Når begge voksne er med på tur, hvem kjører bilen?

Er det egentlig noe forskjell på å påpeke at man deler på husarbeidet og det at man han en mann som har tatt konas etternavn?

Pia skrev:

Sånn er det bare? Er det ikke en ide å prøve å gjøre noe med disse følelsene da? .

Hos meg jobber følelser separat fra fornuft. Sånn er det bare. Hvis du ikke er en slik person selv, så kan du ikke forstå. Du ser jo at jeg skriver det også. Det betyr jo ikke noe, og vet at det er opp til hvert enkelt på å vurdere åssen de gjør ting. Men den umiddelbare følelsen er sånn uansett, og tiltalte ikke meg da vi skulle bestemme oss for dette.

Hvorfor skal jeg gjøre noe med det, og hva skal man gjøre liksom? Jeg sier det jo ikke til noen ellers. På samme måte som jeg ikke sier alt jeg tenker om andre ting.

Jeg synes det er sunt å etterstrebe at det er like naturlig for mannen å ta kona's etternavn som motsatt, og at det skal bli like naturlig at dama kjører som at mannen gjør det.
Enig med Pia. Det er bra å kunne kjøre bil, og gjør man det ikke, tror jeg man blir en dårligere sjåfør og dermed liker det mindre.
Jeg lærte meg i alle fall til å like å kjøre bil i de årene jeg bodde alene og måtte kjøre langturer selv.

Electronica skrev:

Hos meg jobber følelser separat fra fornuft. Sånn er det bare.

Siden det er noe du er klar over, er det jo kanskje noe du bør jobbe litt med, ikke bare si at sånn er det bare.

Nei da er vi nok bare forskjellig skrudd sammen. Når jeg har en følelse jeg vet er et fordomm, så jobber jeg aktivt med å forandre på det. For å bruke et eksempel fra et annet utbredd fordomm Neida, jeg vet at innvandrere ikke nødvendigvis er kriminelle hele hurven, men jeg føler det sånn når jeg ser en. Sånn er det bare. Så nei du har nok rett i at jeg ikke kan forstå at du ikke klarer å kombinere følelser og fornuft.

Iset skrev:

Sant nok. Jeg synes bare synes det virker som om noen mener man konsekvent skal handle omvendt av det man egentlig ønsker selv, fordi man for all del ikke må "gå imot likestillingen". Og jeg synes det er teit å automatisk gå ut fra at om man ser et par i en bil der mannen kjører, at han gjør det fordi de lever i en 50-tallsboble.

Nei, det skal man ikke. Og som sagt kjønnsroller og kjønnstrender er jo litt som motetrender også, man kjøper jo klærne helt frivillig, men samtidig så er det klart at man er påvirket av moten.

Og jeg tror nok at alle oss så tar vi noen "likestilte" valg og noen "tradisjonelle" valg. Men som gruppe, så er det helt klart at kvinner strikker mer for eksempel fordi det er det som er vanlig, mens tilsvarende hendte menn heller lander på treskjæring. Selv om det er frivillig og helt klart valgt. Og kjønnsrollene er klart en påvirker, når man gjør valg som er på tvers av kjønnsrollene (ute i verden da ikke her på FP) så får man jo mye mer pes enn hva man får for de tradisjonelle valgene.

glitterchick skrev:

Siden det er noe du er klar over, er det jo kanskje noe du bør jobbe litt med, ikke bare si at sånn er det bare.

Ja jeg jobber med følelser kontra fornuft hver dag jeg. Ikke akkurat i forhold til tema som dette, som jeg mener ikke er spesielt viktig å dvele ved, men med andre områder her i verden som kan tappe meg for energi om jeg ikke flytter fokus. Men jeg har et følelsesliv som i svært mange saker lever sitt eget liv, og som ofte kan gi fysiske reaksjoner, selv om fornuften sier det er unødvendig og irrasjonelt.

En ting er dessuten å tenke eller føle noe. En annen ting er å handle ut fra det sånn at det går utover noen.

Det som er det interessante spørsmålet her er jo hvorfor det er sånn at så mange menn liker bedre å kjøre enn å sitte på, mens kvinnene ofte har det omvendt (eller i det minste ikke har noe i mot å sitte på). Ikke på individnivå, men på samfunnsnivå. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er så mange menn som ikke trives i passasjersetet, ei heller at mange kvinner, særlig en generasjon eldre enn oss, ikke liker å kjøre når mannen sitter på.

Og hvis man synes det er et problem (samfunnsmessig, ikke individuelt), så er det jo bare én ting å gjøre, nemlig å endre atferd. Jo flere menn som sitter shot gun, jo mindre sannsynlighet er det for at enkelte føler det "umandig".

Jeg skjønner godt at mange føler at det tradisjonelle er det mest "naturlige" og det som "passer best for dem". Det er jo det vi er vant til fra vår oppvekst og fra folk rundt oss. Jeg har for eksempel vokst opp med en far med sertifikat og en mor uten.

Som jeg sa så kjenner jeg mannen min og meg selv godt nok til at jeg tror at dersom vi begge hadde hatt sertifikat samtidig så ville han ha kjørt mest og vi ville begge ha syntes at det var naturlig. Fordi han er mye mer selvsikker enn meg. Det har selvfølgelig veldig mye med kjønn og sosialisering å gjøre. Og vi har klart å arbeide med det akkurat på det området nettopp fordi det bare er meg som kjører. Og jeg er glad for at mine døtre ser det som naturlig at det er en kvinne som kjører.

Som sagt, jeg forstår godt at det føles naturlig. Jeg synes likevel at man av og til kan sette spørsmålstegn ved hvorfor ting føles naturlig. Og jeg synes at det er spesielt stor grunn til å sette spørsmålstegn når det er det tradisjonelle som føles mest naturlig. I hvor stor grad er våre personlige preferanser styrt av vår sosialisering og når er det et poeng å prøve å snu det bevisst?

Scarlett skrev:

Og hvis man synes det er et problem (samfunnsmessig, ikke individuelt), så er det jo bare én ting å gjøre, nemlig å endre atferd. Jo flere menn som sitter shot gun, jo mindre sannsynlighet er det for at enkelte føler det "umandig".

Jeg har tenkt på akkurat det, for jeg vil ikke at barna mine skal tro at det er mer naturlig at pappa kjører enn at mamma kjører. På korte turer kjører vi like mye, men på lange turer kjører han mest, fordi jeg liker å sove. Pappa kjører og mamma sover. Før vi fikk barn delte vi mer likt på den biten, jeg bør ta rattet mer nå også, jeg er jo en rollemodell.

Jeg er egoistisk nok til at jeg har planlagt å fortsette å være hovedsjåfør på lengre turer. For da slipper jeg utdeling av kjeks og juice og megling i konflikter i baksetet. Og det er mannen blitt flink til etter flere år som passasjer.

Blå skrev:

Jeg er egoistisk nok til at jeg har planlagt å fortsette å være hovedsjåfør på lengre turer. For da slipper jeg utdeling av kjeks og juice og megling i konflikter i baksetet. Og det er mannen blitt flink til etter flere år som passasjer.

Vi har fremdeles bakovervendt bilsete i baksetet. Når babyen mister smokken sin er det en akrobatisk øvelse å finne smokken og få den på plass igjen. Jeg er bedre til bilakrobatikk, og det er pga størrelse og ikke kjønn. Det beste er å ha storesøsken som er bedre plassert og kan ta den biten.

Jeg har også gjort som du sier, vært egoist og valgt å kjøre for å få en mer behagelig tur om jeg har skjønt at soving allikevel utgår (selv om jeg sier at han kjører mest på langturer kjører han jo ikke hele tiden).

Mannen 😉

Det kommer an på hvilken bil vi bruker. Er det Mazda 323 vi kjører så er det som regel meg som er sjåfør. Er det Citröen C5 vi kjører så er det som regel han som kjører.
Til og fra jobb er det mest 'min' bil som blir brukt - og dermed meg som kjører. Skal vi inn til Oslo kjører vi ofte 'min' bil - den er minst og enklest å finne parkering til.
Mazdaen er 'min' bil siden jeg kjøpte den mens jeg var singel. Det var lenge den eneste bilen vi hadde - helt til vi flyttet 'på landet' og jobbet i hver vår by. Da kjøpte vi Citröen - som er hans favorittmerke.

Her kjører vi vel omtrent like mye begge to, for begge to liker veldig godt å kjøre bil

I hverdagen er det kona som gjør det aller meste av kjøringen, siden hun trenger bilen for å komme seg til og fra jobb (ser bort fra akkurat nå, mens hun har permisjon). Dermed blir det mest jeg som kjører når vi er på tur sammen, delvis for øvelse/vedlikehold og delvis fordi hun er drittlei av å kjøre til daglig.

Det er jeg som kjører til daglig hos oss, sambo busser til jobb. Så de (få)gangene vi kjører sammen, vil han gjerne kjøre.

Ikke sant, Kanne, man er rollemodell, enten man vil eller ikke. For egne og andres barn. Jeg synes det er et problem for samfunnet hvis min og naboens datter også vokser opp med at det er unaturlig, umandig eller uvanlig at hun kjører med mannen ved siden av seg. Og fullstendig unødvendig. Som Skremmern sier, kvinner har til og med færre ulykker; hvorfor i all verden skulle ikke vi kjøre familien?

Jeg ser faktisk, at jeg, for å være en god rollemodell for LilleVenn, bør ta en større del av bilkjøringen

Jeg er litt usikker på hvor langt en reell likestilling har kommet om man føler at man bør kjøre nøyaktig like mye som mannen for å være en god rollemodell for barna.

Bør man bake like mye?
Burde mannen min være like opptatt av pynt, nye lys og puter som jeg er?
Burde jeg også begynne å lese magasiner om jakt og fiske?
Og dra like mye på fisketur som mannen?

Man er utmerkede rollemodeller for barn når man har et likeverdig forhold og foretar valg i livet som gjør en lykkelig og føles riktig for en selv.