Kvinner og deltid og LO

pøbelsara skrev:

Og igjen - jeg snakker her om familier med normale omsorgsoppgaver og -belastninger. Ikke om dem som har usedvanlig tunge byrder på den fronten. Det er for at disse familiene skal slippe å gå under på grunn av tyngende omsrogsoppgaver at vi andre må bidra. :gjentarmegselvnokengang:

Jeg vet du har sagt det før, men jeg er glad for å lese det allikevel.

Sånn helt på siden; om man er bekymret for kjønnsroller og mønstre når folk får barn, er det til å ta nattesøvnen fra en dersom barnet også har spesielle behov. Da er man fort tilbake noen generasjoner. Det blir en annen debatt, men her er det jeg har kjempet min egen lille likestillingskamp og kanskje kjempet til meg den stillingsprosenten jeg har hatt. Ikke så mye mot mannen min, som elsket å være husfar, men hele systemet. Da jeg gjorde som forventet dro jeg gjerne fra nattevakt til ansvarsgruppemøte og legetime med barnet osv. Til tross for at jeg skulle på kvelds- eller nattevakt. Da jeg etterhvert ble tøffere i trynet og begynte å insistere på å sende mannen, fikk jeg flere ganger tilbakemeldinger som tydet på at man anså møtet som litt amputert fordi jeg ikke hadde vært der. Type: "Ja, du var jo ikke der så jeg fikk ikke tatt det opp på møtet, men...." og så en lengre prat som fint kunne ha vært tatt på ansvarsgruppemøtet med mannen min. Men det blir et sidespor.

Anyway; Kanskje trenger man å åpne for annen tilrettelegging enn deltid for de med små barn? Jeg opplevde f.eks. deltid som normen da jeg jobbet et sted med tredelt turnus og full stilling som normen der det var todelt turnus.

Sjukepleiar har saksøkt Oslo Kommune for å få 100% stilling og vunnet.

Finst det statistikk på kor mange av dei deltidsarbeidande som jobber frivillig deltid og kor mange som gjer det fordi dei ikkje får 100% stilling?

Litt statistikk om slikt, hentet herifra.

Omtrent 40 prosent av norske yrkesaktive kvinner og 14 prosent av mennene arbeider deltid, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Dersom man begrenser tallene til gruppen som hovedsakelig er yrkesaktive – og ikke for eksempel kombinerer arbeid med studier – er andelene henholdsvis 33 og 6 prosent.

80 prosent av arbeidstakerne oppgir at deltidsarbeidet er basert på frivillighet. Dette synker til rundt tre fjerdedeler for dem som regner seg som yrkesaktive (personer som for eksempel kombinerer studier eller skolegang med en deltidsjobb er da «luket ut» fra statistikken).

Arbeidskraftundersøkelsene fra 2008 og 2009, som samlet i et Fafo-notat, fordeler begrunnelsene til frivillig deltidsarbeid blant yrkesaktive slik:

Andre personlige eller familiemessige grunner: 20 prosent
Egen sykdom/uførhet: 20 prosent
Omsorg for egne barn: 18 prosent
Kunne ikke få heltidsarbeid: 8 prosent
Arbeidet er for krevende/belastende: 7 prosent
Omsorg for både egne barn og andre pleietrengende: 4 prosent
Skolegang/studier: 3 prosent
Andre grunner: 20 prosent

Takk, Adrienne. Nyttig og nyanserande.

Dobbel

I tillegg er det jo mange i deltidsjobb som sper på med ekstravakter slik at de i praksis jobber 100% og mer, men på papiret fortsatt bare er deltidsarbeidende. I alle fall i helsevesenet. Hvordan kommer de frem i statistikken?

For å ta et annet eksempel fra da jeg var ufrivillig deltidsarbeidende. Men altså: Alt jeg fikk var et vikariat i 50% stilling som nattevakt. I tillegg var jeg tilkallingsvakt ved to andre avdelinger, der de alltid trenger folk. Jeg er rimelig sikker på at jeg da ble regnet som en deltidsarbeidende som bare jobbet 50%, men i virkeligheten jobbet jeg langt over 100%. Og siden deltiden var ufrivillig var også påfyllingen av vakter ganske krøkkete mtp det å f.eks. ikke jobbe hver helg osv. Det var jo ofte da det var ledige vakter, så i lange perioder jobbet jeg jo hver eneste helg og/eller gikk direkte fra dagvakt på et sted til kveldsvakt et annet. Eller dagvakt - sove litt - nattvakt osv. Så den ufrivillige deltiden er et hardkjør for de som står i det også. Å få en full stilling der det i det minste er noen begrensninger på hvor mange helger, helligdager og nattevakter man jobber gjorde belastningen mye mindre og livet mye mer forutsigbart å få til i kombinasjon med full jobb.

Men altså: Det er ganske mange hardt arbeidende folk i helsevesenet som i statistikken muligens registreres utifra stillingsprosenten deres avtalte og faste jobb er i, men som ender opp med å jobbe ganske mye totalt. Vi må skille mellom avtalt arbeidsmengde og faktisk arbeidsmengde, tror jeg.

Kie: Du kan lese mer om statistikkgrunnlaget på SSB sine sider om temaet:

Mengden av arbeid måles ofte i utførte timeverk. I 1996 utførte kvinner til sammen nærmere 40 prosent færre timeverk enn menn. I 2011 var forskjellen i underkant av 30 prosent. Forskjellen i antall timer er altså atskillig større enn forskjellen på hvor stor andel av menn og kvinner som har en jobb. I 1996 jobbet menn over 9 timer mer per uke enn kvinner, i 2011 7 timer mer. Over 86 prosent av sysselsatte menn jobbet heltid, mens omtrent 59 prosent av sysselsatte kvinner jobbet heltid i 2011 (AKU).

Jeg synes forøvrig at denne illustrasjonen var ganske beskrivende:



Kvinner jobber jevnt over mer deltid enn menn, uavhengig av alder. Da kan man ikke lenger skylde på at det er av hensyn til små barn at man gjør det.

Jo, men sier statistikken noe om stillingsprosenten eller faktisk arbeidstimer? Det er kanskje mest relevant i helsevesenet, men der er det jo mange som kjører kombinasjonen deltidsstilling + løse vakter slik at de kommer opp i fulltid allikevel. Det var f.eks. slett ikke uvanlig med 60-timersuke da jeg var deltidsansatt med 50% stilling. Om statistikken forholder seg til avtalt stillingsprosent var jeg jo deltidsarbeidende da. I helsevesenet er det mange som har det sånn på fast basis. Det er altså ikke bare en hektisk uke.

En utfordring i forhold til slikt er at det ikke er like opplagt for alle at dette er et problem. Spesielt de som synes det har fungert godt for dem (og uansett forsørges av en mann med god inntekt slik at det ikke er umiddelbar krise om lønna er uforutsigbar + at de har anledning til å velge bort vakter om det blir for tøft) virker lite interessert i å ta eller støtte denne kampen. Istedet rosemales gjerne dette med å ta vare på de små øyeblikkene i småbarnsmammatilværelsen osv.

Det står at den måler antall utførte timer, da tenker jeg den ikke tar hensyn til stillingsprosent?

Ok. Jeg skumleste visst forbi det.
Det er i alle fall et konsekvent sprik mellom stillingsprosent og faktisk arbeid for mange i helsesektoren, og jeg lurer på om det ville ha vært sånn i et mannsdominert yrke. Ville de i like stor grad ha funnet seg i å etter en høyskoleutdannelse kun ha jobbsikkerhet, rettigheter og forutsigbarhet i forhold til f.eks. 50% av arbeidet sitt? Et problem, slik jeg ser det, er at mange av "våre egne" ikke anser det som problematisk i det hele tatt. Det er heller veldig fint og fleksibelt at de bare forpliktes til halv stilling og kan jobbe mer "om de har lyst". For oss som ikke forsørges av en mann, er det derimot et problem at man f.eks. må være borte fra familien hver helg i lengre perioder for å fylle opp stillingen og at man ikke tør å begrense eller si nei til løse vakter fordi man ikke vet hvordan neste måned ser ut og gjerne vil bli ringt videre også, noe som er vanskelig om man sier nei noen ganger. Jeg tilhørte jo en gruppe som faktisk ikke bare kunne velge å holde meg til den halve stillingen fordi jeg hadde lyst. Jeg lekte ikke familieforsørger, jeg var faktisk familiens hovedforsørger. Og da ble det jo et problem at det kun var ordnede forhold for halve jobbingen. Her tror jeg heldigvis det er i ferd med å skje et generasjonsskifte, da. Sykepleierlønna vår var ikke bare "ekstra bonus" i familieregnskapet, men faktisk det vi levde av. Da blir det litt mer viktig hvordan den andre halvparten av arbeidet organiseres også.

Bare for å ha sagt det: Dette var ikke akkurat motargument til noen i denne tråden. Det var bare litt såpeboksmateriale for meg og godt å få ut.

Men fremkommer det ikke av undersøkelser at det først og fremst er frivillig deltid som dominerer? Mulig jeg tar feil, men det var en debatt om dette for en tid tilbake, da dette var en undersøkelse som ble løftet frem. At det først og fremst er ønsket deltid av mange, ikke påtvunget.

Og for å flåse litt, jobbsikkerhet, rettigheter og forutsigbarhet er ikke akkurat det privat næringsliv er mest kjent for heller. Ei heller skyhøye lønninger. Noen ja, men langt fra alle.

Det er mye tyngre å jobbe 50% fast og 50% ekstravakter enn 100% fast også. Fordi vaktene i større grad blir ubekvemme.

Katta skrev:

Det er mye tyngre å jobbe 50% fast og 50% ekstravakter enn 100% fast også. Fordi vaktene i større grad blir ubekvemme.

Det betviles ikke. Det virker som en utrolig slitsom arbeidssituasjon, for de som ønsker eller trenger å jobbe fulltid.

emm skrev:

Men fremkommer det ikke av undersøkelser at det først og fremst er frivillig deltid som dominerer? Mulig jeg tar feil, men det var en debatt om dette for en tid tilbake, da dette var en undersøkelse som ble løftet frem. At det først og fremst er ønsket deltid av mange, ikke påtvunget.

.

Mellom 75 % og 80 % av deltidsarbeidende sier at det er frivillig. Arbeidskraftundersøkelsene fra 2008 og 2009, som samlet i et Fafo-notat, fordeler begrunnelsene til frivillig deltidsarbeid blant yrkesaktive slik:

Andre personlige eller familiemessige grunner: 20 prosent
Egen sykdom/uførhet: 20 prosent
Omsorg for egne barn: 18 prosent
Kunne ikke få heltidsarbeid: 8 prosent
Arbeidet er for krevende/belastende: 7 prosent
Omsorg for både egne barn og andre pleietrengende: 4 prosent
Skolegang/studier: 3 prosent
Andre grunner: 20 prosent

Men "frivillig" deltid, kan det ha noe med kulturen innfor de ulike yrkene å gjøre også? Når noe blir vanlig blir det vanligere å vurdere også på et vis. Jeg jobber jo sammen med mengder av sykepleiere, og for dem er dette med deltid noe det er kultur for og som de vurderer, og som endel er tvunget til fordi det er mange stillinger som ikke er hele stillinger. For oss er det ikke noe vi tenker på engang, det måtte i såfall være som ledd i et eller annet forskningsprosjekt eller engasjement et annet sted, evt i en kort overgangsfase før man får barnehageplass. Men selv da jobber folk stort sett 100%, de jobber bare ikke mer enn det og ber av og til om vaktfri.

Katta skrev:

Det er mye tyngre å jobbe 50% fast og 50% ekstravakter enn 100% fast også. Fordi vaktene i større grad blir ubekvemme.

Jepp. Det er det som virkelig tærer på. Det kunne fint gå måneder mellom helgefri, for eksempel. Og så vet man jo ikke om man får nok vakter ut måneden, så man tar alt man får i tilfelle det blir tørke. Dermed ender man gjerne opp med å jobbe godt over fulltid.

Den problemstillingen virket noe ukjent for den eldre garde noen av de stedene jeg har jobbet. De syntes jo bare det var kjekt. Og hadde ofte menn med gode lønninger å lene seg på, slik at de kunne regulere det mye bedre enn meg som var familiens hovedforsørger og faktisk trengte full lønn (og mer til).

Katta skrev:

Men "frivillig" deltid, kan det ha noe med kulturen innfor de ulike yrkene å gjøre også? Når noe blir vanlig blir det vanligere å vurdere også på et vis. Jeg jobber jo sammen med mengder av sykepleiere, og for dem er dette med deltid noe det er kultur for og som de vurderer, og som endel er tvunget til fordi det er mange stillinger som ikke er hele stillinger. For oss er det ikke noe vi tenker på engang, det måtte i såfall være som ledd i et eller annet forskningsprosjekt eller engasjement et annet sted, evt i en kort overgangsfase før man får barnehageplass. Men selv da jobber folk stort sett 100%, de jobber bare ikke mer enn det og ber av og til om vaktfri.

Jeg merket i alle fall at det også var mer vanlig med fulle stillinger i psykiatrien der man istedet for tredelt turnus hadde todelt turnus + rene nattevaktsstillinger.

Om det ikke er så vanlig blant leger, som jo også jobber døgnet rundt, har det kanskje litt å gjøre med hvilke kjønn som tidligere har vært overrepresentert i de forskjellige yrkene og hvordan arbeidsfordeling på hjemmebane har vært tidligere? Eller surrer jeg nå?

Jeg har i alle fall ikke opplevd at min morsrolle har vært så i fokus noe annet sted enn i sykepleieryrket. Og min forsørgerrolle har vært tilsvarende ute av fokus. I alle fall hos eldre kolleger.