Når begge voksne er med på tur, hvem kjører bilen?

Jeg kjører, han leser bok. Han kjører når jeg blir lei. Jeg kjører mest, men så maler jeg hus og skifter dekk på bilen også da.

Snippa skrev:

Det er så utrolig kjedelig å kjøre når noen sitter ved siden av og sover!

Ja, helt enig! Jeg blir sur når mannen sover når jeg kjører. Dermed blir det til at han kjører mest når vi er på langtur, jeg er våken uansett jeg. På korte turer kjører som sagt jeg oftest, da rekker han ikke å legge seg til å sove, og jeg får bestemme veien.

Pia skrev:

Jeg klarer ikke å holde munn. Jeg tror jeg lever forut min tid, jeg overraskes stort av den siste tidens holdninger som kommer frem i diverse tråder. Jeg kan virkelig ikke forstå at det er så mange som fortsatt sitter fast i 50-tallets kjønnsmønster. Også på FP da, hva sier det om gjennomsnittet i resten av Norge? Umandig å ta konas etternavn liksom. Djiises.. Jeg er tydeligvis blitt rimelig naiv av å ha hatt foreldre som er fullstendig likestillte, for jeg visste virkelig ikke at det var så mye tradisjonelle kjønnsrollemønstre rundt om kring. Kjære skal ta mitt navn når vi gifter oss, rett og slett fordi jeg identifiserer meg sterkere med mitt etternavn enn han gjør med sitt, og fordi han gjerne vil at hele familien skal ha samme etternavn.

Denne opplevelsen var vel en av grunnene til at jeg la ut denne tråden. Jeg er overrasket over hvor mange fastgrodde kjønnsrollemønstere jeg ser blant bekjente og omgangskrets, også når det gjelder dette med bilkjøring. Jeg måtte sjekke på FP hvordan det lå an her, og selv om mange sikkert har gode grunner til at det er mannen som kjører, så kan jeg ikke fri meg for at jeg syns det er overrepresentasjon av menn som kjører her. Er virkelig bilkjøring så spesielt at menn på generell basis liker det så mye mer enn damer? Eller er det slik at menn føler seg mindreverdig på et vis om de må være passasjer?
Jeg blir også provosert over menn som ikke slipper dama til bak rattet, og samtidig kritiserer kjøreferdighetene hennes.

Ja her er det hvertfall sånn at mannen liker det mye bedre enn meg. Jeg vet ikke hvorfor? Det er bare sånn. Han er generelt med interessert i biler enn meg da og liker å mekke og sånt. Hadde det vært omvendt, hadde jo jeg kjørt mest. Jeg kjører som sagt uansett så ofte jeg kan alene, så jeg holder jo kjøreferdighetene mine vedlike. Dessuten er det litt sånn "like riding a bike", føler jeg.
Jeg synes det er dumt at man automatisk går ut fra at om mannen alltid kjører så er det kun pga. fastgrodde kjønnsroller, men jeg skjønner også at man lurer på hvorfor det så mye oftere enn menn som kjører enn kvinner. For det ER jo et godt spørsmål.

Hipp som happ, men når me er på sommerferie er det mannen som kjører pga campingvogn. Den har ikkje eg lov til å kjøre med.

Mannen.
Jeg elsker å kjøre bil, men mannen hater å sitte på. Siden jeg elsker å sitte på også og bare koble helt ut, er det greit for meg. Jeg kjører mye likevel, så å vedlikeholde kjøreegenskaper er på ingen måte noe jeg trenger å tenke på i så måte.

3barnsmor skrev:

Denne opplevelsen var vel en av grunnene til at jeg la ut denne tråden. Jeg er overrasket over hvor mange fastgrodde kjønnsrollemønstere jeg ser blant bekjente og omgangskrets, også når det gjelder dette med bilkjøring. Jeg måtte sjekke på FP hvordan det lå an her, og selv om mange sikkert har gode grunner til at det er mannen som kjører, så kan jeg ikke fri meg for at jeg syns det er overrepresentasjon av menn som kjører her. Er virkelig bilkjøring så spesielt at menn på generell basis liker det så mye mer enn damer? Eller er det slik at menn føler seg mindreverdig på et vis om de må være passasjer?
Jeg blir også provosert over menn som ikke slipper dama til bak rattet, og samtidig kritiserer kjøreferdighetene hennes.

Det at mannen min kjører mest når vi er sammen har overhode ikke noe med noen fastgrodde kjønnsrollemønstre å gjøre. Men jeg blir så utrolig trøtt av å kjøre langt (jeg trenger nok bedre briller), og det blir ikke han. Vi liker å kjøre begge to, men jeg synes det er digg å slumre ved siden av han istede for å kjøre. Det synes ikke han. Som nevnt tidligere i tråden så kjører jeg totalt sett mer enn han pr uke. Dessuten så skal jeg ikke late som jeg er en bedre sjåfør enn han, jeg har bare hatt lappen i 5 år, han i 22. Og ja, han er mann OG en bedre sjåfør enn meg, men kun pga mer erfaring.

Legger til at jeg baker, mannen skifter dekk, jeg handler klær til unger&gaver til familien, mannen måker snø. Og jeg... ser ikke problemet?

I min verden er det sånn at nå har likestillingen kommet så langt at vi er milevis forbi det stadiet at vi må være like for å være likeverdige.

Vi er 100% likeverdige i vårt hjemmeliv. Er like mye sammen med barna og deler på stell, deler på kjedelig husarbeid og bruker ca. like mye tid på jobb og fritid. At mannen kjører mer, jeg baker mer, han snekrer mer og jeg pynter mer - det er ikke noe problem overhodet.

Småturer - hipp som happ

Langturer - egentlig hipp som happ, men jeg vil gjerne sove så da kjører han. Det er ikke et inngrodd mønster, og lar seg lett endre ved behov. Før jeg ble så gammel at jeg benytter enhver anledning til å sove delte vi 50-50.

Zoë skrev:

Legger til at jeg baker, mannen skifter dekk, jeg handler klær til unger&gaver til familien, mannen måker snø. Og jeg... ser ikke problemet?

I min verden er det sånn at nå har likestillingen kommet så langt at vi er milevis forbi det stadiet at vi må være like for å være likeverdige.

Vi er 100% likeverdige i vårt hjemmeliv. Er like mye sammen med barna og deler på stell, deler på kjedelig husarbeid og bruker ca. like mye tid på jobb og fritid. At mannen kjører mer, jeg baker mer, han snekrer mer og jeg pynter mer - det er ikke noe problem overhodet.

Signerer den! Jeg er utrolig glad for at jeg slipper å måke og skifte dekk, og han er glad for å slippe andre ting. Men vi er 100 % likestilte/likeverdige i forholdet vårt både oss i mellom og i forhold til ungene og alt annet.

Pia skrev:

Nei da, på ingen måte. Det er ikke til å stikke under en stol at mange sier/tror at de tar mannens etternavn fordi det er det mest spesielle eller what ever, mens man i underbevisshetens navn gjør det fordi det tradisjonelt sett er det mest vanlige.

Det er også viktig å holde tungen rett i munnen når man snakker om trender, enten det gjelder etternavn, matlaging eller bilkjøring. Man kan si noe om likestillingsmønster, ut fra hva en stor gruppe gjør. Hvis det er slik at sannsynligheten for et utfall er 50/50, vil det i en stor nok gruppe være omlag like menn som tar kvinnens etternavn som omvendt. Det samme ville man sett for bilkjøring. Nå viser det seg at virkeligheten ikke er slik. Den viser en klar skjevfordeling mellom kjønnene, og det er vanskelig å forklare forskjellene som noe annet enn kjønnsbasert.

Og til slutt et lite hjertesukk over dere som åpenbart tar det ille opp å bli puttet i bås for valgene dere tar; Det er helt uinteressant om dere har gjennomtenkte grunner for å handle tradisjonelt. Og det motbeviser heller ingenting at noen av dere handler utradisjonelt. Det er alle de individuelle handlingene som sammen skaper trender, men går ikke an å ta én individuell handling ut fra sin sammenheng og bruke denne som bevis for noe som helst.

Jeg synes det er litt ...pussig, kanskje... å se at noen av de som sitter i passasjerersetet liksom må nevne at mannen gjør sin andel av husarbeidet.

-ea- skrev:

Jeg synes det er litt ...pussig, kanskje... å se at noen av de som sitter i passasjerersetet liksom må nevne at mannen gjør sin andel av husarbeidet.

Hvorfor synes du det?

Trådstarter forundres over at det foretas så mange tradisjonelle valg i de tusen hjem og stiller seg undrende til det.
Jeg oppfatter det som om hun tolker det som mangel på likestilling?
Og om hun gjør det, synes jeg da det er langt fra pussig å diskutere bilkjøringen i sammenheng med likestilling generelt.

Zoë skrev:

Legger til at jeg baker, mannen skifter dekk, jeg handler klær til unger&gaver til familien, mannen måker snø. Og jeg... ser ikke problemet?

I min verden er det sånn at nå har likestillingen kommet så langt at vi er milevis forbi det stadiet at vi må være like for å være likeverdige.

Vi er 100% likeverdige i vårt hjemmeliv. Er like mye sammen med barna og deler på stell, deler på kjedelig husarbeid og bruker ca. like mye tid på jobb og fritid. At mannen kjører mer, jeg baker mer, han snekrer mer og jeg pynter mer - det er ikke noe problem overhodet.

Peker ned på Nebbia sitt innlegg.

Nebbia skrev:

Og til slutt et lite hjertesukk over dere som åpenbart tar det ille opp å bli puttet i bås for valgene dere tar; Det er helt uinteressant om dere har gjennomtenkte grunner for å handle tradisjonelt. Og det motbeviser heller ingenting at noen av dere handler utradisjonelt. Det er alle de individuelle handlingene som sammen skaper trender, men går ikke an å ta én individuell handling ut fra sin sammenheng og bruke denne som bevis for noe som helst.

:klapper:

Nebbia skrev:

Og til slutt et lite hjertesukk over dere som åpenbart tar det ille opp å bli puttet i bås for valgene dere tar; Det er helt uinteressant om dere har gjennomtenkte grunner for å handle tradisjonelt. Og det motbeviser heller ingenting at noen av dere handler utradisjonelt. Det er alle de individuelle handlingene som sammen skaper trender, men går ikke an å ta én individuell handling ut fra sin sammenheng og bruke denne som bevis for noe som helst.

Sant nok. Jeg synes bare synes det virker som om noen mener man konsekvent skal handle omvendt av det man egentlig ønsker selv, fordi man for all del ikke må "gå imot likestillingen". Og jeg synes det er teit å automatisk gå ut fra at om man ser et par i en bil der mannen kjører, at han gjør det fordi de lever i en 50-tallsboble.

Jeg er en av de som liker å kjøre bil, men sambo liker det enda mere.
Jeg liker å sitte ved siden av også, han liker det ikke så godt. Men dog; jeg er en av de få som han slapper av med å være passasjer til de gangene det skjer.

Vane og tradisjon er nok det som er grunnen til at han kjører mest. Jeg tar av og til initiativ til å kjøre, av og til sier han ja.

Kunne godt tenkt meg at det ikke var vane/tradisjon at mannen kjørte, men sånn er det jo ikke.
Kan legge til at jeg møker snø og han skifter på sengene, men av en eller annen grunn så er det så lett å bare sette seg inn i bilen der det er vanlig.
Vel, av og til når jeg setter inn barn på førersiden av bilen, og sambo setter inn barn på passasjersiden, så bare "sniker" jeg meg inni førersetet og lar passasjersetet være til sambo. Det er selvfølgelig helt greit.
Jeg mener egentlig at jeg er en bedre sjåfør på noen måter, og irriterer meg over kløning ved rygging osv. Samtidig er han bedre på oversikt i kryss og sånt, så det går begge veier.

Hos oss kjører mannen min, for det er han som har lappen. Men det er jeg som fyller bensin.

Pia skrev:

Jeg klarer ikke å holde munn. Jeg tror jeg lever forut min tid, jeg overraskes stort av den siste tidens holdninger som kommer frem i diverse tråder. Jeg kan virkelig ikke forstå at det er så mange som fortsatt sitter fast i 50-tallets kjønnsmønster. Også på FP da, hva sier det om gjennomsnittet i resten av Norge? Umandig å ta konas etternavn liksom. Djiises.. Jeg er tydeligvis blitt rimelig naiv av å ha hatt foreldre som er fullstendig likestillte, for jeg visste virkelig ikke at det var så mye tradisjonelle kjønnsrollemønstre rundt om kring. Kjære skal ta mitt navn når vi gifter oss, rett og slett fordi jeg identifiserer meg sterkere med mitt etternavn enn han gjør med sitt, og fordi han gjerne vil at hele familien skal ha samme etternavn.

Jeg har diskutert dette før, og sånn er det jo bare. Hver gang jeg hører at en mann har tatt konas navn, så får jeg sånne "rødstrømpetanker" og ser for meg ei kone som virkelig skal vise hvor skapet skal stå. Jeg gjør det. Fornuften sier at et navn er et navn, og det burde være hipps om happ, og enhver har sin grunn, men følelsen er der like fullt. Sånn er det bare.

Jeg tror dessuten at man trygt kan velge tradisjonelt i ny og ne, om man har muligheten til å velge annerledes også. Det skiller oss i dag fra det som var før. Jeg kan kjøre hvis jeg vil, men jeg vil jo ikke. Det er kjedelig og slitsomt. Jeg kunne hatt bare mitt navn, begges navn, og ja jeg kunne nok kjørt igjennom mitt navn på begge, men jeg ville ikke det. Jeg ville ha bare hans. Tenk det.

Men politisk er jeg konservativ ja, og vekter frihet til individet veldig sterkt. Jeg har særdeles lite til overs for de som skal tre ordninger ned over hodet til en gruppe for å fremme en bestemt type endring.

Vi deler på det,samme hvem som kjører bare vi kommer fram!

Electronica skrev:

Jeg har diskutert dette før, og sånn er det jo bare. Hver gang jeg hører at en mann har tatt konas navn, så får jeg sånne "rødstrømpetanker" og ser for meg ei kone som virkelig skal vise hvor skapet skal stå. Jeg gjør det. Fornuften sier at et navn er et navn, og det burde være hipps om happ, og enhver har sin grunn, men følelsen er der like fullt. Sånn er det bare.

Jeg tror dessuten at man trygt kan velge tradisjonelt i ny og ne, om man har muligheten til å velge annerledes også. Det skiller oss i dag fra det som var før.

Sånn er det bare? Er det ikke en ide å prøve å gjøre noe med disse følelsene da? Jeg tror det er relativt sjeldent mannen tar konas navn for at kona skal vise hvor skapet skal stå altså. Jeg hadde ihvertfall, som skrevet tidligere, ikke hatt noe problem med å ta navnet til Kjære om jeg hadde et navn som var mindre viktig for meg. Det å være likestillt i forhold til navn er for meg at begge alternativene er like naturlige, man behøver ikke blande inn mann/kvinne greia i tankerekken engang.