Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

Lenam skrev:

Hva om det er du som vil ut av forholdet da? Skal du da lage et lurveleven, sånn at dere får et stygt brudd som gjør at et samarbeid sannsynligvis ikke blir lett?

Barnas vel og ve må da vel veie mye tyngre en eget sinne/såret stolthet/whatever, eller?

Floksa skrev:

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Med stygt brudd mener jeg ikke nødvendigvis ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser altså.

him skrev:

Ja, det er godt mulig at HI mente det som en prinsipiell diskusjon, da er det jeg som har misoppfattet. Jeg oppfattet det mer som hvordan vi trodde det kom til å bli.

Lenam skrev:

Om mannen min hadde ønsket at vi skulle gå i fra hverandre nå hadde jeg garantert blitt både sint og fryktelig såret. Poenget er vel at barnefordeling og for så vidt annen fordelig bør tas når stormen har stillnet. Det er jo en mann jeg elsker og som har vært en så stor del av livet mitt så lenge, jeg kan ikke se for meg at dette skulle bunnet i et så stort hat at vi ikke kunne fått til et greit brudd.

allium skrev:

For de aller fleste dreier det seg ikke om hat (eller ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser). Det dreier seg mer om de små tingene, ting som ikke var noe stort problem mens man var gift.

Tenk deg selv - du og mannen din har vært sammen noen år. Han jobber skift, men det fungerer. Du må ta i litt ekstra når han jobber til odde tider, han tar det igjen i friperiodene. Dere er et team, og støtter hverandre.

Så vil han skilles. Han har truffet en annen. Det han også vil, er å ha delt omsorg for barna. Hans tid med barna skal tilpasses turnusen hans. Hver måned kommer han med en liste til deg om når han skal ha samvær. Resten av tiden er igjen til deg.

Barna er også sånn mellomfornøyde, for de kan aldri vite når de er hvor, og vennene deres vet det heller ikke. Etter hvert slutter vennene å stikke innom.

Hva gjør du nå? Svelger du uforutsigbarheten på egne og barnas vegne for samarbeidets skyld? Eller starter du det han kan komme til å oppfatte som en krig? Han er jo vant til at du stiller opp for ham, og det kan bli et sjokk hvis du nekter.

Dette er ikke spesielt rettet til deg egentlig, men bare noen tanker jeg har gjort meg gjennom tråden, både i forhold til de som mener at de må ha omsorgen siden mannens jobb umuliggjør det, og i forhold til at det finnes flere alternativer enn venner og vel forlikte versus full, brølende konflikt.

Svanen skrev:

Jeg vil heller si at barnefordelingen bør tas kjapt. Å vente til "det stilner" kan bli en tøff periode for barna, med mye usikkerhet.

Ting kan forandre seg mye etter et brudd selv om en har elsket hverandre.

Jeg vil pressisere at jeg mener ikke det ikke kan fungere for deg.

(og jeg kjenner at jeg egentlig har lyst til å si mye, men føler meg ikke helt komfortabelt med det i det åpne forumet)

Kirsebær skrev:

Selv om det er svært få som uttalt forsøker å "ta" ungene som hevn, ser jeg støtt og stadig at det skjer likevel.
Det er veldig mange som finner andre vinklinger enn hevn når de skal fortelle hvorfor de gjør livet surt for noen man er sint på. Både i bruddsituasjoner og andre situasjoner generelt.