. Christensen. Kritikerrost til skyene og for meg er det den dårligste boka jeg har fullført. Hadde det ikke vært for at jeg ventet på en åpenbaring som gjorde at jeg skulle se det alle andre så, ville jeg ha slengt den fra meg lenge før slutt.) Jeg må føle noe for dem, hvis ikke blir jeg ikke engasjert.

Språket må være godt. Finurlige formuleringer som får meg til å stoppe opp og fryde meg over at noen greide å skrive noe så snertent/morsomt/underfunding/etc. er kjempebonus.

Jeg liker bøker jeg kan lære av, der det er gjort skikkelig forarbeid fra forfatterens side for å sette seg inn i et tema eller en tidsepoke. Et eksempel er American dirt av Jeanine Cummins, som beskriver narko-karteller som nærmest har tatt over Mexico. Eller *The four winds *av Kristin Hannah som beskriver depresjonen på 30-tallet i USA.

Klassikere dekker som regel alt det ovenstående og er lette å søke seg tilbake til og lese igjen.

Men noen ganger vil jeg bare underholdes og da er det, litt som en actionfilm med masse eksplosjoner og lite substans, greit at ikke alt er så dyptpløyende og kanskje heller ikke gjør så varig inntrykk. Så nå en periode har jeg hørt på Isfolket som lydbøker og det er forbausende god underholdning når jeg sitter og produserer julegaver for eksempel. 🙂

Jeg liker heller ikke at forfatteren forklarer for mye. Jeg liker at min intelligens bare er noe forfatteren regner med, liksom. Amerikanske bøker syns jeg ofte overlater alt for lite til fantasien. Det er så detaljrikt og med veldig lite språklig finesse. Det blir så langt, ordrikt og med et litt for overlesset språk for min smak. Noen av dem funker bedre som lydbøker, og jeg likte dem generelt bedre som ung enn jeg gjør nå.

Lydbøker ja, det er en helt annen historie. Der er jeg veldig kresen, både på innleser og innhold. Historien bør helst være ganske enkel og lineær, uten et alt for rikt persongalleri, ellers får jeg behov for å bla fram og tilbake for å gjenoppfriske situasjoner og sammenhenger jeg hadde glemt, personer som gikk i surr etc. Og den må være så fengende at den holder tak i oppmerksomheten min hele tiden. Men det egentlige problemet med meg og lydbok er at i de situasjonene hvor det passer å ha noe på ørene, så konkurrerer lydboka med musikk, og da vinner nesten alltid musikken. For meg passer det absolutt best å få boka inn gjennom øynene, ikke ørene. Leser jeg med ørene så er det så lett for at jeg soner ut, drømmer meg bort og tenker på helt andre ting, og plutselig har jeg mistet masse innhold. Derfor vil jeg heller ha på musikk, og la tankene vandre.

Tallulah (#10) skrev:

Jeg liker heller ikke at forfatteren forklarer for mye. Jeg liker at min intelligens bare er noe forfatteren regner med, liksom.

Åja, forfatteren må ikke tro at jeg er dum, det er forferdelig irriterende. Bedre å bli overvurdert enn undervurdert!

Interessant spørsmål, som det faktisk ikke er helt enkelt å svare på. Jeg leser de fleste sjangre, men holder meg unna fantasy og eventyr. Jeg ble for eksempel helt sjokka da en venninne anbefalte The Buried Dragon av Kazuo Ishiguro til til meg og så begynte det å handle om drager. Drager!? Hun burde vite bedre. :tuller du: Jeg gjenleste også Mesteren og Margarita i år, og del 1 var grei nok, men del 2 var mer som et eventyr, og da begynte jeg å kjede meg.

Jeg er veldig glad i dialog, ev. dypdykk i menneskesinnet, og faller lett av lasset om det blir for mange beskrivelser av vær, vind og føreforhold. Men jeg leste hele Gutten-trilogien i et jafs, og der var det mye vær, for å si det sånn. Jeg er glad i samtidslitteratur hvor jeg kan kjenne meg igjen, ev. hovere over at jeg ikke er som dem, men jeg liker også å bli kjent med andre kulturer, men er ikke så veldig glad i historiske romaner. Det blir litt for fjernt for meg. Det viktigste er at personene ikke er endimensjonale. Jeg leste The Book of Longings av Sue Monk Kidd, om Ana, som var kona til Jesus. I utgangspunktet en utrolig interessant vinkling, men hun var så tøff og tålmodig og framifå på alle vis at jeg ble bare irritert. Og don't get me started angående Shantaram. Mer usympatisk hovedperson finnes ikke, og hu der dama han likte, var ikke det spor bedre. Det er over 15 år siden jeg leste den boka, men jeg blir fortsatt skikkelig sur av å tenke på den.

Men nå ble det litt mye om hva jeg ikke liker. Det er faktisk vanskeligere å si hva jeg liker. Men noen av mine favoritter er Wuthering Heights, East of Eden, The Color Purple, Educated, H is for Hawk. Og i år har jeg blitt mektig fasinert av Jeg som aldri har kjent menn og All Fours.

Toffskij (#12) skrev:

Åja, forfatteren må ikke tro at jeg er dum, det er forferdelig irriterende. Bedre å bli overvurdert enn undervurdert!

Kanskje jeg er litt dum, for jeg vet ikke om jeg noen gang har følt meg undervurdert på denne måten. Har du noen eksempler der forfatteren overforklarer?

Divine (#14) skrev:

Kanskje jeg er litt dum, for jeg vet ikke om jeg noen gang har følt meg undervurdert på denne måten. Har du noen eksempler der forfatteren overforklarer?

Den hemmelige historien, for eksempel. Jeg syns noen amerikanske forfattere misforstår intelligens med å bruke mange fancy ord.

En til som syns Shantaram var skrekkelig.
Jeg er en sucker for den gode historien. Jeg kan og la meg begeistre av språk, men ikke hvis jeg føler at forfatteren prøver å være flinkis (Tegn til kjærlighet av Jan Kjærstad f.eks). Jeg har lest alt og likt det meste av John Irving, men så er det et par bøker av ham som har skuffet kraftig (Avenue of Mysteries). Jeg sluker alle romanene til Murakami, men får ikke tak på novellene hans.

Tallulah (#15) skrev:

Den hemmelige historien, for eksempel. Jeg syns noen amerikanske forfattere misforstår intelligens med å bruke mange fancy ord.

Jeg likte den boken. Og jeg var i utgangspunktet skeptisk, for jeg vet at en venninne av meg mislikte boken sterkt, så jeg leste den ikke med velvilje heller.

Divine (#17) skrev:

Jeg likte den boken. Og jeg var i utgangspunktet skeptisk, for jeg vet at en venninne av meg mislikte boken sterkt, så jeg leste den ikke med velvilje heller.

Jeg syns den var grei. Men ikke en millimeter er overlatt til fantasien. Ingenting er skrevet mellom linjene. Hver eneste dialog er gjengitt i detalj.