Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

Eldste sønnen er på papiret 50/50, men i praksis er han mest her.

Jeg og pappa'n bor rett ved siden av hverandre så han går i mellom som han ønsker, har selvsagt rom hos hver av oss og fullt opp med alt han trenger begge steder bortsett fra store ting som sykkel, ski osv.

Skulle jeg og mannen gå fra hverandre håper jeg vi får det til like bra som jeg og eksen, at vi kan være venner og gjøre det beste for sønnen vår.
Vi ville nok prøvd 50/50 med han og, men man må jo se an hva som fungerer i praksis og. For skal man ha en 50/50 deling er det mange ting som må på plass og samarbeidet må være bra.

Jeg ser litt på statistikken i pollen. Statistikk er selvsagt mulig å tolke på mange måter.

ca 2/3 av de som ikke har hatt et brudd (hvis jeg tolker riktig hvordan folk har svart) mener en 50/50 løsning hadde vært det de hadde valgt.

ca 1/3 av de som har vært gjennom et brudd har 50/50 løsning.

Selvsagt litt lite deltagere, særlig på de som har vært gjennom brudd. Men det viser kanskje litt at det ikke er opplagt at tankene før og etter brudd sammenfaller.

Floksa skrev:

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Ikke så lett å skrive mye når det ligger her ute, men jeg hadde alle gode grunner til å være sint, forbannet, såret osv da det ble brudd mellom meg og Veslas pappa. Og jeg har temperament nok til å være bitch når slikt skjer. 🙁 Jeg visste dessuten at dersom jeg hadde gått inn for det, hadde jeg fått omsorgen alene, og maksimalt standard samvær for far.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.

Og BTW - Vesla bor ikke i koffert - hun har fullt ut fungerende hjem (eget rom, klær, leker osv) hos oss begge. Det var en viktig forutsetning for meg. Men med godt samarbeid kan vi gjerne droppe innom hverandre for å hente ting ved behov.

Høst skrev:

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.

Ja, det er slikt jeg snakker om.

Å sette barna i fokus selv om man som voksen befinner seg i et følelseskaos.

At man kanskje ikke klarer det så godt som man hadde håpet, det er ikke usannsynlig. Men tanken på noe annet enn at man skulle ta mål av seg å være så ryddig som overhodet mulig mtp på å sette barnas behov foran sine egne er rimelig fjern.

Problemene dukker opp når foreldrene er uenig i hvilken måte som setter barna mest i fokus. Det er vel der hovedproblemet ligger, at to stk skal klare å sette barna i samme fokus.

A&A skrev:

Jeg bor alene med sønnen min. Vi kommuniserer veldig dårlig, men vi var begge enig om at jeg var den som var best egnet til å ha sønnen vår.

Jeg ser hvor problemene kommer.

De tre eldste bor hos meg. Blir det slutt mellom meg og faren til minsten så vet jeg ikke hvordan det blir. Jeg er egentlig ikke noe tilhenger av 50/50, men jeg tror ikke det beste for ungen er å bo mest hos meg. Han er så inderlig glad i faren sin og faren er en veldig god pappa. Hadde det bare vært oss tre så kanskje det beste hadde vært om han bodde hos pappan og hadde utvidet samvær med meg, men nå er det tre søsken her som gjør det hele litt vanskeligere.

Jeg håper vi ikke trenger å ta stilling til det.

Svanen skrev:

Problemene dukker opp når foreldrene er uenig i hvilken måte som setter barna mest i fokus. Det er vel der hovedproblemet ligger, at to stk skal klare å sette barna i samme fokus.

Ja, det skjønner jeg.
Og jeg har ingen illusjoner om at det er enkelt eller at vi ville ha taklet det hele på en perfekt måte.

Men det er liksom en lang vei melleom "da ville jeg lagd et lite helvete for &%*@?&*" og den reneste idyll. Hele poenget mitt, er at man strekker seg langt og lengre enn langt som voskne for å skåne de små. Jeg tror egentlig ikke det er så stor uenighet om det.

A&A skrev:

Hvordan da? Vi har dårlig kommunikasjon på grunn av ting som har skjed mellom oss, ikke på grunn av barnet.

Jeg mente at setningene var litt underlige. Jeg skjønte at det var ex'en du hadde kommunikasjonsproblemer med. Men slik det står ser det ut som om det er sønnen din du kommuniserer dårlig med.

Hvis man i utgangspunktet tenker at 50/50 er en dårlig løsning for barn og man anser seg selv og ex som like gode omsorgspersoner, vil jo eget ønske om hvor mye man vil ha ungene komme til å spille inn når man diskuterer? Uten at man da blir stemplet som en som ikke setter ungenes beste først? Eller?

Basert på mine egne erfaringer som skilsmissebarn ville omsorgen ved samlivsbrudd blitt fordelt 50/50.

Jeg følte at det var ganske trist og ekkel å være på besøk hos en av mine foreldre. For det er det man er, på besøk.

Jeg skjønner ikke de som har som argument mot 50/50 at barna må leve i koffert. De fleste barn har vel eget rom begge stedene, og dermed et eget sted å være uansett hvor de er. Når omsorgen ikke deles 50/50 må unga virkelig ha med seg koffert og besøke sin egen mamma/pappa.

I tillegg er det ganske trist at den forelderen som ikke har hovedomsorgen ikke får med seg barnas "dagligliv". Annenhver helg og to kvelder per uke gir ofte lite innsyn i barnas skole/barnehagehverdag.

Høst skrev:

Ikke så lett å skrive mye når det ligger her ute, men jeg hadde alle gode grunner til å være sint, forbannet, såret osv da det ble brudd mellom meg og Veslas pappa. Og jeg har temperament nok til å være bitch når slikt skjer. 🙁 Jeg visste dessuten at dersom jeg hadde gått inn for det, hadde jeg fått omsorgen alene, og maksimalt standard samvær for far.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.

Kjenner meg veldig godt igjen her. Jeg har virkelig gode grunner til å være sint og skuffet over min datters far, men jeg har aldri latt det gå utover henne. Hun er veldig glad i sin pappa og da kommer det foran mine følelser. Vi har ca 60/40(60 hos meg). Jeg synes ikke det er optimalt for min egen del for jeg savner henne fryktelig når hun ikke er hos meg, men hun ser ut til å trives godt. Og hun bor heller ikke i koffert. Hun har sine egne leker og klær i hvert sitt hjem, så hun trenger ikke pakke med seg noe som helst når hun drar til og fra.

Men det har vært en stor belastning med faren hennes, han har vært hevngjerrig overfor meg fordi jeg valgte å gå(jeg hadde mine gode grunner). Men det ser heldigvis ut til å gå seg til, selv om det til tider ennå er vanskelig pga hans sinne mot meg.

Ikke en problemstilling jeg har tenkt mye over akkurat, og jeg håper jeg aldri seriøst må ta stilling til det.

Men tenker nok 50/50 og at vi måtte fått til en bo-ordning nær hverandre. Jeg hadde neppe kunnet bo i huset vårt dersom vi ble skilt, uansett av hvilken grunn, så vi får bare holde sammen.

Katta skrev:

Hvis man i utgangspunktet tenker at 50/50 er en dårlig løsning for barn og man anser seg selv og ex som like gode omsorgspersoner, vil jo eget ønske om hvor mye man vil ha ungene komme til å spille inn når man diskuterer? Uten at man da blir stemplet som en som ikke setter ungenes beste først? Eller?

Klart det. Jeg ønsker å ha ungen hvis vi går ifra hverandre, men det ønsker mannen også. Spørsmålet blir jo da hva som er best for han og hos oss vil jeg tro at vi må ta i betrakning at han har søsken hos meg.

trøtt skrev:

Klart det. Jeg ønsker å ha ungen hvis vi går ifra hverandre, men det ønsker mannen også. Spørsmålet blir jo da hva som er best for han og hos oss vil jeg tro at vi må ta i betrakning at han har søsken hos meg.

Mens mannen din kanskje vil se det slik at det at han ikke har andre barn å ta seg av gjør at han får mer tid til deres felles barn, og at han derfor bør ha omsorgen.

Vi har alle en egen evne til å se de argumentene som gagner oss selv. Dermed kan det bli krig, selv om begge mener de setter barnets beste først.

allium skrev:

Mens mannen din kanskje vil se det slik at det at han ikke har andre barn å ta seg av gjør at han får mer tid til deres felles barn, og at han derfor bør ha omsorgen.

Vi har alle en egen evne til å se de argumentene som gagner oss selv. Dermed kan det bli krig, selv om begge mener de setter barnets beste først.

Akkurat. Det er greit å tenke fornuftig rundt det nå, men ikke så enkelt når en står i den situasjonen. Det er mange argumenter som kan brukes, men jeg håper virkelig at vi kunne blitt enig på en ordentlig måte om det hadde skjedd. Det er nytt for meg å ha barn med en som er veldig god omsorgsperson.