Barn av regnbuen

Tallulah skrev:

Selvsagt er det lov å mene forskjellig, men det er lett å tolke disse motforestillingene som kritikk, at det var dumt, kleint, naivt, svulstig, ikke originalt nok osv. I en følelsesladet situajon er det ikke noe hyggelig åf å følelsen av at andre mener man reagerer feil, det går faktisk begge veier.

Jeg tror det oppleves sårbart å skulle la seg "rive med" i en sånn følelsesladet sammenheng, særlig fordi frykten for å blir sentimental og svulstig sitter ganske dypt i en kultur som preges av en kombinasjon av den tilsynelatende distanserte, jordnære norske folkesjela og ironigenerasjonen. Vi vil jo ikke være lysfontener heller, liksom. Det sagt, så er det også tøft å oppleve at man føler noe som går på tvers av det "alle andre" føler. Og særlig i en sånn situasjon hvor det lett kan tolkes som at man ikke bryr seg.

Pelle skrev:

Jeg synes det er særdeles interessant å forsøke å begripe hvorfor man avviker fra majoriteten. Veien blir til mens man går, noen ting kan derfor kanskje bli litt klønete formulert.

Jeg er veldig enig med deg her, Pelle. Og så synes jeg at man i denne saken skal være uhyre forsiktig med å "arrestere" andres måter å reagere og føle på. Jeg prøver å være obs på at andre kan formulere sine tanker og følelser like klønete som meg, og det forventer jeg også av andre. Jeg har tidvis nærmest følt meg som en kynisk raring når jeg ikke automatisk rives med av lystenning, blomsteropptog, felles sang og gråting på åpen gate, og det er forvirrende og ingen god følelse å ha. Jeg sørger på min måte, og det må jeg minne meg selv om at er helt greit og lov.

Jeg synes det var ganske trist å høre på radio om hva nyhetskanaler og -aviser i andre land sa om sammenkomsten i Norge. At nordmennene er samlet for å synge sangen massemorderen hater. Jeg synes det var et dumt valg av sang nettopp fordi budskapet kan mistolkes.

Jeg reagerer følelsesmessig negativt på flere av innleggene i denne tråden. Jeg prøver å få tak i akkurat hva som skjer når jeg leser, og jeg tror det kan oppsummeres i at jeg jeg er drittlei av en kynisk tilnærming til ting som engasjerer og rører mange. Det kan gå litt sport i å være kritisk. For om man er kritisk - og skeptisk - da er man Klok. Det var sikkert upresist og klønete ordlagt, men jeg finner ikke helt ordene mine når det gjelder denne saken.

Jo eldre jeg blir, jo mindre kynisk og tilbakelent ironisk og sarkastisk blir jeg. Det blir bare mer og mer åpenbart at de tilsynelatende enkle sannhetene er det sanneste og mest ekte vi har.

Jeg elsker sangen "Barn av regnbuen". Det var den fineste sangen jeg visste om i barndommen og at noen finner den naiv&klein (eller lignende) er en trist greie.

Jeg kjenner veldig sterkt at selve grunnmuren i hele mitt livssyn og hverdag er følelsen av felleskap med alle mennesker i hele verden. Jeg kjenner mange ungdommer som blir sinte når jeg gir uttrykk for at alle mennesker er like mye verdt. For sånne ungdommer, som enda egentlig ikke har funnet fotfeste i voksenlivet, er det såvisst viktig å se at 40.000 mennesker samles spontant på Yongstorvet og synger om at vi alle er søstre og brødre av regnbuen. Det kan være et virkningsfullt korrektiv til sint-ung-mann-bobla som mange lever i.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver Zoe.

Jeg også Zoe.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det Zoe skriver.

Det var så fint skrevet, Zoë. Takk.

Zoë skrev:

Jo eldre jeg blir, jo mindre kynisk og tilbakelent ironisk og sarkastisk blir jeg. Det blir bare mer og mer åpenbart at de tilsynelatende enkle sannhetene er det sanneste og mest ekte vi har.

Jeg har det også sånn, at jeg blir mindre kynisk med årene, men det sitter fremdeles mye igjen hos meg. Så jeg tenker nok ikke helt som deg, men synes likevel du beskriver noe fint på en fin måte. Takk for det.

FInt skrevet Zoë.

Jeg er en pragmatisk og ganske rasjonell person, hva kan jeg si? Jeg anser meg ikke for å være spesielt mye klokere enn de fleste andre, selv om jeg reagerer relativt sakelig på ganske mye i livet.

Man kan vel få analysere ting likevel? Eller bør man kanskje gjøre det irl, og ikke på forum?

Det er klart det er lov, Pelle, men det må også være lov å si at en får følelsesmessige reaksjoner på noe av det som blir skrevet. Det er jo nært og sårt for mange, dette, og jeg innrømmer glatt at jeg blir følelsesmessig påvirket av at noen mener at noe jeg syntes var vakkert og rørende er naivt og kleint. Det betyr ikke at dere ikke har lov til å mene det, men vi må jo få si at vi reagerer vi også?

Pelle skrev:

Jeg er en pragmatisk og ganske rasjonell person, hva kan jeg si? Jeg anser meg ikke for å være spesielt mye klokere enn de fleste andre, selv om jeg reagerer relativt sakelig på ganske mye i livet.

Man kan vel få analysere ting likevel? Eller bør man kanskje gjøre det irl, og ikke på forum?

Neida, jeg synes du har gjort det helt fint i denne tråden og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver.

Jeg skjønner veldig godt markeringen i går selv om jeg også kunne ønske motivet for markeringen var av hensyn til etterlatte og pårørende i stedet for en protest mot Breivik. Det er vondt å bo i Oslo om dagen og samme hvor du befinner deg fysisk føler jeg at man er veldig preget av det som skjer i Tinghuset. Det er veldig veldig nært og jeg synes ikke det er rart at folk føler et behov for å komme sammen til en "symbolsk" markering.

Det som gjør meg uvel, faktisk fysisk uvel er det ubehaget jeg hele tiden føler over hykleriet og dobbeltmoralen til veldig mange mennesker. Folk som spyr ut av seg all mulig slags dritt om mennesker med annen hudfarge og særlig muslimer, det er ingen bunn i alt hatet folk spyr ut av seg både IR og på nett. Alt fra hardcore rasister til folk som ikke sender barna sine på nærskolen fordi det går så jævla mange muslimer der, folk som oppdaterer Facebook siden sin med dritt om innvandrere osv osv. Men tolerante, ja det er "de" når det passer seg, og selvfølgelig møter man opp på denne type markeringer for å vise hvor mye man bryr seg om det "fargerike" fellesskapet. Dette synes jeg er klamt, det er mer en klamt, jeg føler meg kvalt av hykleriet noen ganger. Jeg kjenner veldig veldig mange mennesker i denne kategorien som var på Youngstorget i går, og jeg tror ikke jeg er den eneste.

Så jeg synes det må være fullt lov å både ikke like sangen og være kynisk selv om jeg som sagt, absolutt ser behovet for å komme sammen i slike tunge tider. Det må føles veldig godt å bare kunne dele følelsene sine sammen med andre på den måten.

Det er jo liten tvil om at sangvalget ble som det ble fordi ABB har uttalt det han har uttalt om denne sangen. Det var litt hevn og trass over det, synes jeg. Jeg er ikke kynisk eller et spesielt kritisk menneske, jeg som ikke klarer å holde en eneste tåre tilbake når jeg leser, ser eller hører noe tilknyttet denne dagen, synes likevel at denne markeringen ikke var spesielt rørende. Og de utenlandske avisene tok oss på kornet; vi har møtt opp for å synge sangen ABB hater, og uten å ha lest alle artiklene tør jeg påstå at det er der fokuset ligger. Jeg leser flotte skildringer i denne tråden om hva folk legger i sangen og oppmøtet, men jeg tviler sterkt på at dét er det avisene skriver om. En markering og en rosemarsj for å vise støtte til de etterlatte og de som døde denne vonde dagen, ville vært mye bedre i mine øyne.

Pelle skrev:

Folk er ulike. Jeg følte ikke behov for å delta i rosetog, og jeg ble småsvett da det var snakk om å synge sangen kl 12 i går - på jobbseminar.

Jeg synes det er rart at man tilsynelatende ikke har lov til å reflektere litt rundt dette, i en tid der det får mye opmerksomhet. Mange svar i denne tråden har vært gode (uavhengig av man liker synging eller ei), andre svar har vært mer spydige og sinte. Det finner jeg litt rart.

At jeg har tenkt litt rundt hvorfor jeg selv ikke følte meg spesielt tiltrukket av dette (for jeg har jo følt meg litt "annerledes", som ikke applauderer noe så mange andre liker), betyr ikke at jeg misliker at andre deltar, eller at jeg skulle ønske det ikke var lov til å delta. Ei heller betyr det at jeg mener man burde kaste brostein på tinghuset, eller at hjertet mitt ikke blør for enhver som har vært det minste involvert.

Jeg synes det er særdeles interessant å forsøke å begripe hvorfor man avviker fra majoriteten. Veien blir til mens man går, noen ting kan derfor kanskje bli litt klønete formulert.

Da vi diskuterte dette på jobb i går, sa jeg også at jeg ikke var kjempefan av opplegget, og at ejg synes det var helt ok at fellessang ikke ble noe av. Noen synes det var merkelig, de lurte på hvorfor og jeg forklarte etter beste evne, a la første innlegget. Det føltes fint å kunne drøfte ulikheter med det formål å forsøke å forstå og å lytte til hverandre - uten å ha som mål at man skal mene det samme til slutt.

Åpenhet, var det ikke det vi skulle ha mer av?

Eg får ikkje lov å prikke deg, men sjølv om eg er veldig ueinig i synspunkta dine i denne saken, synest eg det er viktig at vi har denne diskusjonen.

Men det ble jo en markering og en rosemarsj for å støtte de etterlatte og overlevende! Og flere av dem har uttalt at de syntes det var rørende og godt å få den omsorgen. Og ja, kanskje var det en hevn/trass-reaksjon, og det ser jeg ikke noe galt i. Vi er sinte, vi er sårede, og vi vil gjøre noe. Kanskje vil vi til og med hevnes. Men vi går ikke ut og lynsjer fyren eller kaster stein, vi synger. Vi står sammen. Vi holder hverandre i hendene og henger roser foran Tinghuset. Hvordan i alle dager blir det feil? Han sa det han sa om sangen, vi svarer ham med å si: Ikke faen. Selvsagt er en sang helt uviktig i den store, grusomme sammenhengen dette dreier seg om, men reaksjonen på det utsagnet førte til vakre, verdige, gode markeringer over hele landet - og på Island! Jeg klarer ikke å bli annet enn rørt og stolt over at vi har en befolkning som velger sang og samhold foran vold og lynsjing.

Alternativet til å synge denne sangen er ikke vold og lynsjing, så hvorfor du nevner dét som et poeng, skjønner jeg ikke. Det har hvert fall lite med det jeg prøver å få frem å gjøre, og så vidt jeg kan lese utav svarene i denne tråden er ingen imot en stille og rolig markering til støtte for alle ofrene og deres etterlatte.

Dette er egentlig en viktig diskusjon på mange måter.
Først av alt er det nok veldig mange som sitter med oppfattelsen av at dette er en slags motreaksjon mot ABB, nettopp siden han uttalte det han gjorde om sangen. Andre oppfatter det som beskrevet i eventet på FB.
Noen tenker at det er en fin måte å komme sammen på.
Uansett hva motivene er så bør man kunne respektere det, og det uten å bruke nedsettende karakteristikker på det som skjer selv om man er uenig.
Denne saken er så hinsides forbi alt vi har sett og opplevd før, vi vet ikke hvordan vi skal takle dette, og vi vil nok se at kolletiv bearbeidelse og ønske om samhold vi utkrystallisere seg i mange ulike former i fremtiden.
Ett er de som er direkte berørte. De har nok mer etablerte tilbud om bearbeiding og å få hjelp til å håndtere krisereaksjonene som kommer i kjølvannet av denne saken.
Noe annet er alle oss andre, vi som føler oss berørte, men ikke er direkte involvert. Vi trenger også å få bearbeidet dette, og å komme sammen å synge en fin sang med viktige ord, dekorere byen med roser er måten felleskapet bruker i bearbeidelsesprosessen.
I tiden etter rosetogene har det vært lite "å hive seg med på" for hvermannsen, så jeg tror den store oppslutningen om fellessangen viser at vi trenger slike møteplasser både nå og videre inn i fremtiden.

Jeg ser ikke noe galt i å føle litt på hevntanker, jeg tror det er så menneskelig og naturlig for mange som det kan få blitt. Som Nextlife sier; dette er helt hinsides all annen erfaring. I det ligger et rom for at man reagerer ulikt, og så lenge det er innenfor sømmeligheten så bør det aksepteres. Så også å ikke identifisere seg med masseoppslutninger og undre seg litt over hvorfor.