Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

En artikkel i VG snakker om "tigerforeldre" og viser ytterpunkter i begge ender. De som driver rovdrift på ungene, og de som ikke krever noe. Jeg syntes artikkelen var altfor lite nyansert, og ikke minst bygget den på en forventning om at suksess i yrkeslivet er eneste faktor til lykke i livet - hos personen selv og foreldre. Når starter livet? Er det når man er ferdigutdannet?

Å kjenne litt etter på hva som motiverte en selv i oppveksten på ulike felt derimot, er dog litt interessant. Opplevde man press av noe slag? Tvang? Skulle man lykkes for seg selv eller andre? Hvordan er når noen ikke bryr seg? Når starter indre motivasjon å fungere? Og hva er det til syvende og sist som definerer hva et suksess i livet er?

Hva tenker dere om oppfølging av barn på skole og fridtidsaktiviteter. Hvor mye vekter dere det, og på hvilken måte fremmer dere dette?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10082784

Jeg har lest om hun gærne tigermammaen i USA som spotter ungene sine, nekter dem å gå på do og slikt, og er fasadeflau over det, men møtt med kritikk så syns hun jo egentlig at det er helt OK å være sånn. Jeg er så lei av at alle oppdragelsesmetoder skal settes i båser, kalles noe, og alle skal være helt riv, ruskende sprutsprø om man overdriver dem.

Jeg tror at noe midt i mellom er OK. Det er bra å ha forventninger til barn, og å kreve noe. Jeg vil ikke at barnet mitt ikke skal kunne ta vare på seg selv. Jeg vil at han skal forstå at om han vil bli det han vil, så krever det innsats. Det krever innsats å være en del av et samfunn, og det skal han ta ansvar for. Samtidig skal jeg beskytte ham mot ting som er for stort for ham å ta tak i selv, men han skal også forstå at jeg har min egen begrensning.

Jeg har vokst opp med en lightversion av tigermamma og det var i hovedsak motiverende og bra for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å motivere meg i like stor grad på egen hånd om ikke mamma hadde like klare forventninger til resultater.

På den andre siden var det inni hampen grønnjævlig irriterende og alltid få høre "hva kunne du ha gjort bedre her da?" (sagt med et smil, selvsagt ) da jeg kom storfornøyd hjem med femmere.

Men, jeg hadde valgt det samme igjen. Jeg vil mye mye heller ha foreldre (og være en forelder) som bryr seg og stiller krav enn det motsatte. Samfunnet stiller også krav til en når en kommer ut i verden på egenhånd.

Men, moren min var aldri så ekstrem som hun i artikkelen. Og det vil jeg heller ikke være. Det dreier seg simpelthen om respekt for andre. Det hun holder på med er respektløst spør du meg.

Jeg tenker at som med så mye annet så er det fint med en mellomting. For høye krav kan jo virke mot sin hensikt også. Med eldste stiller jeg høye krav til skolearbeid, for jeg vet jo at hun kan, og noe annet enn bra resultater skyldes ene og alene latskap (det har vi heldigvis ikke opplevd enda). Men når det gjelder skitreningen f.eks. stiller jeg krav om at hun er med, ikke at hun skal spurtslå alle andre på målstreken, det vet jeg jo at ikke går.

Jeg kommer også fra et hjem med høye krav til skolearbeid, men samtidig var det mye støtte og hjelp hvis vi ikke fikk det til.

Jeg kom også fra et hjem der de hadde høye forventninger til skolen. Jeg hadde vel noe anlegg for det, og jeg antar de så en del potensiale i det. Mine søsken derimot, var andre typer og de hadde ikke samme forventninger der følte jeg. Dette ble også litt uheldig etter hvert fsyntes vel både jeg og søsknene mine. Man ble sammenlignet.

Jeg hadde svært dårlig selvtillit sosialt sett, og etter hvert ble skolen det eneste stedet jeg kunne være noe. Uten gode karakterer så var jeg ingen ting. Jeg måtte ikke skuffe noen, og opplevde vel at jeg fikk verdi hos lærere og foreldre ved å få gode karakterer. Så var jeg ikke helt usynlig.

På fritida var det derimot ikke noe press. Vi deltok på det vi likte, og hadde stor glede av det. Jeg elsket å spille orgel, og har spilt og lært meg ting i alle år fordi det gir meg stor glede.

Hva tenker jeg så ovenfor egne barn. Jo vi støtter og deltar og hjelper og motiverer. Men de må ikke være best. Vi ser utviklingen storesøster i 2. klasse nå er i, og gleden hun har over å klare ting, og roser og følger opp. Vår interesse i seg selv ser vi har stor påvirkning. Vi vektlegger dog også at hun er sosial, har venner, trives og opplever skolen som et positivt sted å være.

Jeg håper vi klarer å få dem til å føle seg viktige for alt det andre de er, og ikke for skoleprestasjoner. De skal ikke prestere for oss. De skal oppnå ting for seg selv.
Barndom er også livet. Her legges føringer for hvordan vi vil ha det som mennesker når vi blir voksne. Mange opplever leie ting da, som forfølger oss senere. Å leve skal være å ha det bra. Å være glad.
Det er ingen motsetning til å gjøre det man skal og jobbe målrettet med ting. Men for å klare det optimalt, så er det godt med gode rammer rundt seg. Det er et av mine mål.

Det var først når jeg møtte mannen min, som brydde seg om meg - "hei her er jeg og jeg er en person jeg også", at noen så hvem jeg egentlig var. Det føles mye bedre å ha verdi som menneske, enn bare å måle seg selv ut fra prestasjoner. Hvilke karakterer han hadde på skolen var heller ikke viktig for meg. Det trodde jeg faktisk skulle bety noe før jeg visste noe om hva parforhold går ut på. Men det var jo alt det andre som var viktig.

Min tvinges mothårs, skrikende og hylende om det trengs til å ta skolearbeidet på alvor. Som regel trengs slett ikke det - det holder å si at sånn og slik skal de gjøre. På fritidsaktiviteter så bestemmer de hundre prosent selv. Jeg begrenser bruk av skjerm og pådytter utetid da. På den eldste også.

Jeg er oppvokst i et hjem hvor ikke opplevde noen forventinger i forhold til skolearbeid, prestasjoner etc. Mine barn har sammenlignet med meg en tigermor i henhold til skolearbeid og investering i det - tror jeg.

Jeg forventer at de gjør sitt beste, og at de noen ganger trenger et push for å klare det. Også håper jeg at jeg lar dem slappe av litt også.

...

Mine foreldre var nok tigerforeldre i forhold til prestasjoner på skolen og leksearbeid, men så liberale på alt annet at det føles som en lett form for omsorgssvikt. I tillegg meldte de seg ut, de krevde resultater, men hektet seg selv av lasset. Jeg skulle bare komme med karakterboken i slutten av året.

Nå har ikke poden begynt på skole enda, men jeg tror jeg er en typisk moteraksjon. Det er mye jeg har forventninger til i podens liv, men jeg vil aldri la ham vokse opp i den tro at karakterene hans er det viktigste i livet.

Da jeg sent i barneårene/tidlig i tenårene opplevde uhyre vanskelige situasjoner, så trodde jeg at det var samme hvordan jeg hadde det, bare det ikke gikk ut over karakterene mine. Det gjorde det ikke. Ingen grunn til å alarmere foreldrene mine.

Mine foreldre stilte ikke så store krav, men de fulgte opp. De kunne egentlig godt stilt større krav til meg, det tror jeg hadde vært positivt på mange måter. Det må vel være en balanse i alt. Hvis man må prestere for å være noe eller få oppmerksomhet blir det galt. Hvis man ikke stilles krav til over hodet blir det minst like galt. Jeg krever definitivt at ungene mine skal gjøre skolearbeidet sitt. Jeg krever i og for seg resultater også, men jeg krever på ingen måte at de skal være best, og jeg jobber aktivt med å gi dem holdninger om at det å være best i noe ikke gjør at man er mer verdt. Og at man ikke trenger være best i alt, og det er ingen grunn til å gå rundt og skryte på en slik måte at de som ikke gjør det like bra blir lei seg. Det kan nemlig være en bivirkning av positiv tilbakemelding har jeg oppdaget.

Jeg krever av barna mine at de skal gjøre jobben sin. De skal gjøre så godt de kan. Hva som blir resultatet av det er mindre viktig, der tenker jeg de får sette sine egne mål etterhvert. Det er ikke jeg som skal definere om de vil prioritere skolegang for alle pengene eller satser på en karriere som ikke krever like gode resultater og prioriterer en fritidsaktivitet istedenfor. Det de ikke får lov til er å sose og gjøre halvgodt arbeid, men om de velger godt eller perfeksjonering får bli opp til dem etterhvert.

Jeg har aldri følt noe krav om noe som helst i forhold til prestasjoner. At jeg selv trivdes med skolearbeid og gjorde det bra var ikke mine foreldres fortjeneste i alleafall. Kanskje hadde jeg kommet lenger om pappa hadde presset meg bittelitt eller vist litt forventninger ?

Jeg er tydelig i hva jeg forventer av ungene, de skal gjøre så godt de kan. Hvis resultatet ikke er perfekt, men gjort med max innsats, er det veldig bra samme hva som står på papiret !
I forhold til fridtidsaktiviteter skal de få holde på med hva de har lyst til, men skolen skal gå først. Eldstemann trener allerede 6 timer i uka, og det blir stadig mer, men så lenge han får det til uten at det går utover skolearbeidet får han bare kjøre på. Vi støtter opp uansett hva han velger videre. Jeg ber han av og til droppe en økt for å prioritere å være sammen med venner.

Ett spennende tema.
Jeg har ikke så mye godt å komme med, men vil følge med på diskusjonen.

Jeg prøver å støtte, hjelpe til å motivere osv, men tror jeg er ett sted midt mellom tigermamma og "sy pute" mamma...

Jeg syns for det første at å nekte et banr å gå på do før det har lært et pianostykke til perfeksjon er direkte barnemishandling. Tenk hvis man hadde behandlet en arbeidstaker slik, hvilket ramaskrik det hadde blitt.

Dessuten - det er ingen garanti for verken suksess eller lykke å ta høyere utdanning (jeg har selv en helt enorm mengde vekttall/studiepoeng). Og faglig suksess har ingenting med lykke å gjøre. som det også nevnes over - å lære opp barn til å bli motivert av ytre ting som faglige resultater, andres tilbakemeldinger osv kan tvert i mot gi deg høy selvtillit, men veldig dårlig selvfølelse. Mens en med god selvfølelse nærmest uunngåelig også vil ha selvtillit.

Å pushe barn på mange av disse tingen dreier seg dessverre for endel foreldre om å oppfylle FORELDRENES (feilslåtte) drømmer, og ikke om å forfølge barnets drømmer for sitt liv. Det blir jo helt galt. Vil du ha en doktorgrad så sett i gang, ikke tving ungen din som helst vil bli frisør. Men barnet må gjøre sitt beste. Det er kjempeviktig nettopp for å bli god og få suksess at man gjør noe man liker og føler tilfredsstillelse ved å gjøre, og at man opplever mestring.

Jeg framhever i mange av livets situasjoner i hverdagen at ting er ikke lett, skal man bli god og ting bli gøy må man øve,øve, og at vi er et lag og hvis man vil være på et lag må man være med og bidra -ellers kan man ikke være på laget. Samtidig - familien vår er et lag, og det betyr også at alle hjelper hverandre, og trenger du hjelp må du si fra, så får du hjelp.

Barna mine få stort sett være med på de fritidsaktivitetene de vil. Vi har en grense på ca. 2 dager uken for slike aktiviteter (+ type oppvisninger som følger med, da...), og er man påmeldt en aktivitet, må man være med terminen ut før man kan slutte. Men man velger selv om man vil slutte, og hva man vil begynne på (litt begrensinger i penger og kjøreavstand, da.... ) Tingeling var med på en aktivitet der det viste seg at hun ble redd, det er noe annet, det må man få slippe.

Autofil skrev:

Alle kan faktisk ikke være enere og best i alt.

Var det ikke en gang en politiker som uttalte at målet var at alle skoleelever skulle være over gjennomsnittet? 🙂

Jeg syns det er en viss forskjell på å forlange så gode resultater som mulig, og å forlange gode resultater, period. Man må jo se hvor barnets potensiale ligger, og pushe der det er hensiktsmessig. Hvordan man pusher har jo også enormt mye å si. Når det kommer til skolearbeid så ser ikke jeg lett på å ikke gjøre sitt beste. Men hva det beste er, vil jo variere fra fag til fag. Jeg tror at hvis dagens barn skal kunne konkurrere på fremtidens arbeidsmarked, så må de gjøre det rimelig godt på skolen. Det har jeg også sagt til sønnen vår, som har lyst til å bli noe som både er vanskelig og med rift om de få jobbene som finnes, at ønsker han det, så må han stå på.

Jeg leste den artikkelen i VG og syns vel at det må finnes en gyllen middelvei mellom det å være tigerforeldre og det å være curlingforeldre.

Selv tror jeg at jeg som mor kommer til å forvente at barna gjør sitt beste, og oppmuntre til utdanning, ikke nødvendigvis en master, men noe de kommer til å trives med.
Når det gjelder fritidsaktiviteter så syns jeg det må være opp til barna selv, men jeg kommer nok ikke godta til at de begynner og slutter, for så å begynne på noe nytt og slutte rett etterpå.

TheVoice skrev:

Det krevdes ingenting av meg. Verken av skolearbeid, "komme hjem tid" eller noe sånn.. Kunne gjøre akkurat som jeg ville, men har heldgivis alltid vært en fornuftig sjel...

Mine barn har nok derfor en tiger-light-mamma. Som voksen ser jeg tilbake på den "friheten" jeg hadde som nesten litt "omsorgssvikt".. vet det er et sterkt ord å bruke, men som voksen savnet jeg at noen brydde seg.

Så jeg krever store og små ting som: rommet ryddes, at leksene blir gjort, at man bærer tallerkenen til vasken, at man dusjer så og så ofte, at man ikke sitter lenge ved skjermen, at man må ut osv osv osv. Jeg er en skikkelig teit mamma, og det vil jeg være.

Samtidig syns min mann at jeg er litt "myk" på andre områder, så jeg vet jeg ikke er FÆL liksom.. Jeg tror det vil føles trygt å se tilbake på. Grenser og krav og kjærlighet.

Signerer mye av denne, med unntak av at jeg ikke føler "omsorgssvikt" men at jeg ble gitt stort og kanskje for mye ansvar for meg selv og egen læring.

Jeg forventer at barna mine skal gjøre sitt beste, på alle områder.
Jeg presser i forhold til det jeg vet de kan, men som regel blir jeg overrasket over at de kan mer enn hva jeg tror.

Samtidig håper jeg at vi har lært ungene selvstendighet og tro på egne evner og seg selv, slik at de selv ser at innsatsen de gjør, sammen med oss, gir resultater.

Da eldstemann valgte en praktisk utdannelse på tross av veldig gode teoretiske kunnskaper og resultater støttet vi ham i det, fordi han var skolelei og ønsket noe annet. Jeg ser nå i ettertid at det har vært bare positivt for oss alle.
Han fikk gjøre noe annet.
Han mestret det praktiske(han som ikke kunne skru i en skrue )noe som var veldig godt for selvfølelsen hans.
Han måtte i større grad forholde seg til mennesker, og er blitt en mer sosial fyr - ikke bare en datanerd.
Han fikk være hjemme hos pappa og kunne følge opp i forhold til ham(som har behov for praktisk hjelp i hverdagen).
Han har fått drømmejobben, med utviklings og utdannelsesmuligheter akkurat for ham.

Så selv om vi i noen korte øyeblikk var skuffet over valget han tok på videregående, viser det seg at han hadde rett i sine refleksjoner og konklusjoner. Det kan hende at det bare var flaks, men jeg ønsker å tro at hans valg ble tatt med bagasjen han har fått hjemme.