Tallulah (#40) skrev:Jeg er litt usikker på hva jeg mener selv.
Jeg blir fort irritert om en karakter hele tiden tar dårlige valg. F.eks. i Lincoln Road så har den ene karakteren ekstremt problemer med impulskontrollen, og tar hele tiden valg som kun er til hans fordel, sett i et korttidsperspektiv. Jeg mislikte han sterkt. Ikke bare som person, men også som karakter i boka. Samtidig er han jo en katalysator, og noen av de andre hadde blitt i overkant moralske om han ikke hadde vært med, og det hadde jo også vært kjedelig. Jeg likte boka veldig godt.
Confederacy of Dunces var en bok jeg slet sånn med å lese fordi jeg syns han var så ufordragelig at jeg tok med boka som eneste bok til savannen i et afrikansk land slik at jeg MÅTTE lese den for å ha noe å gjøre. Den er jeg glad for at jeg leste i ettertid. Stoner derimot: der mislikte jeg hovedpersonen intenst og likte av den grunn heller ikke boka. Litt det samme med Catcher in the Rye.
Når man leser er man jo sammen med personene over en ganske lang periode, og syns det er irriterende med sutrete, selvgode personer og karakterer. Men andre karakterbrister sliter jeg ikke like mye med.
Jeg er enig med deg her, særlig med det siste. Skilpadda og jeg har veldig ulik toleranse for bøker med bare uspiselige karakterer.
Jeg trenger at hovedpersonen har noe ved seg som gjør at jeg får lyst til å følge dem og heie litt på dem. De trenger ikke være perfekte og helteaktige, slett ikke, men hovedpersoner som bare tar ulogiske, slemme eller dumme valg uten noe særlig ettertanke eller god begrunnelse, det blir jeg bare sur av. Jeg klarer ikke å kose meg med den typen bøker.
Siden du nevner den boka: Jeg ble altså så irritert på Stoner, makan til tafatt og lite sympatisk fjott. Stillitsen er en annen bok hvor jeg stort sett var hoppende sinna på den drittstøvelen av en hovedperson gjennom hele boka. Leste den bare ferdig i håp om at det skulle dukke opp noe forsonende til sist.
