Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

Nå har min kjære gitt meg rett i alle anklager om at jeg er en prinsesse og han er en slask, så vi er tilbake til 50/50 og rekkehus mens vi synger kombaja og går på salsakurs med ev. nye partnere.

Virkeligheten ligger nok et sted mellom mord og fornuftig samarbeid.

Forhåpentligvis ville vi klart å være siviliserte- ikke at vi klarte det sist ( seff fordi han var et dumt svin ), men er det mye følelser igjen så er det vanskelig å ikke oppføre seg som idioter, men å ha vært igjennom det og nesten ikke klart det, har i allefall lært oss at- jo selv vi kan bli totalt snøblind og gal av smerte og sjalusi så vi er ikke imune mot å ødelegge ungene våre i en sånn situasjon så vi måååå prøve å holde sammen og ev. ta vare på dem om det skjærer seg, vi har sett potensialet vi har for å ødelegge oss selv og dem i prosessen det er myyyye lidenskap mellom oss det må vi få til å arbeide for oss ikke mot oss.

Og det er litt godt å ikke ha så veldig mye illusjoner om " det lykkelige sammlivsbruddet" skulle det skje er vi ikke de beste til å avgjøre noe som helst, det må vi ha hjelp til ....om det hadde skjedd hadde jeg ringt familievern kontoret før nav for å si det sånn.

Vi har delt 50/50. Begynte med ca 70/30 (da var han mest hos meg), men 50/50 ser ut til å fungere bedre hos gutten. Med delt bosted gir han ikke uttrykk for at han er på besøk hos den ene forelderen, men bor hos begge. Vi bor i samme skolekrets og han har klær og leker hos begge, så han har sjelden med seg noe ekstra i skolesekken den dagen vi har bytte.

Olympia skrev:

Basert på mine egne erfaringer som skilsmissebarn ville omsorgen ved samlivsbrudd blitt fordelt 50/50.

Jeg følte at det var ganske trist og ekkel å være på besøk hos en av mine foreldre. For det er det man er, på besøk.

Jeg skjønner ikke de som har som argument mot 50/50 at barna må leve i koffert. De fleste barn har vel eget rom begge stedene, og dermed et eget sted å være uansett hvor de er. Når omsorgen ikke deles 50/50 må unga virkelig ha med seg koffert og besøke sin egen mamma/pappa.

I tillegg er det ganske trist at den forelderen som ikke har hovedomsorgen ikke får med seg barnas "dagligliv". Annenhver helg og to kvelder per uke gir ofte lite innsyn i barnas skole/barnehagehverdag.

Eldste er hos faren sin annenhver helg, men det eneste hun tar med seg frem og tilbake er data, mobil, fotoapparat, sykkel. Ellers har hun alt hun trenger hos faren.

Om jeg og mannen skulle gå fra hverandre, hadde jeg ønsket, og tror egentlig, at minstemann hadde bodd sammen med meg.

Men mannen hadde en fin tanke her for noen år siden like før vi ble gift, eldste spurte om hva som kom til å skje om jeg og mannen gikk fra hverandre, og mannen svarte at da måtte jeg flytte, så ble han og ungene boendes. Eldste likte den veldig godt!!

Dette har jeg ikke tenkt noe særlig over, men jeg svarte 50/50. Jeg tror ingen av oss ville hatt barna noe mindre enn det.

Det er jo ikke akkurat sånn at kidsa har med seg flyttelass selv om de har 50/50, eneste som blir tatt med frem og tilbake er skole/barnehagesekker.

Jeg ville antatt en 60/40 deling, der de bodde mest hos meg. Jeg er organisatoren, den som jobber nærmest og har det mest fleksibelt i hverdagen. Vi har ulike roller ovenfor barna, og jeg er nok den som står dem nærmest i en del saker. Men jeg ville antatt at mannen ikke flyttet langt unna, og helst innenfor skolekretsen.

alfaCharlie skrev:

Det er jo ikke akkurat sånn at kidsa har med seg flyttelass selv om de har 50/50, eneste som blir tatt med frem og tilbake er skole/barnehagesekker.

Mitt inntrykk er at det er mer "flyttelass" på de som bare har helgesamvær hos pappa, og reiser rundt med bag istedet for å ha et fullt utstyrt hjem med klær og leker begge steder.

Jeg bor allerede alene med barna. Eksen har samvær annenhver helg. Langhelg som regel, fra torsdag kveld til mandag morgen.

Om han ville så hadde jeg gått med på 50 / 50. Men så lenge han har den jobben han har, så er det ikke mulig. Han er borte hele ukene på jobb stort sett.

Samlivsbrudd går alltid utover barna tror jeg. Skal ikke være bastant i mine meninger, men finnes det egentlig noen perfekt løsning? Det er jo mange forskjellige ting som skal tas hensyn til hos hver enkelt av oss. Og det som er riktig for meg / oss er jo ikke det riktige for alle andre.

Vi har valgt å gjøre ting annerledes enn andre, fordi det er snakk om mange barn her og at flere har forskjellige behov. Her flyttes ikke barna ut av hjemmet annenhver helg, her er det den voksne som flytter på seg.

Og de skjønner jeg godt ikke funker for alle. Det kommer jo litt an på hvordan forholdet til foreldrene er, og hvor bittert bruddet har vært. Mellom meg og min eks er det ikke noen stor konflikt lengre, så dermed klarer vi å samarbeid greit, og ta hensyn til barnas beste og barnas behov.

Tror jeg ville ønsket 50/50 men med mannens jobb tviler jeg på det. At vi skulle bodd i gangavstand hadde ihvertfall vært et stooooort ønske

60/40 antagelig. Han får jammen ta litt av arbeidet han også.
Neida, men han er en superflink pappa, så for ungenes del så hadde det vært best for dem å se han mest mulig.

Barna hadde blitt boende sammen med meg. Det er full enighet om at det er det beste for oss.