Hva kjennetegner bøker som gjør inntrykk på deg?

Jeg er visst helt på linje med Toffskij her, ikke overraskende!
I tillegg til et visst språklig overskudd, setter jeg også pris på en viss fantasi når det kommer til handlingen. Det skjer vanligvis noe i mine favorittbøker.

I tillegg kan jeg legge til at det er ytterst, ytterst sjelden det er en synlig, allvitende forteller i mine yndlingsbøker.

Mitt eksempel på overforklarende bok er Babel av R.F. Kuang. Så populær, og den startet godt, men man får poenget trykket langt ned i halsen. For meg blir det en slags ungdomsbok, åpenbart mest for uerfarne lesere. Det er ikke noe galt i det, forsåvidt, men jeg blir mest irritert.

Interessant spørsmål. Jeg leser etter humør. Noen ganger er jeg i humør til enkel krim, andre ganger til tyngre bøker. Liker som de fleste andre her ikke platt språk og bøker hvor ting blir forklart i detalj. Jeg er veldig glad i tykke bøker når det er en mening i at de er tykke. Jeg liker ikke bøker hvor det er skrevet side opp og side ned om f.eks. å koke poteter. Søstrene av Jonas Hassen Khemiri, Max, Mischa og tetoffensiven av Johan Harstad, A Fine Balance av Rohinton Mistry, Demon Copperhead av Barbara Kingsolver er noen av favorittene. Jeg liker tynne bøker hvor forfatteren klarer å la meg komme inn under huden på karakterer og handling på kort tid, f.eks. Foster av Claire Keegan, The Giver av Lois Lowry.

Jeg har lest 1 kapittel av Verity og er allerede lite motivert for å lese videre. Har lest It Ends With Us av samme forfatter og er fortsatt irritert over at det går an å kalle hovedkarakteren Lily Rose som har en drøm om å åpne blomsterbutikk.

Jeg liker å lytte til lengre bøker, men jeg foretrekker å lese bøker på under 400 sider. Det er ikke ofte jeg finner et univers jeg ønsker å være i så himla lenge. Er på linje med amylin; det må være en god grunn til at det er langt.

Ja, skrev at jeg liker lange bøker, men jeg leser oftest bøker på 250-400 sider. Det skal være en god grunn til at boka er lang. Kom på at jeg likte The Shards av Bret Easton Ellis veldig godt også, men har hørt at serien ikke er like bra.

Luftslottet (#21) skrev:

Mitt eksempel på overforklarende bok er Babel av R.F. Kuang. Så populær, og den startet godt, men man får poenget trykket langt ned i halsen. For meg blir det en slags ungdomsbok, åpenbart mest for uerfarne lesere. Det er ikke noe galt i det, forsåvidt, men jeg blir mest irritert.

Ja, argh. Den er også et eksempel på mye pliktskyldig prosa. Prosatoget tøffer seg møysommelig gjennom masse forfatteren synes må være med, og du føler at Kuang bare led seg igjennom det. (Og det er også veldig tydelig hvilke biter hun likte å skrive!)

Jeg føler meg litt uvitende her, for hva er «pliktskyldig prosa»?

Jeg mener bare den følelsen man noen ganger får av at forfatteren har en liste av ting som hen synes skal være med, og så jobber hen seg noe uinspirert gjennom den lista. Det blir flatt og kjedelig, og jeg blir ikke overbevist om at alle disse tingene faktisk trengte å være med. De siste Harry Potter-bøkene (da Rowling formodentlig var blitt så berømt og mektig at hun ikke lot seg redigere lenger) lider av det samme. Du vet: «Og så våknet de, og så kledde de på seg, og så gikk de ned til frokost, og til frokost var det egg og bacon, og så så de at det regnet, og så tok de på seg regntøy» og SÅ skjedde den interessante tingen som forfatteren egentlig ville fortelle om. Og man får ikke noe inntrykk av at det foregående narrativet gjør noen egentlig jobb i boka.

Luftslottet (#21) skrev:

I tillegg kan jeg legge til at det er ytterst, ytterst sjelden det er en synlig, allvitende forteller i mine yndlingsbøker.

Helt enig! Og allvitende fortellere henger ofte sammen med forfattere som forklarer veldig mye, gjør det ikke?

All

LilleT (#28) skrev:

Helt enig! Og allvitende fortellere henger ofte sammen med forfattere som forklarer veldig mye, gjør det ikke?

Ja, slik at man slipper å lese noe mellom linjene. De aller mest irriterende
kommer med noen gullkorn av allmenn visdom i tillegg.

Luftslottet (#29) skrev:

All

Ja, slik at man slipper å lese noe mellom linjene. De aller mest irriterende
kommer med noen gullkorn av allmenn visdom i tillegg.

Sant!

Jeg tenker mye på hvorfor noen bøker gjør større inntrykk på meg enn andre. De siste årene har jeg både lest så mange bøker og hørt så mye lydbøker at det er sjeldnere og sjeldnere jeg får ordentlig gode lese-opplevelser. Jeg er en kresen leser, men får utfordrer meg i en boksirkel jeg er i, og prøver å velge litt utenfor komfortsonen innimellom. Det er nok slik at det er de gode historiene, godt fortalt som gjør mest inntrykk på meg. Ofte blir jeg irritert og provosert, innimellom sjokkert, vantro, avmektig etc - og det gjør nesten mer inntrykk på meg enn det jeg liker og elsker. Jeg liker veldig mye av det jeg leser, men ofte sitter jeg bare igjen med følelsen at det var bare en bok i en lang rekke av bøker dersom historien ikke har noe spesielt ved seg som gjør inntrykk.

Interessant spørsmål.
Jeg er en humørleser, og de siste årene har jeg nesten bare lest lettleste bøker som chic-lit. Før leste jeg masse krim, men det orker jeg ikke lenger. Jeg orker heller ikke vonde menneskehistorier, jeg tror jeg har fått overdose av slikt på jobb. Jeg vil ha underholdning, gode mellommenneskelige relasjoner og happy ending. Noe som står i kontrast til bøker som gir inntrykk, for det er helt klart bøker som beskriver virkeligheten.

Nå for tiden er bøker som gir inntrykk fiksjon/romaner knyttet til historiske hendelser i inn og utland.

Jeg har tenkt masse på denne tråden, men ikke kommet på noe helt klart svar. Det er mange ting jeg kan sette pris på ved bøker når de er gjort godt, men ikke ellers – men jeg føler at å si at jeg liker «gode bøker» eller «dyktige forfattere» er en litt for intetsigende beskrivelse?
Jeg kommer ikke på så mange grep som jeg føler at må være til stede for at jeg kan like en bok.

Men jeg tror jeg må synes personene er interessante og overbevisende for at jeg virkelig skal like boka. Jeg trenger ikke å måtte forstå dem eller like dem eller kjenne meg igjen i dem, men jeg må bli overbevist av dem og enten grepet eller underholdt eller fascinert av dem. Og jeg liker å endre oppfatning av dem underveis – at de er komplekse nok til at man kan oppdage ting om dem i løpet av boka. Og så må de være troverdige på ett eller annet vis. Hverken personene eller handlingen trenger å være realistiske, men jeg må tro på dem innenfor historien. Og følelsene må oppleves som ekte, selv om handlingen er urealistisk.

Jeg liker veldig ofte bøker som ikke forteller alt, men lar meg oppdage ting underveis. Jeg trenger heller ikke å helt forstå hvordan alt henger sammen, selv når boka er slutt. Relatert til det liker jeg ofte fortellere som er upålitelige, enten fordi de holder ting tilbake (ofte gøy) eller fordi de selv ikke forstår hva som egentlig foregår, for eksempel fordi historien er fortalt av et barn eller en person med begrenset forståelse på andre måter.

Jeg har mange ganger satt veldig pris på bøker der man får veldig ulike synsvinkler på noe eller noen. For eksempel ved at en person blir beskrevet av flere ulike andre personer, eller der historien veksler mellom ulike fortellerstemmer.

Jeg liker mange underholdningsbøker og har ikke noe mot at bøker bruker klisjeer og troper og følger sjangerkonvensjoner, men de bør gjøre det på en god og helst litt original måte. Skal det være underholdning, så skal det være underholdende! Og lek med troper og konvensjoner kan jeg synes er veldig morsomt.

Jeg synes det er spennende med historier som foregår i en verden jeg ikke kjenner til, men som forfatteren (og personene) kjenner og ser mer fra innsiden. Det kan være bøker fra land eller perioder jeg har liten kjennskap til, men også fantasy of scifi med god og overbevisende verdensbygging. Her også gjelder det med at jeg liker at ting ikke blir forklart så grundig; jeg liker å forstå og oppleve verdenen og handlingen gjennom personene, liksom organisk.

Og så spiller språket en viktig rolle for meg; platt eller dårlig språk irriterer meg såpass at det trekker meg ut av historien, mens hvis noe er skikkelig godt og vakkert skrevet, rent språklig, kan jeg bl veldig grepet selv om historien ikke nødvendigvis er superoriginal.

Skilpadda (#33) skrev:

Jeg har tenkt masse på denne tråden, men ikke kommet på noe helt klart svar. Det er mange ting jeg kan sette pris på ved bøker når de er gjort godt, men ikke ellers – men jeg føler at å si at jeg liker «gode bøker» eller «dyktige forfattere» er en litt for intetsigende beskrivelse?

Men det er jo ikke et helt urimelig svar, da! Jeg setter jo veldig pris på, tja, kompetanse, som viser seg i at forfatteren ser ut til å oppnå akkurat det de hadde tenkt, og vet å justere ambisjonene etter evnene, eller hva jeg skal si. Det er fint når en forfatter vet akkurat hva hen gjør, uansett om det er en enkel underholdningsbok eller et av litteraturhistoriens mesterverker. Det er irriterende/smertefullt/forstyrrende når en forfatter tydelig har en plan som de ikke klarer å levere på en god måte, enten vi snakker om en streit krimroman som blir ødelagt av elendig dialog eller en ambisiøs kunstroman som prøver å gjøre noe fancy med synsvinkler, men ikke greier å få det til å fungere som de hadde tenkt.

Ja, enig! Jeg har det jo litt sånn med film og TV også, at jeg ofte ikke ser etter sjangre eller spesielle typer innhold i og for seg, men kan like mange ting bare de er bra gjort. Og det er i grunnen ganske ofte at jeg kan tenke om noe at dette var kanskje ikke helt min greie, men forfatteren har fått til det hen prøvde på, og det er jo fint.

Skilpadda (#33) skrev:

Jeg har mange ganger satt veldig pris på bøker der man får veldig ulike synsvinkler på noe eller noen. For eksempel ved at en person blir beskrevet av flere ulike andre personer, eller der historien veksler mellom ulike fortellerstemmer.

Yes! Det liker jeg, så lenge det er gjort bra (og det er vel kanskje den røde tråden i hele denne, hehe, tråden) - jeg synes for eksempel Tante Ulrikkes vei er et utmerket eksempel på hvordan det kan gjøres med sukess.

Trust er et annet eksempel! Der blir den samme historien fortalt først gjennom en roman basert på historien, deretter ektemannens gjenfortelling, så gjennom hun som blir ansatt som biograf og til slutt kvinnens dagboknotater. Elsker den boka.