Jeg føler som Tallullah, ønsker å slippe å høre stemmen hans. Og se bilder av ham. Men oppsummerende og analyserende info synes jeg er greit å få. Allikevel klarte jeg i går motvillig å få med meg noen ord han sa, da en film begynte å spille av automatisk da jeg gikk inn og skulle lese en artikkel på nett. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg måtte fnise litt. En feminin babystemme fra den selvoppnevnte machoridderen.
På ett vis føler jeg det er feil å fnise av ham, alvoret i saken tatt i betraktning. Men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg humret lenge i går etter at jeg leste om "sniki slam i fiseringen" på twitter. Endelig ga det ordet meg et slags innhold, jeg har aldri forstått innholdet i praksis, enda jeg har vokst opp i innvandrertette milijøer. English Defence League sin skepsis til et bilde av en moské på twitter (Taj Mahal!) og påfølgende kupping av #creepingsharia, var også
kostelig lesning. Men totalt sett ble det nok flere tårer enn stunder med smil og latter i går.
Utfordringen med at man ler av Breivik og hans like (ja, han står så vidt jeg har skjønt for akkurat det samme som veldig veldig mange andre hvis man trekker i fra volden og syferdighetene) er vel at de blir enda sintere, og påberoper seg mangel på ytringsfrihet.