Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

Iset skrev:

Men vi har som sagt diskutert dette en god del, og ungene er i forsetet uansett. De SKAL slippe å forholde seg til to brølende, sinte og kranglete foreldre oppi et brudd, som i seg selv er vondt for dem. Og det håper jeg virkelig vi får til.

Men altså, om det er DETTE du har lest ut av mine svar så bekalger jeg. Da har jeg uttrykt meg klønete og dumt.
For DET vil aldri skje!
Det er ikke det jeg mener med krig.

Det optimale ved et brudd her hadde vært at jeg ble boende i huset og mannen flyttet inn i huset ved siden av og at jeg flyttet ut og overlot hus og unger til mannen de dagene han har mulighet og at ungene på dagtid hadde fri tilgang på begge foreldrene sine. Forskjellen fra i dag ville bare vært at pappa sov i nabohuset og ikke i senga inne.
At et brudd mellom oss skulle endt i den setting har jeg veldig, veldig vanskelig for å se for meg, men jeg skal ikke forkaste muligheten helt.

Iset skrev:

Det er det oppfor jeg reagerte på. ETTERPÅ skrev du at mannen din ikke kunne ta seg av barna alene, da blir det jo noe helt annet, det nevnte du ikke i det opprinnelige innlegget, da så det mer ut som du ville straffe mannen din ved å ikke la ham "få ungene", og jeg synes det er rart at du allerede nå er innstilt på full krig ved et brudd, sånt skjønner jeg bare ikke. Men vi er jo forskjellige.

hæ? Har jeg utrykkt med dumt?
Nei, det kan jeg aldri tro

Jeg ser jo at jeg kanskje ikke skulle svart her i går kveld, nesten bevisstløs av søvnmangel. For det ser jo unektelig litt hissigt ut det jeg har skrevet, når jeg leser det i dagslys

aC: hvordan ble det da?

Jeg har vært der og vi ville begge ha like mye omsorg, og da ble det slik. Det har heldigvis fungert fint for ungene, det er naturligvis det beste. Vi hadde også en halvårsperiode hvor vi byttet på å bo i barnas hjem. Dette var bevisst.

Ungene takler som sagt denne 50/50 delingen aldeles utmerket, det har vært sånn i mange år. Jeg syns naturligvis jeg ser ungene alt for lite, og det er ingen god følelse.

Eksen min var i mine øyne ganske ugrei å ha med og gjøre i lang tid etter bruddet, noe som var en stor belastning.

Han er uansett en flink far og omsorgsperson for barna.

Håper vi ville endt opp med 50/50.

Det ble ikke helt den fine, fredelige ordningen med at foreldrene flyttet ut og inn av hjemmet, og barna fikk bli på et sted hele tiden. Det ble heller ikke ukentlige familiemiddager, alle sammen, og det ble heller ikke "vi vil jo selvfølgelig det beste for barna".

Men det begynner å gå seg til.

alfaCharlie skrev:

Ah, jeg husker hvordan jeg synset om ev. samlivsbrudd før vi faktisk brøt. Det blidde ikke sånn, gitt.

Det er jo ofte en grunn til bruddet - og ikke alle brudd er pene, for å si det sånn.
Jeg tar meg jo i å tenke at om vi blir skilt så kan vi dele en tomannsbolig og så kan vi la barna gå der de selv vil og kanskje ha middag sammen en gang i blant - Jeg innser jo med det at jeg 1: ikke går med skillsmisseplaner og at 2: Jeg er god på utopi. (eller, kanskje ikke utopi, men ikke langt fra)

Jeg og mannen utfyller hverandre godt ut fra hva som er bra for barna. Jeg er flinkere sosialt enn mannen - mens mannen er flinkere til å forklare, ta seg tid etc...Jeg tror at 50 / 50 er greia her - men ser også godt for meg det ikke har vært tilfellet. (Som det overnevnte "ny kone-eksempelet" mitt over)

Jeg er alene med barna fra og med i ettermiddag. Da flytter mannen ut. Han flytter tre timer unna, så 50/50 er ingen løsning. Det hadde det heller ikke vært om han flytta inn i nabohuset, for det er en del han må få på stell før jeg stoler helt på ham ift samvær. Vi har heller ikke lagd noen samværsplan nå, da han synes det er veldig vanskelig å planlegge. Han skal bo hos sine foreldre den første tida, så jeg har ingen problemer med å sende ungene dit. Jeg skulle bare ønske at vi kunne få til noe fast allerede fra dag 1.

jolie skrev:

Jeg er alene med barna fra og med i ettermiddag. Da flytter mannen ut. Han flytter tre timer unna, så 50/50 er ingen løsning. Det hadde det heller ikke vært om han flytta inn i nabohuset, for det er en del han må få på stell før jeg stoler helt på ham ift samvær. Vi har heller ikke lagd noen samværsplan nå, da han synes det er veldig vanskelig å planlegge. Han skal bo hos sine foreldre den første tida, så jeg har ingen problemer med å sende ungene dit. Jeg skulle bare ønske at vi kunne få til noe fast allerede fra dag 1.

Jeg tror alle på dette forumet er enige om én ting: Folk som har sterke meninger om hvordan man skal oppdra barn, få til amming og få barnet til å sove om natten - som aldri selv har tatt vare på barn - de tar vi med en stor klype salt.

Jeg tror jeg må være så ærlig å si at jeg tar uttalelser om skilsmisse med den samme saltklypen jeg altså. Man kan mene mye om hvordan det blir og hvordan man skal løse ting.

Men jeg lover - for svært, svært mange vil det ikke la seg gjøre å få det slik. Det går ikke å si bastant før man faktisk er der.

smilefjes skrev:

.....

Jeg tror jeg må være så ærlig å si at jeg tar uttalelser om skilsmisse med den samme saltklypen jeg altså. Man kan mene mye om hvordan det blir og hvordan man skal løse ting....

En stor sekk grovsalt har jeg brukt

smilefjes skrev:

Jeg tror alle på dette forumet er enige om én ting: Folk som har sterke meninger om hvordan man skal oppdra barn, få til amming og få barnet til å sove om natten - som aldri selv har tatt vare på barn - de tar vi med en stor klype salt.

Jeg tror jeg må være så ærlig å si at jeg tar uttalelser om skilsmisse med den samme saltklypen jeg altså. Man kan mene mye om hvordan det blir og hvordan man skal løse ting.

Men jeg lover - for svært, svært mange vil det ikke la seg gjøre å få det slik. Det går ikke å si bastant før man faktisk er der.

Helt sant. Så jeg skal formulere meg annerledes: jeg håper virkelig at vi kan samarbeide godt om barna om det skulle komme til å bli brudd. Jeg tviler på at noen av oss vil gå inn i et brudd med hevngjerrighet, men ting kan skje, og jeg håper vi klarer å se såpass klart at vi skåner barna for flere traumer enn de trenger. Og jeg håper, ikke minst, at om det skulle bli brudd, ligger det såpass langt frem i tid at ungene ikke blir et så stort issue som det hadde blitt nå.

Uggen tanke.. Jeg regner med at ungene hadde bodd hos meg med tanke på mannens arbeidstider. I hans jobb er han aldri hjemme før rundt kl 18 hver dag, og vist han må hente ungene en dag må han begynne på jobb så tidlig at han ikke rekker å levere i barnehagen først..

Heldigvis er dette en scenario jeg håper jeg aldri får oppleve igjen!

Jeg hadde heller ikke trodd mitt brudd skulle bli som det ble. Nå ser det heldigvis ut til at det går bedre enn jeg trodde det kom til å gjøre, men jeg slipper ikke jubelen løs riktig enda.

Vi har 50/50 i dag. Barna har klær og leker begge plasser, og da einaste som vert flytta er ransel og barnehagetøy (som må tas heim kvar fredag). Eldsta har også begynt å dra mp3 og mobil fram og tilbake, men da får ho ta ansvaret for sjølv.
Me bur i same skulekrets, går sammen på arrangement, drar på turer saman og fungerer veldig godt som venner. Ungane er rolige (alt er relativt) og harmoniske i følge barnehage og skule. Tilbakemeldingane me får, går stort sett på at for oss fungerer ordninga kjempeflott.

Men det betyr ikkje at da fungerer for alle. Vårt konfliktnivå er omtrent lågare enn hos gifte og samboarar, me har stort sett dei same reglane for oppdragelse osv. Me snakkes fleire gangar i uka, noko eldste omsider har begynt å forstå.
Slik har me hatt da i over 2,5 år, og ungane er veldig nøyen på at dei ikkje er meir hos den eine enn den andre.

Jeg ble ikke 😱 av Floksa sitt innlegg fordi jeg blir så sjokkert over at noen kan være irrasjonelle i en konflikt. Jeg tenker heller ikke at jeg ville vært en sukkersøt liten engel i en slik potensiell konflikt. Og jeg anser det som en selvfølge at alle ar fullstendig klar over et man ikke kan vite noe som helst om hva som vil skje i etterkant av en skilsmisse.

Men dette var en prinsipiell diskusjon, ja?

Da må man vel trygt kunne flagge egne verdier og grunntanker?

Det er helt klinkende klart for meg at et "Da blir det BRÅK!" som en førstetanke når det snakkes om barnefordeling etter skilsmisse muligens kan kalles befriende ærlig og ikke-PK. men for meg er det likefullt et sjokkerende utgangspunkt. Og egoistisk.

Om "jeg må få utløp for mine såre følelser og mitt sinne på akkurat de måtene som passer meg koste hva det koste vil" er selve grunntanken, så har jeg ikke noe respekt for det. Tvert i mot. Jeg blir 😱. Og det står jeg 100% inne for.

Hvis ungene kan trives med 50-50 deling ville jeg godt for den. Hvis dette blir for slitsomt for ungene måtte vi valgt annerledes. Helt hypotetisk.

Selvsagt rammer ingen som regel barna sine med vilje.

Men erfaringsmessig er det nokså stor avstand fra hvordan man ser for seg en skilsmisse og hvordan den faktisk er. Og oppfatningen av hva som er best for barna kan være sterkt sprikende mellom foreldrene uten at noen evner å nå gjennom til den andre - da kan det bli en konflikt.

smilefjes skrev:

Selvsagt rammer ingen som regel barna sine med vilje.

Men erfaringsmessig er det nokså stor avstand fra hvordan man ser for seg en skilsmisse og hvordan den faktisk er. Og oppfatningen av hva som er best for barna kan være sterkt sprikende mellom foreldrene uten at noen evner å nå gjennom til den andre - da kan det bli en konflikt.

Jeg er ikke mer virkelighetsfjern enn at jeg veldig godt forstår at det kan oppstå konflikter i et utall av situasjoner.

Det var mer at "da blir det bråk" skulle være selve grunnholdningen til en hypotetisk barnefordeling i etterkant av skilsmisse.

smilefjes skrev:

Selvsagt rammer ingen som regel barna sine med vilje.

Men erfaringsmessig er det nokså stor avstand fra hvordan man ser for seg en skilsmisse og hvordan den faktisk er. Og oppfatningen av hva som er best for barna kan være sterkt sprikende mellom foreldrene uten at noen evner å nå gjennom til den andre - da kan det bli en konflikt.

Dert er den biten her jeg har tenkt på da.
Det er vel ingen som lager en konflikt (med vilje) om begge foreldrene bor i nærheten, samarbeider god, har like god tid og mulighet til å følge opp barna.
Og man i tillegg er enige om alt.
Jeg ser mer for meg en situasjon der partner bryter, og tar med seg barna for å bo i et økologisk kollektiv i Hammerfest, der man dyrker artige planter og er opptatt av fri kjærlighet. Og partner virkelig mener dette er det beste for barna og at du hversegod får flytte etter og bosette deg i nærheten om du vil barnas beste.
Der har man rom for konflikt.

Jeg tar mord denne gangen ikke sammlivsbrudd....
Selvfølgelig vil barna bli boende hos meg han er jo hjerneskadd stakkars mann.
( ja vi er midt i en krangel, jeg har rett han har feil seff!)