Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

allium skrev:

Nå dreier vel ikke dette seg om hva foreldrene har rett til, men om hva som er best for barna. For noen barn er det sikkert 50/50, for andre er det en dårlig løsning.

Ja, men jeg synes i grunn det er litt vanskelig å si det NÅ. Hva som er best for barna. For det avhenger av situasjonen før/under bruddet også. Og årsakene til det, synes jeg.

Hos oss er det jeg som kanskje er det tydeligste "omsorgspersonen" ovenfor barna. Jeg og mannen er ganske ulik. Men selv om jeg er det så synes jeg ikke det nødvendigvis gir meg mer rett til å ha barna mest.

Necesario skrev:

Ja, men jeg synes i grunn det er litt vanskelig å si det NÅ. Hva som er best for barna. For det avhenger av situasjonen før/under bruddet også. Og årsakene til det, synes jeg.

Enig. Jeg har lært meg å være forsiktig generelt med å uttale meg for bastant om hva jeg ville gjort dersomhvissåfremtifall. Det vet jeg egentlig ikke sikkert før jeg står der.

Hvis ikke mannen i så tilfelle velger å skifte jobb, må nok barna bo hoveddelen hos meg. Om han skulle skiftet jobb, hadde det kanskje blitt 50/50. Men dette er ikke gjennomtenkt, da det er langt fra et aktuelt tema.

Tjorven skrev:

Jeg skjønner Floksa godt i denne tråden, jeg. Jeg kan være skikkelig bitch når jeg går inn for det, og bli fullstendig irrasjonell. Mannen min er IKKE sånn.

Så hvis vi går fra hverandre blir det nok ikke pent. Dessverre. Jeg har selvinnsikt nok til å innse det.

Men det er lov til håpe at det ikke skjer.

Jeg har jo også et voldsomt temperement til tider, og KUNNE sikkert vært "bitch" om jeg ville det, men jeg vet at både jeg og mannen min (han er den roligste typen på denne jord, det er nesten til plage) vil gjøre vårt ytterste for å få til et pent brudd, vi har snakket masse om dette. Jeg er ikke så naiv at jeg sier jeg vet med 100 % sikkerhet at vi aaaldri vil krangle og være bitre etter et brudd, men jeg tror jeg kan si såpass at JEG kommer til å ta meg heftig sammen for å skåne barna. Jeg har selv vært gjennom en relativt hissig skilsmisse som barn, og den var ikke av de verste, allikevel husker jeg hvor vondt det gjorde.

Him, jeg syns det er ganske stor forskjell på å se at man ville vært både sint og sur på partneren ved en skilsmisse, og å bevisst bruke barna i denne kampen slik Floksa skisserer. Hadde Glittermannen vært utro så hadde jeg selvsagt vært rasende på ham, men jeg hadde da ikke straffet Glitterbarnet ved å si at han ikke fikk se faren sin. Glitterbarnet er ikke min private eiendom, og hans tid er ikke noe jeg skal ta eller gi over hans hode, og bruke mot partneren for å være kjip.

Dette er egentlig ikke noe jeg har tatt stilling til, så jeg aner rett og slett ikke hvordan vi hadde løst det. Jeg tror både Glittermannen og jeg har forståelse for at Glitterbarnet trenger større stabilitet enn en uke her og en uke der, og at to uker borte fra den ene forelderen blir for lenge igjen. Sånn sett er det nok best for barnet at han har bosted hos den ene forelderen. Hvem av oss det skulle bli vet jeg ikke, jeg vet bare at den det ikke blir vil få hjertet sitt knust. Det beste hadde jo vært om man kunne bo så tett at man kunne ta ting litt på sparket.

glitterchick skrev:

Him, jeg syns det er ganske stor forskjell på å se at man ville vært både sint og sur på partneren ved en skilsmisse, og å bevisst bruke barna i denne kampen slik Floksa skisserer.

Nettopp, det var det jeg også reagerte på, at man bevisst bruker barna i kampen. Sånt skjønner jeg meg bare ikke på.

Floksa skrev:

Mannen er klinkende klar over at han er i en situasjon ved et brudd som gjør at han ikke kan ha daglig omsorg for barna.

Det er ikke bare du som sier at mannens jobb ikke lar seg forene med daglig omsorg.... Men har dere tenkt på at mannen kan endre på sin arbeidssituasjon dersom nødvendig? Jeg vet om menn som har gjort nettopp det. Og jeg vet om bønder som er aleneforeldre også, dersom det var situasjonen her. Ja, til og med en mannlig bonde som hadde hovedomsorgen for sitt barn, der mor hadde barnet "bare" annenhver helg.
Alt går an. De aller fleste kan tilpasse seg.

Jeg har allerede vært der, og deler omsorgen for eldste 60/40 (mest her). Det har vært en lengre prosess som nok ikke er ferdig, der vi har gått fra sånn ca ikke noe samvær til helgesamvær, utvidet helgesamvær og nå altså 60/40. Det fungerer fortsatt ikke optimalt for eldste. Hun hadde det best ved utvidet helgesamvær, i praksis langhelger.

Hadde jeg og mannen gått fra hverandre akkurat nå, hadde nok minste bodd mest hos meg, før vi hadde justert oss fram til en løsning.

Iset skrev:

Jeg har jo også et voldsomt temperement til tider, og KUNNE sikkert vært "bitch" om jeg ville det, men jeg vet at både jeg og mannen min (han er den roligste typen på denne jord, det er nesten til plage) vil gjøre vårt ytterste for å få til et pent brudd, vi har snakket masse om dette. Jeg er ikke så naiv at jeg sier jeg vet med 100 % sikkerhet at vi aaaldri vil krangle og være bitre etter et brudd, men jeg tror jeg kan si såpass at JEG kommer til å ta meg heftig sammen for å skåne barna. Jeg har selv vært gjennom en relativt hissig skilsmisse som barn, og den var ikke av de verste, allikevel husker jeg hvor vondt det gjorde.

Det er lett å sitte og si at man skal gjøre sitt for å få til et pent brudd, det er noe annet når man står midt i bruddet. Jeg har sett de roligste, sindigste mennesker hente fram sider jeg ikke trodde fantes hos de. Det var ei som sa en gang at det motsatte av kjærlighet er hat, og det er ingen man kan hate så mye som en man har elsket.

Tuneland skrev:

Det er lett å sitte og si at man skal gjøre sitt for å få til et pent brudd, det er noe annet når man står midt i bruddet. Jeg har sett de roligste, sindigste mennesker hente fram sider jeg ikke trodde fantes hos de. Det var ei som sa en gang at det motsatte av kjærlighet er hat, og det er ingen man kan hate så mye som en man har elsket.

Og da er det ikke så lett i praksis å ikke gjøre ting som rammer barna.

Tuneland skrev:

Det er lett å sitte og si at man skal gjøre sitt for å få til et pent brudd, det er noe annet når man står midt i bruddet. Jeg har sett de roligste, sindigste mennesker hente fram sider jeg ikke trodde fantes hos de. Det var ei som sa en gang at det motsatte av kjærlighet er hat, og det er ingen man kan hate så mye som en man har elsket.

Ja, jeg vet det. Derfor sier jeg jo at jeg ikke kan si det med 100 % sikkerhet, men for å være ærlig tviler jeg faktisk på at mannen min kan forandre personlighet så til DE grader. Vi har vært gjennom to brudd før (før vi giftet oss da) og vi har vært gjennom ganske mange kriser, det er alltid jeg som får panikk og blir forbanna og jævlig, mannen min har aldri, aldri noensinne hevet stemmen eller vært veldig sint eller noe som helst. Han er en mannlig Esme. Så jeg og alle som kjenner ham hadde nok fått paddesjokk om han hadde i det hele tatt hevet stemmen litt ved et brudd, men for all del, han kan jo bli et helt annet menneske, det er jo mulig.

Men vi har som sagt diskutert dette en god del, og ungene er i forsetet uansett. De SKAL slippe å forholde seg til to brølende, sinte og kranglete foreldre oppi et brudd, som i seg selv er vondt for dem. Og det håper jeg virkelig vi får til.

him skrev:

Klart det finnes noen skilsmisser hvor folk faktisk skilles som venner, men i de fleste skilsmisser eksisterer det en form for konflikt som gjør det vanskelig å samarbeide.

Nettopp. Og en av grunnene til at folk blir sinte kan være når den ene velger å gå. Den som sitter igjen vil ha kjernefamilie. Se ungene sine hver dag. Men får ikke. Og må sitte og se på at ungene er lei seg. For de blir gjerne det. Hvor sint kan man ikke bli på den andre da?

United skrev:

Nettopp. Og en av grunnene til at folk blir sinte kan være når den ene velger å gå. Den som sitter igjen vil ha kjernefamilie. Se ungene sine hver dag. Men får ikke. Og må sitte og se på at ungene er lei seg. For de blir gjerne det. Hvor sint kan man ikke bli på den andre da?

Selvfølgelig blir man sint, det er en grusom situasjon. Men nettopp da, når man ser at ungene har det vondt, er det jo veldig viktig å prøve å være behersket, for ungene får det jo ikke mindre vondt om foreldrene går til angrep på hverandre. Mine foreldres skilsmisse kunne blitt MYE styggere enn den var, hadde det ikke vært for at mamma virkelig, virkelig svelget og tok seg sammen, og etter en stund gjorde pappa også det. Gudene vet hvor stygt det kunne blitt om de hadde gjort akkurat det de helst ville. Men nei, det var nok ikke enkelt, det krevde mye av dem begge to.

Dragen skrev:

For meg er det en selvfølge at barna skal være der de har det best. Det er ikke nødvendigvis hos meg, hos oss er det far som er den stødigste og beste omsorgspersonen for barna.

Enig med Dragen atter en gang.

Jeg er ikke sikkere på at 50/50 er det beste for barna, men jeg tror det hadde vært best for oss voksne. Så om vi måtte ha gått for en annen løsning, så hadde jeg gitt far hovedomsorgen.
Jeg hadde blitt en sliten, sint og sur alenemamma, og jeg tror ungene hadde fått det mer stabilt hos far. Jeg liker ikke å være alene med ungene, da blir jeg ofte en slik type mamma jeg ikke ønsker å være.

Floksa skrev:

Jeg og mannen har faktisk snakket om dette. Fordi et brudd vil bli veldig tungt, da vi er i en situasjon som ikke er helt "vanlig". Han er pumpet full av hvilke rettigheter han har, for jeg har forklart han at jeg ikke kommer til å ivareta hans rettigheter ved et evt brudd. Det får han greie selv. Så har han fått mitt ord på at jeg IKKE kommer til å flytte tilbake til mitt hjemsted. Jeg kommer til å bli boende her i nærheten slik at begge kan opprettholde et forhold til barna. Så tar vi det derifra, men begge ønsker at barna skal ha et godt og fungerende forhold til begge. Mannen er klinkende klar over at han er i en situasjon ved et brudd som gjør at han ikke kan ha daglig omsorg for barna.

Sånn, var det pk nok for røkla?

Det er sjelden, eller aldri, veldig fruktbart og himle med øynene og være sarkastisk i en diskusjon eller samtale. Verken på nett eller rl.

Floksa og jeg er nok veldig forskjellig i hvordan vi møter konflikter og hvordan vi forholder oss til kritikk. Floksa kan si med ganske stor sikkerhet at hun kommer til å spille ufint om mannen velger å gå (for slik jeg skjønte det var det eneste mulighet for brudd?). Og når flere blir sjokkert over det, er det merkelig i miine øyne. Jeg har opplevd mange brudd i nær omkrets de siste årene, og de aller fleste har en periode der det gnisser veldig, og der man handler irrasjonelt i forhold til barnas beste. Så at noen har innsikt nok til å se at "der kommer vi også til å havne" er jo ikke verst.

Men samtidig vil jeg gjerne slå et slag for de som mener med sikkerhet at de aldri vil oppføre seg slik heller. Like sant som det er mulig å forutse/innse sin egen bitchethet er det fullt mulig å kjenne seg selv godt nok til å vite hvordan man reagerer på det å bli såret, det å krangle, det å oppleve nederlag etc.
Man er to ved et brudd, og man kan ikke styre hvordan den andre parten oppfører seg. Men jeg kunne, før bruddet med exbo, vite med ganske høy sikkkerhet hvordan jeg ville reagere på de forskjellige fasene man må igjennom ved et brudd. Jeg kan være bitch, for all del, men jeg føler at jeg kan velge det selv. Det kommer ikke som en overraskende reaksjon på noe.

Jeg ser at for folk som er utpregede følelsesmennesker, altså i den forstand at de reagerer spontant på følelser, selvsagt kan bli overrasket over hvordan man reagerer i forskjellige situasjoner. Men for slike litt mer satte sjeler som meg selv, så er det lite overraskelser å finne for egen del altså. Jeg mener mange kan forutse ganske mye om hvordan de vil reagere på ulike situasjoner/kriser/hendelser i livet sitt.

Og dette betyr ikke at jeg ikke blir overrasket over følelser eller tanker. Eller at jeg ikke overveldes av dem til tider. Men jeg handler nesten aldri ut ifra om jeg er glad eller sint eller trist når det kommer til andre mennesker. Det er ikke en bevisst greie. Det er bare sånn jeg virker.

Iset skrev:

Nettopp, det var det jeg også reagerte på, at man bevisst bruker barna i kampen. Sånt skjønner jeg meg bare ikke på.

😕

Jeg vet at om mannen hadde krevd 50/50 deling hadde vi havnet i retten, fordi det ikke finnes noen sjangs i helvete til at han hadde greid å ta skikkelig vare på 4 små barn 50% av tiden, alene.
Er det å "bruke" barna i en konflikt?

Jeg kjenner jeg blir litt bitch bare av å tenke tanken og når sant skal sies er jeg til tider innmari vanskelig å leve med, så jeg tar denne tråden som en påminnelse om at jeg bør oppføre meg litt bedre innimellom så ikke skilsmisse blir et faktum her.
Om nå det verste skulle skje innser jeg at jeg ikke kan tvinge mannen min til å bli i et ekteskap han ikke vil være i, og da blir det ganske sikkert 50/50 tenker jeg. Evt en større andel hos ham da min helse på nåværende tidspunkt ikke lar seg kombinere med store deler alene med 2 barn. Men egentlig ser jeg for meg at vi også kunne ha funnet på å dele ungene mellom oss, dersom det er til det beste for dem. Spesielt vår eldste hadde nok trengt mye alenetid med hver av oss, så ideelt sett hadde jeg nok ønsket en deling som gjorde det mulig.

Jeg ser altså for meg at vi ikke kan ha samme deling på våre to barn, av hensyn til deres behov. Håper virkelig aldri jeg må finne ut av hvordan dette må løses i praksis.

Floksa skrev:

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Floksa skrev:

😕

Jeg vet at om mannen hadde krevd 50/50 deling hadde vi havnet i retten, fordi det ikke finnes noen sjangs i helvete til at han hadde greid å ta skikkelig vare på 4 små barn 50% av tiden, alene.
Er det å "bruke" barna i en konflikt?

Det er det oppfor jeg reagerte på. ETTERPÅ skrev du at mannen din ikke kunne ta seg av barna alene, da blir det jo noe helt annet, det nevnte du ikke i det opprinnelige innlegget, da så det mer ut som du ville straffe mannen din ved å ikke la ham "få ungene", og jeg synes det er rart at du allerede nå er innstilt på full krig ved et brudd, sånt skjønner jeg bare ikke. Men vi er jo forskjellige.

Ah, jeg husker hvordan jeg synset om ev. samlivsbrudd før vi faktisk brøt. Det blidde ikke sånn, gitt.