Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

Jeg/vi ligger nok også et sted i mellom ja.
Jeg forventer at de gjør så godt de kan med skolearbeidet, og må av og til pushe og eller oppmuntre litt. Sånn ellers er det viktig for meg at jeg legger til rette for at de skal bli trygge og harmoniske mennesker som kan tenke sjøl. Ikke overdisiplinerte ulykkelige arbeidshester.
De får velge sin vei selv når den tid kommer, men jeg vil også da forvente at de gjør det beste de kan ut av valget sitt.

Det forventes ellers at de etterhvert tar ansvar for seg og sine ting, og også at de bidrar med litt hjelp i vår etterhvert store familie. Lære seg at andre også har behov, og at man ikke kan få alt man vil når man vil her i verden. Prøver å unngå å koste veien for mye for dem, selv om det er veldig lett å ende opp med å gjøre nettopp det.

Jeg vokste nok opp med noe lignende. Mine foreldre krevde aldri mye av meg i forhold til skole, jeg gjorde likevel så godt jeg kunne frem til videregående. Jeg hadde mye ansvar og plikter på hjemmebane.
Jeg slapp også press i forhold til hva jeg skulle velge etter ungdomsskolen.
Mine to eldste søsken valgte allmennfag, det var aldri noe spørsmål rundt det, det skulle bare være sånn. Skulle man bli noe her i verden måtte man gå den veien. Neste søster valgte annerledes, og måtte tåle en del mas for det.
Jeg valgte også en mer praktisk utdanning, og det var helt greit.

Dette er et tema som virkelig engasjerer meg, men typisk har jeg ekstremt dårlig tid nå.

Vil bare kort si at som vanlig når det er snakk om "barneoppdragelse" er jeg veldig enig med Dronningen. 🙂

Jeg er enig i at norske barn nok har en litt "enklere" start enn mange barn i andre sammenliknbare land. Middelmådighet er liksom Godt Nok TM, og de personlige egenskapene er det viktigste. I et norsk perspektiv så er det flott at vi ikke bare dyrker frem vinnere og at barn ikke opplever for mye press på hjemmebane. Det norske samfunnet er bygget opp slik at velferdsstaten tar seg av oss, uansett hvilke problemer vi støter på underveis. Overlevelsesinnstinktet behøver ikke være så skjerpet i et samfunn hvor de økonomiske sikkerhetsnettene er mange.

I et Globalt perspektiv er dette selvsagt uheldig, da mange norske barn og unge seiler akterut fordi vi går på eggeskall rundt dem. I et slikt bilde vil unge fra andre, mindre "barnevennlige" kulturer og samfunn ha en helt annen og mer solid bagasje utover oppblåst selvbilder og følelse av ekstrem høy egenverdi. Dette gjelder kanskje særlig i arbeidslivet, hvor høy innsats og arbeidsvilje gir mer ansvar og viktige roller.

Jeg tok hovedfaget mitt i London, og opplevde der en helt annen mentalitet rundt det å studere og å bli best, enn jeg var vant til. Albuene var spisse, og selvdisiplinen var skyhøy. Mye høyere enn min hvertfall 😮. De aller fleste jeg studerte med var andregenerasjons innvandrere fra land i Asia (India, Pakistan, Vietnam osv). Jeg har alltid blitt presset til å gjøre mitt beste hjemmefra (utenlandsk far), og det var helt klart at jeg aldri skulle gjøre noe annet enn å starte på et av embedsstudiene i Norge. Jeg følte meg allikevel aldri uelsket og har alltid hatt en følelse av høy egenverdi.

Mine barn vil nok også oppleve at jeg er streng når det kommer til skolearbeid. Storesøster har merket det allerede. Hun er flink, og særlig i matematikk. Jeg forventer dog ikke at hun i en alder av 9 skal forstå hvor viktig det er å tilegne seg god basiskunnskap.

Jeg vet ikke hvor jeg ligger i grunn.
Jeg tenker at jeg i utgangspunktet skal støtte og backe opp barna mine. Jeg kommer nok også til å kreve, forvente og sikkert være litt tiger.
Jeg er også der at jeg er tydelig på at mine barn ikke kan forhandle seg frem til alt. Det er greit å forhandle, diskutere og ha medbestemmelse. Men noen ganger sier jeg nei. Og da får de bare forholde seg til det. Uten å skulle ha en lang forklaring. Feks ift spilletid på DS og slike ting.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om meg og mine foreldre. De støttet meg iallefall veldig, og lot meg prøve ut det jeg hadde lyst prøve ut ift fritidsaktiviteter. Når det kom til skole klarte jeg meg ganske greit selv tror jeg, og de virket fornøyd med mine prestasjoner. Kanskje kunne de ha pushet meg litt mer.

Vi er generelt sett opptatt av at lykke er veldig mye mer enn penger og høy utdannelse. Skolen er viktig og prioriteres høy, men vi har ingen mål om at ungen skal bli hverken det ene eller det andre. Det viktigste er at de velger en vei de trives med og som de kan leve av. De har plikter hjemme (endelig ) og vi stiller krav, både til lekser, rydding, og uteaktiviteter. Og allermest stiller vi krav til selvstendighet og at de skal vise omsorg til hverandre og andre.
Jeg er oppvokst med mye av det samme, grenser som var fornuftige, tillit og ikke minst støtte i mine valg, uansett hva jeg valgte. Nå lever jeg ut det som har vært livsdrømmen min siden jeg var lita jente, mye fordi jeg fikk lov til å følge hjertet mitt og ikke ble presset inn i et løp noen andre valgte for meg. Jeg håper virkelig guttene mine kan få oppleve det samme.

Charlie skrev:

Dessuten - det er ingen garanti for verken suksess eller lykke å ta høyere utdanning (jeg har selv en helt enorm mengde vekttall/studiepoeng). Og faglig suksess har ingenting med lykke å gjøre. som det også nevnes over - å lære opp barn til å bli motivert av ytre ting som faglige resultater, andres tilbakemeldinger osv kan tvert i mot gi deg høy selvtillit, men veldig dårlig selvfølelse. Mens en med god selvfølelse nærmest uunngåelig også vil ha selvtillit.

Høyere utdanning trenger ikke føre til mer lykke eller suksess, men det gir så uendelig mange flere muligheter.

Charlie skrev:

Å pushe barn på mange av disse tingen dreier seg dessverre for endel foreldre om å oppfylle FORELDRENES (feilslåtte) drømmer, og ikke om å forfølge barnets drømmer for sitt liv. Det blir jo helt galt. Vil du ha en doktorgrad så sett i gang, ikke tving ungen din som helst vil bli frisør. Men barnet må gjøre sitt beste. Det er kjempeviktig nettopp for å bli god og få suksess at man gjør noe man liker og føler tilfredsstillelse ved å gjøre, og at man opplever mestring.

Hvem sier at det er foreldrenes drømmer selv om man pusher barnet sitt?
Jeg vet at jeg glatt kommer til å pushe guttene mine etterhvert som de vokser opp. Skole og utdanning er viktig og gir så utrolig mange flere muligheter senere i livet. Selvfølgelig skal barna få følge sine ønsker og sine mål, men altfor mange barn i dag har ingen mål.

Jeg kommer nok til å være litt tiger ja. Sette krav og følge opp.

Om mine unger vil vokse opp og bli barnehageassistenter så er det helt greit. De trenger slett ikke bli advokater.

Men de skal jobbe såpass hardt på skolen at de vet at de har gjort det de kan for å faktisk kunne velge hva de vil bli, og ikke ender med å måtte ta et yrke de ikke vil ha fordi alle andre dører er stengte.

Jeg pusher dem ikke på resultater, men derimot på innsats.
Dog - er resultatene på supertipptopp så pusher jeg ikke like hardt på innsats. Det sier seg jo selv.

Jeg oppmuntrer mine barn til å gjøre så godt de kan, og har de gjort så godt de kan, så er jeg fornøyd. Jeg er også klar på at de gjør ikke lekser eller annet for min skyld, men for sin egen skyld. Jeg synes det er viktig at de er klar over at de er/skal bli ansvarlig for sin egen framtid.

Jeg synes ikke det er noe mål å være best i alt, men at det er mye viktigere at ungene får gjøre noe de liker og brenner for.

Men de som har klart seg bra her i livet, handler det bare om å ha gode karakterer fra skolen? Er ikke personlighet også veldig viktig? Interesser? Pågangsmot?

Min mann f.eks., hadde ikke toppkarakterer, men var überinteressert i datamaskiner, og fikk bruke masse tid på dette hjemme i oppveksten. Han fortsatte med det i høyere utdanning, og fikk jobbe med det når han var ferdig. Han er så indremotivert det tyter ut av han.

Mange andre vi gikk på skolen sammen med var også på det jevne skolemessig, men veldig veldig mange har klart seg veldig bra. Så lenge man gjør en innsats og vil noe tenker jeg, så er det mange muligheter. En del studenter i dag aner ikke hva de vil, men har ørten prosjekter på gang samtidig. At livet består av ulike perioder med ulikt fokus må være viktig å ha med seg.

Det handler nok ikke bare om gode karakterer nei, endel av de jeg gikk på skole med som har gjort det veldig bra senere var skikkelige pøbler på skolen

Når det gjelder skole så lar vi det foreløbig skure. 😛 Altså, vi velger å gi skolen tillit til at de gjør jobben sin (vi har heldagsskole uten lekser), og følger normalt opp via foreldresamtaler og den slags. Ikke noe press der, altså. Enda. Vi velger å stimulere lærelyst, fokuserer på det som er gøy og er kjappe med å slå opp ting vi eller barna lurer på hjemme.

Det jeg tror vi presser litt mer enn enkelte andre er på ting de ikke vil/tør, der jeg VET at det er bryet verdt å prøve. Å være med på allidretten selv om man er dødsens sjenert første gangen, eller dyttes inn på skolediscoen selv om de bryter sammen i krampegråt i garderoben først. Jeg vil at de skal oppleve mestringen som ligger i å prøve noe man ikke turde, og så gikk det bra likevel.


Ang. gullets gutt: Min bror valgte også en annen linje enn den han teoretisk hadde anlegg for på videregående, fordi han var skolelei. Ikke et perfekt valg - han måtte bruke omveier, tid og krefter for å senere kunne ta den utdanningen han ønsket seg etter hvert. Men jeg tror likevel det var helt riktig av foreldrene mine å høre på bestefar og la gutten bestemme selv. Ja, han har angret noen ganger, men det er en erfaring verdt å ta med seg det også.

Når det gjelder skolevalg så trampet jeg i min tid ut av almennfaglig studieretning midt i første skoleår - lynforbannet og meldte meg på yrkesskolen. Jeg ble ingeniør likevel. Det er gjerne flere veier til et mål.

Og nå er jo den biten enda bedre, sånn sett.

Jeg er nok ett sted midt i mellom. På hjemmebanen burde jeg nok pushet litt mer på å gjøre sin del av rydding osv. Når det gjelder eldste og skolearbeid prøver jeg for det meste å motivere nå. Han er 6 år da, så det å skape gode følelser rundt dette med skolearbeid står i fokus her.

Fritidssyssler holder jeg igjen på. Jeg mener barn har godt av noen timer frilek hver dag.

Tja- gir det egentlig flere muligheter å ha høyere utdanning? Det spørs hva en mener. Jeg har en utdanning selv som mange syns er "høystatus", men er ikke sikker på at det gir meg så mange flere muligheter. JEG liker det og tok det pga interesse, men det er ikke gitt at mitt barn får "flere muligheter" fordi om hun velger - eller presses - til det.

Nå ansetter jeg folk selv i ulike roller på jobb og ellers. Du har jo da de typiske embetsutdanningene - men de mulighetene de gir er jo relativt begrenset, i den forstand at du må være interessert i faget for å kunne nyttiggjøre deg de mulighetene. Er du ikke interessert i faget er mulighetene de gir dermed relativt begrenset - de gir ikke mye muligheter på ANDRE felter.
Så har du pottit-utdanningene (type statsvitenskap+ sosiologi+ historie, slike utdanninger man tar fordi man ikke helt vet HVA man skal bli). De som studerer dem sier de kan brukes til "alt". Jada - eller "ingenting" - fordi søkerlistene er fulle av folk med akkurat slike sammensetninger, og det er ingenting du skiller deg ut på. Hvis du ikke har noe interessefelt og/ eller engasjement som driver deg, vil slike utdanninger ikke hjelpe deg i seg selv. Jeg som arbeidsgiver tenker hvertfall ikke at "den MÅ vi snakke med!" bare pga enslik utdanning. Mens er det en som har gjort noe litt utenfor boksen, gjerne noe som du må bli litt skitten på fingra for å gjøre - så er det interessant ifht en kandidat som har de personlige egenskapene vi er ute etter, en som er engasjert og kan ta i et tak, og er mer opptatt av bedriftens framgang enn av å gå rundt og føle at oppgaver er under h*ns verdighet.

Omvendt vil mange praktiske yrker kunne hjelpe deg helt til toppen dersom det er slik at det er noe du brenner for. Mange store "nye" selskaper er grunnlagt og drives nettopp av folk som brenner for det de driver med. Fiskere, kjøpmenn og friserdamer har grunnlagt noen av landets mest suksessrike forretninger og kjeder.

Den tiden er (heldigvis) forbi at det valget du gjorde da du var 16 år fikk konsekvenser for resten av livet ditt. nå er utdanning - også yrkesutdanning - bygd opp slik at du kan bygge på senere hvis du vil, uten å begynne på nytt. Det aller viktigste for ungdom er å velge en retning som de er engasjert i og trives med, fordi det gir grunnlag både for at de rent faktisk vil FULLFØRE vgs, og for at de får gode prestasjoner og opplever mestring. Og mestringsfølelse i vgs. er grunnlag for at de i det hele tatt skal ha lyst på skole senere.

Det er bra - også for høyere utdanning. Og hva vil egentlig en arbeidsgiver velge? En sivilingeniør som tok naturfaglinja - eller en sivilingeniør som opprinnelig er utdannet elektriker og har vært ute i felten? Jeg ville valgt det siste .

Thomas skrev:

Var det ikke en gang en politiker som uttalte at målet var at alle skoleelever skulle være over gjennomsnittet? 🙂

Det var jo veldig fint tenkt da.

Jeg leste faktisk denne boken "Battle Hymn of the Tiger Mother" da den kom ut. I en norsk kontekst så er den jo bare komisk å lese.

Jeg gjør mitt beste for å finne en balanse. Mitt barn er bare 7 år gammel og det som teller mest for meg er at hun er lykkelig og tilfreds i hverdagen. Jeg tror det er dette som danner grunnlaget for at hun fint henger med og klarer seg fint på alle områder, både det faglige og det sosiale.
Det er godt mulig jeg bør få meg en reality check og at utfordringene vil bli større når hun blir eldre, men jeg velger fortsatt å tro at alt arbeid jeg legger i at det skal gå bra nå også vil gi resultater senere.

Der jeg imidertid føler jeg "presser" henne er på fritidsaktiviteter. Siste året vil hun ikke selv gjøre disse tingene og hun sier at jeg "tvinger" henne (hun skal bare leke med venner, har ikke tid ....) Men jeg ser jo at hun liker å danse, gå på Capoeira og svømme, så jeg pusher henne gjerne til disse aktivitetene. Mot hennes vilje har jeg f.eks nettopp meldt henne på et nytt svømmekurs fordi jeg vil at hun skal bli enda bedre til å svømme, dette er veldig viktig for meg så jeg pusher gjerne selv om hun blir rasende.

Ellers synes jeg Billa sier det fint.

Forøvrig synes jeg ikke det går an å sammenligne oss selv med våre barn. Det at det gikk bra for noen på 80 og 90 tallet uten å ha så mye skole er bare ikke tilfelle i dag. I denne delen av verden har det bare blitt slik at man faktisk er svært begrenset med hva man kan foreta seg uten høyere utdanning. Det er veldig trist at det har blitt slik for kunnskapssamfunnet ekskluderer en hel rekke grupper mennesker. Men jeg synes vår generasjon må ta dette med i betrakningen når vi oppdrar barna våre. Høyere utdanning er nesten bare begynnelsen i dag, men det er nærmest en forutsetning for alt man vil gjøre at man har en eller annen for utdannelse.

Jeg pusher på sosial samvittighet. Om de velger yrkesskole eller akademika er hipp som happ for meg, så lenge de velger det de ønsker selv.

Dronningen skrev:

Men de som har klart seg bra her i livet, handler det bare om å ha gode karakterer fra skolen? Er ikke personlighet også veldig viktig? Interesser? Pågangsmot?

Jeg tenker som så at alt de lærer på skolen på det nivået min eldste er på i dag (3. klasse), er ting som er grunnleggende viktig å kunne. Hvilke interesser hun vil vokse opp og dyrke, skal jeg ikke legge meg opp i, men uansett om hun velger å bli økonom, lege, frisør eller lærer, så trenger hun å kunne tredjeklassepensum i norsk, matte, engelsk og samfunnskunnskap.

Og det å lære å jobbe effektivt, være pliktoppfyllende og gjøre skolearbeid grundig, vil aldri være noe som går på tvers av interesser og personlighetsutvikling, mener jeg. Og derfor presser jeg min skolejente i den forstand at jeg forlanger at leksene alltid blir gjort, og på en måte som er godt nok etter hennes evner og kunnskaper.