NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

Jeg synes det i større grad skulle vært brukt prosentandelsjobber ved utdeling av trygdepenger. Alle har godt av å jobbe litt, selv om de på grunn av helsa ikke kan klare en 100% jobb. Det er viktig for selvtillit, mestringsfølelse, det sosiale og for samfunnet og arbeidsmoralen i samfunnet generelt.

Sånn a la dette: Hvis du jobber 10-20% i en eller annen jobb, så skal du få tre ganger så mye penger for det. Dette må likevel gjennom en helseavklaring osv. Vi kan ikke gi dette til alle som ikke gidder å jobbe så mye liksom. Likevel vil det være noen som er så syke at vi ikke kan kreve dette av. Dødssyke og komatøse pasienter trenger å få støtte til livsopphold. Resten tror jeg har godt av noen minutters jobb hver dag, eller en halv dag i uka.

Eller er jeg enig med Katta, rine, smilefjes og Retz her! Vi har allerede et av verdens mest gavmilde velferdssystemer. Det er nok en årsak til at vi også er blant dem som har flest langtidssykemeldte/uføretrygdede i forhold til folketallet. 10% av den voksne befolkningen i Norge er uføretrygdede! Og så kommer sykemeldinger og sånt i tillegg. Er ikke det ganske mye? Er det virkelig 10% av oss som er for syke til å ikke jobbe noe?

Wix skrev:

Jeg synes det i større grad skulle vært brukt prosentandelsjobber ved utdeling av trygdepenger. Alle har godt av å jobbe litt, selv om de på grunn av helsa ikke kan klare en 100% jobb. Det er viktig for selvtillit, mestringsfølelse, det sosiale og for samfunnet og arbeidsmoralen i samfunnet generelt.

Det er jeg veldig enig i. Men hvor mange arbeidsgivere er det som står klar med slike jobber? Veldig mange jeg har vært borti vil ha folk i 100 %, ellers kan det bare være. Og tilrettelegging kan de ikke være brydd med.

allium skrev:

Det er jeg veldig enig i. Men hvor mange arbeidsgivere er det som står klar med slike jobber? Veldig mange jeg har vært borti vil ha folk i 100 %, ellers kan det bare være. Og tilrettelegging kan de ikke være brydd med.

Jeg tror at du dessverre har rett, men jeg tror det må skje en viktig endring av holdningene i bedriftene.

Jeg tror ikke normaljobber i normalbedrifter er veien å gå. Det er ikke mulig å få det fleksibelt nok. Jobber man kan gjøre hjemmefra, i sitt eget tempo, og hvor arbeidsmengden kan varieres etter dagsformen, det vil gi flere muligheten til å utnytte restarbeidsevnen sin. Dessverre faller slike jobber utenfor dagens system.

Wix skrev:

Jeg synes det i større grad skulle vært brukt prosentandelsjobber ved utdeling av trygdepenger. Alle har godt av å jobbe litt, selv om de på grunn av helsa ikke kan klare en 100% jobb. Det er viktig for selvtillit, mestringsfølelse, det sosiale og for samfunnet og arbeidsmoralen i samfunnet generelt.

Sånn a la dette: Hvis du jobber 10-20% i en eller annen jobb, så skal du få tre ganger så mye penger for det. Dette må likevel gjennom en helseavklaring osv. Vi kan ikke gi dette til alle som ikke gidder å jobbe så mye liksom. Likevel vil det være noen som er så syke at vi ikke kan kreve dette av. Dødssyke og komatøse pasienter trenger å få støtte til livsopphold. Resten tror jeg har godt av noen minutters jobb hver dag, eller en halv dag i uka.

Eller er jeg enig med Katta, rine, smilefjes og Retz her! Vi har allerede et av verdens mest gavmilde velferdssystemer. Det er nok en årsak til at vi også er blant dem som har flest langtidssykemeldte/uføretrygdede i forhold til folketallet. 10% av den voksne befolkningen i Norge er uføretrygdede! Og så kommer sykemeldinger og sånt i tillegg. Er ikke det ganske mye? Er det virkelig 10% av oss som er for syke til å ikke jobbe noe?

Har du forsøkt å jobbe 10-20% noe sted. Det gjør faktisk ikke noe særlig for selvrespekten, snarere tvert imot, er min erfaring. Man må egentlig opp i 40-50% for å få følelsen av å faktisk bidra, være nyttig, og en del av kollegiet, iallefall i mange jobber. Om man bare er der noen få timer i uka blir man utrolig "annerledes" på joben. Deyt kan sikkert funke for noen, men ikke for alle. Tilrettelegging er mer hensiktsmessig, men mange arbeidsgivere er desverre vanskelige å få med.

allium skrev:

Men årsaken til at man støtter i enkelte livssituasjoner er jo ikke at man synes de som mottar støtten fortjener den som en slags premie, eller fordi det er synd på dem fordi de har valgt feil yrke. Jeg regner med at tanken bak er at det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er bedre å sette en aleneforsørger i stand til selv å forsørge seg og barna enn at hun skal trenger sosialhjelp og lignende stønader. Og det er bedre at jeg jobber deltid (med ørlite støtte, jeg vil anslå det til 800 kroner måneden), og dermed unngår å ryke på langvarige sykmeldinger.

Helt klart. Og derfor har vi støtteordninger som funker for aleneforeldre. Det skulle ikke være nødvendig å trekke dem inn i forhold til attføringstiltak og omskoleringer. (Grunnen til at jeg gikk inn på det var at en eller annen brukte eksempelet med at en aleneforelder som jobbet som assistent i barnehage ikke ville kunne forsørge barna sine på den lønna og dermed burde få en utdannelse som ga bedre lønn. Jeg mener det hensynet er ivaretatt gjennom ordningen med overgangsstønad - man trenger ikke ta hensyn til det behovet i diskusjon om omskolering av syke.)

LilleBulla skrev:

Ja, vi trenger folk i mange ulike jobber, så derfor overraskes jeg av holdningen om at sykepleiere med belastningsskader må skylde seg selv og ta økonomisk ansvar for omskolering. Hvordan i alle dager skal vi få folk i de tunge yrkene i samfunnet om vi slår hånden av de når konsekvensene av det belastende yrket blir for tunge å bære.

Denne er enkel. Det er ikke mange elektrikere som fortsetter i yrket etter 45 år. Knærne slites ut. Likevel blir mange elektrikere. Lønna er nemlig god - og de fleste er helt innstilt på at de må videreutdanne seg etter noen år. Det vanligste er sågar å gjøre dette for egen regning.

allium skrev:

Det er jeg veldig enig i. Men hvor mange arbeidsgivere er det som står klar med slike jobber? Veldig mange jeg har vært borti vil ha folk i 100 %, ellers kan det bare være. Og tilrettelegging kan de ikke være brydd med.

Jeg tror vi kan finne mange slike jobber om vi begynner å tenke nytt. For eksempel ringevikarer - da kan man ha en liten stilling hvor man likevel gjør viktig arbeid.

LilleBulla skrev:

Har du forsøkt å jobbe 10-20% noe sted. Det gjør faktisk ikke noe særlig for selvrespekten, snarere tvert imot, er min erfaring. Man må egentlig opp i 40-50% for å få følelsen av å faktisk bidra, være nyttig, og en del av kollegiet, iallefall i mange jobber. Om man bare er der noen få timer i uka blir man utrolig "annerledes" på joben. Deyt kan sikkert funke for noen, men ikke for alle. Tilrettelegging er mer hensiktsmessig, men mange arbeidsgivere er desverre vanskelige å få med.

Vet du hva? Det får være en grense for hva jeg skal betale skattepenger for at folk skal slippe å plages med altså. At det er litt ekkelt at man ikke blir helt en av gjengen på jobben fordi man er der en halv dag i uka er ikke noe jeg er villig til å betale folk ut av. Kan man jobbe en halv dag i uka så bidrar man med arbeidet sitt den halve dagen i uka. Og er glad for at man kan være en ressurs.

Hvor mange her har opplevd å måtte leve av rehabiliteringspenger, attføringspenger, overgangsstønad? Og hvor tror dere grensen for å motta bostøtte går? Og hvor enkelt tror dere det er å begynne å utdanne seg på nytt og kanskje flytte langt langt hjemmefra med flere barn og etablere seg på nytt?

Og en ting til jeg bet meg merke i litt lenger oppe i tråden. Mennesker med diabetes 2 som selvforskyldt på grunn av dårlig kosthold og dårlig livsstil påførte seg selv diabetes. Jeg har diabetes 2, og det er definitivt ikke på grunn av dårlig kosthold eller en dårlig livvstil. Og jeg har heller ikke vært borte en dag fra jobb på grunn av diabetesen. Derimot har jeg vært sykemeldt i 3 uker på grunn av alt for høyt blodtrykk.
Hva er det da greit at man blir sykemeldt for? Hva er det greit at man får på attføring for? Hvorfor skal voksne arbeidende mennesker være med å betale gjennom skatten for at andres barn skal få gå på skole, for at andre mennesker skal få behandling på sykehus, at eldre mennesker skal få hjelp osv hvis de selv ikke har barn, aldri er syke, eller har et eneste eldre menneske i familien eller omgangskretsen.

Det er jo fryktelig urettferdig at man skal måtte betale for goder som man selv ikke får.

En god klem til deg Jessica. Det å måtte holde styr på meldekort osv osv burde mennesker som deg, og i andre vanskelige livsituasjoner sluppet å styre med. Også som pårørende opplever man hvor utfordrende det er å rydde opp i alt rundt den som er syk. Og det handler ikke om å klemme mest mulig ut av systemet, men om å overleve.

LilleBulla skrev:

Har du forsøkt å jobbe 10-20% noe sted. Det gjør faktisk ikke noe særlig for selvrespekten, snarere tvert imot, er min erfaring. Man må egentlig opp i 40-50% for å få følelsen av å faktisk bidra, være nyttig, og en del av kollegiet, iallefall i mange jobber. Om man bare er der noen få timer i uka blir man utrolig "annerledes" på joben. Deyt kan sikkert funke for noen, men ikke for alle. Tilrettelegging er mer hensiktsmessig, men mange arbeidsgivere er desverre vanskelige å få med.

Man kan jobbe som ringevikar, og i nesten alle omsorgsyrker er det skrikende behov for flere hender. Jeg har ekstremt vanskelig for å forstå at det skal være bedre for selvfølelsen å bli hjemme og la andre forsørge seg enn å faktisk gå på jobb tre halve dager i uken hvis man kan klare det, men det er vel denne tankegangen som gjør at vi har så utrolig mange på ulike velferdsordninger, vil jeg anta.

Jeg støtter meg litt på 007 her, jeg mener på ingen måte at det ikke finnes mennesker som trenger støtte pengemessig grunnet sykdom, og jeg tror på ingen måte at det er en lett avgjørelse.

Men på generelt grunnlag må det være for mange som trenger hjelp og mener det er statlig ansvar å rydde opp og ta vare på dem opp gjennom livet når man ser på det utgiftsnivået vi har i Norge i dag når det kommer til alle trygdeutgifter sammenlagt. Det er ikke det samme som å si at du eller du er en del av disse, og det var nettopp de som virkelig er syke eller har syke å ta seg av disse ordningene var ment å dekke.

Katta skrev:

Så enkelt er det ikke. Overgangen fra frisk via vondter til syk med trygderettigheter er ekstremt glidende og vanskelig å håndtere i praksis både for pasienter, leger og NAV.

Må bare signere denne! Det er utrolig vanskelig.

I utgansgpunktet skal ikke status og lønn tas med i betraktningen dersom du må skifte beite pga helseproblemer. Dette har det kommet innstramminger på i det siste og det kommer til å bli skjerpet inn i praksis også. Mer og mer.

Retz skrev:

At pensjonister skal kunne heve full pensjon og heve dagpenger samtidig (dagpenger som i arbeidsledighetstrygd???) høres helt ubegripelig ut.

Jepp.

Regjeringen har foreslått endringer i regelverket på korttidsytelser fra 1. januar 2011. Dette er en del av pensjonsreformen.
Sykepenger til deg som er mellom 62 og 70 år

• Er du mellom 62 og 67 vil du ha rett til sykepenger i ett år hvis du:
  Mottar alderspensjon fra folketrygden
  Mottar ny avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor
  Mottar gradert gammel AFP i privat sektor
  Mottar gradert AFP i offentlig sektor
  Er over 65 år og arbeider i privat sektor og har avtalefestet pensjon
  fra kommunal pensjonsordning, eller
  Ikke mottar noen av disse pensjonsytelsene
• Er du mellom 62 og 67 vil du ikke ha rett til sykepenger hvis du:
  Mottar 100 prosent gammel AFP i privat sektor
  Mottar 100 prosnt AFP i offentlig sektor
• Er du mellom 67 og 70 og har en arbeidsinntekt på mer enn to ganger grunnbeløpet (kr 151 282 per 01.05.10), vil du ha rett til sykepenger i maksimalt 60 dager.

Dagpenger

• Regjeringen har forslått at dagpenger til personer mellom 62 og 67 år skal utbetales fullt ut selv om du tar ut alderspensjon. Det samme gjelder ny avtalefestet pensjon i privat sektor.
• Særregler for dagpengemottakere over 64 år oppheves. Dette gjelder bl.a. dagpengeperiode, inntekt fra egen næring og minsteytelse. Overgangsordninger ut 2011 skjermer deg som allerede er inne på ordningen.
• Foreldrepenger, svangerskapspenger og svangerskapsrelaterte sykepenger foreslås likestilt med arbeidsinntekt slik at de vil gi rett til dagpenger.

Arbeidsavklaringspenger

• Regjeringen har forslått at arbeidsavklaringspenger til personer mellom 62 og 67 år skal utbetales fullt ut selv om du tar ut alderspensjon. Det samme gjelder ny avtalefestet pensjon i privat sektor.

Uførepensjon

• Stortinget har allerede vedtatt at uførepensjon og alderspensjon maksimalt kan gis med 100 prosent. For eksempel: Hvis du har 60 prosent uførepensjon, kan du ta ut inntil 40 prosent alderspensjon.

http://www.nav.no/Pensjon/Alderspensjon/Alderspensjon/258171.cms

Når det gjelder snylting: Jeg tror ikke noen her er for snylting, altså. Det er mer holdningene og "jakten på snylterne" som slår så utrolig feil ut. De som er syke får det kjipere og de som man er ute etter bryr seg antageligvis ikke noe særlig. I tillegg ser man jo bare i denne tråden at også vanlig bruk av ordninger for noen også kommer i "kjeltring-kategorien". Og det er en skummel utvikling.

At syke folk, eller folk på vei fra syk til frisk (her er det jo gjerne en gradvis utvikling), får brukt den arbeidskapasiteten de til enhver tid har er jeg enig i at er en Bra Ting. Både for samfunnet, men spesielt for den enkelte. Når f.eks. en revmatiker med en hverdag som dette klarer å skape sin egen deltidsstilling på nett blir det for teit om samfunnet kommer med "Aha! Du klarte å jobbe allikevel, din snik!" og mistenkeliggjør hele uførheten. Istedet mener jeg man bør lytte til hva de som faktisk har fått til noe til tross for uførhet har å si. Slik at man kanskje kan gjøre veien lettere for andre. For den veien kan per i dag ta motet fra en underveis, altså. Ikke bare fordi det er vanskelig å få et gammeldags regelverk til å passe, men fordi mange blir mistenkeliggjort når de prøver å gjøre det de kan.

Selv er jeg utrolig priviligert. Jeg er gift og vi har to inntekter. Det gir meg muligheter til å ta en sjanse og prøve å gjøre noe til tross for at behandler mener jeg har 1-2 år igjen før jeg kan jobbe. Jeg er altså blant de heldige som kan prøve meg med min nåværende reduserte arbeidsevne uten at vi dør av sult dersom det innebærer at NAV ikke er med på dette. Ikke alle har den muligheten. Slik systemet fungerer i dag ville det helt klart ha vært "lurest" for meg å forholde meg passiv og bare nikke enig når behandler sier jeg må ha 1-2 år til. Jeg kunne ha hevet fulle AAP uten å bli trukket stadig mer fordi jeg logger timer på meldekortet osv.

Det ville ikke først og fremst vært best på grunn av økonomiske motiver, men på grunn av tryggheten. Der tror jeg nemlig mange misforstår folk som ikke bare dropper stønader eller tar sats og "klarer sjøl". Det er tryggheten i det å vite at du alltid har råd til husleia selv om du er syk, som er vanskelig å gi slipp på. Hvordan i huleste kan jeg, som har en ektefelle å dele forsørgeransvaret med, se ned på de som ikke har det og derfor ikke tør å gi slipp? Eller; hvordan kan forsørgede kvinner som liksom har "klart selv" innbille seg at det er noe alle kan?

Vil vi virkelig tilbake til en tid der mulighetene for å klare seg til tross for sykdom avhenger av om man har en mann som kan forsørge en eller ikke? Vil vi virkelig gjøre det så forbannet utrygt å gjøre noe annet enn å gifte seg med en mann som tjener godt?

rine skrev:

Ikke fullt så mange. Jeg vil si at vi har et ganske stort problem hvis f.eks 35 % av de som mottar trygdeordninger befinner seg i den gruppen.

Tja. Det kommer jo an på om de befinner seg i den gruppen på grunn av holdningene sine eller sykdommen sin, da. Det er visstnok mulig å både være syk og ha teite holdninger. Kjipe folk blir også syke.

Hvis man ikke er reellt syk men kun er trygdet på grunn av holdningene sine er det jo svindel.

Og for å komplisere ytterligere; noen sykdommer påvirker også "holdningene". Den syke blir kanskje apatisk, ute av stand til å se løsninger eller tenke kreativt, virker daff, lat osv.

Heldigvis er det NAV vi snakker om her og ikke Perleporten.

Wix skrev:

Vi har allerede et av verdens mest gavmilde velferdssystemer. Det er nok en årsak til at vi også er blant dem som har flest langtidssykemeldte/uføretrygdede i forhold til folketallet.

Det jeg sliter med å forstå i debatter som dette er uvilligheten til å gi slipp på "sannheter" som har vist seg å ikke stemme. Man har liksom bare bestemt seg for hvordan verden ser ut og vil helst ikke forvirres av fakta.

Antallet uføretrygdede øker faktisk ganske lite. Fra 2008 til 2009 økte antallet med 1,3 %, den laveste økningen siden 1996! (NAV) Og korrigerer man for endret alderssammensetning har antallet vært uendret siden 2001.
Bildet av de 650,000 som slabbedasker som sitter hjemme og hever trygd er altså mildt sagt feil. Men debattantene, og journalistene, liker ikke for mange detaljer. Bedre å klaske alle i samme kategori.

Herfra

Samtidig er det jo ikke så veldig rart heller, da. Når Arbeidsdepartementet prøver å påvirke forskningsrapporter.

Forskere ved Sintef varsler at de har blitt utsatt for press fra myndighetene.
Arbeidsdepartementet krever blant annet at konklusjonen «det er fortsatt uklart om Norge har svært høyt sykefravær sammenlignet med andre land», endres til «Norge har et høyt sykefravær sammenlignet med andre land». Sintefs rapport tilbakeviser påstånder om at fraværet «eksploderer» og aldri har vært høyere. Dette avsnittet forlanger departementet slettet. I et fire-siders notat med «rettinger» krever de også flere andre endringer.

Når det gjelder forskningsrapportens tema – sykefraværet – bekrefter jukset det som har vært tydelig lenge: Regjeringen prøver å konstruere en virkelighetsbeskrivelse som skal rettferdiggjøre de tiltakene de har tenkt å iverksette. Dette er svært alvorlig i seg selv, men heldigvis har regjeringens beskrivelser allerede blitt imøtegått av fagfolk en rekke ganger, godt underbygd med statistikk fra bl.a. SSB, så man kan kanskje håpe på at bløffen ikke godtas av folk uten videre.

Herfra

I et avsnitt i rapporten skriver Ose at oppslagene i mediene om at «Sykefraværet eksploderer» og aldri har vært høyere, rett og slett ikke stemmer. Det avsnittet krever departementet at hun sletter helt.

Til tross for den voldsomme debatten om sykefraværet på begynnelsen av året, har Ose aldri hørt at departementet noen gang har vist til rapporten hennes. Aftenposten har heller ikke lyktes å finne rapporten på departementets hjemmesider. SINTEF har publisert den på sine hjemmesider.

Herfra

Jeg synes det er skummelt når tilsynelatende intelligente mennesker virker så villige til å lukke øynene for fakta som påviser feil i argumentasjonsrekken de har forelsket seg i. Er det virkelig så farlig å revurdere når ny informasjon foreligger? Er man virkelig så ivrige etter å "ta" trygdede at man ikke gidder å bry seg om hvorvidt begrunnelsene for det stemmer?

Det skumleste av alt er at nesten ingen ser ut til å reagere.

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

smilefjes skrev:

Vet du hva? Det får være en grense for hva jeg skal betale skattepenger for at folk skal slippe å plages med altså. At det er litt ekkelt at man ikke blir helt en av gjengen på jobben fordi man er der en halv dag i uka er ikke noe jeg er villig til å betale folk ut av. Kan man jobbe en halv dag i uka så bidrar man med arbeidet sitt den halve dagen i uka. Og er glad for at man kan være en ressurs.

Det kan du si. Men argumentet om at slikt arbeid hjelper en som faktisk er syk med selvfølelsen holder ikke.

rine skrev:

Man kan jobbe som ringevikar, og i nesten alle omsorgsyrker er det skrikende behov for flere hender. Jeg har ekstremt vanskelig for å forstå at det skal være bedre for selvfølelsen å bli hjemme og la andre forsørge seg enn å faktisk gå på jobb tre halve dager i uken hvis man kan klare det, men det er vel denne tankegangen som gjør at vi har så utrolig mange på ulike velferdsordninger, vil jeg anta.

Det jeg lurer på om dere glemmer å tenke på er at dette primært dreier seg om folk som er syke. Syke mennesker har vesentlige merbelastninger i livet sitt, på mange områder, og tåler faktisk ting dårligere enn friske. Sånn er det.

emm skrev:

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

Selvsagt er det et gode om snyltere lukes ut, men det kan ikke gjøres på en sånn måte at de svakeste bukker under i prosessen.

LilleBulla skrev:

Det kan du si. Men argumentet om at slikt arbeid hjelper en som faktisk er syk med selvfølelsen holder ikke.

Jeg mener at om en som er syk plages med litt øm selvfølelse fordi han eller hun ikke kommer helt inn i gjengen på jobben er helt knekkende likegyldig. Det får man jobbe med selv. Det er IKKE grunn til å slippe å jobbe det man kan.

LilleBulla skrev:

Selvsagt er det et gode om snyltere lukes ut, men det kan ikke gjøres på en sånn måte at de svakeste bukker under i prosessen.

Vanskelig å være imot prosessen, om den får folk til å bukke under. Det var mer argumentasjonsrekken om at det ikke er for mange på trygd jeg stillte spørsmålstegn ved. Tallene er hele tiden gale, og alle som stiller spørsmålstegn ved mengden på trygdeytelser får på pukkelen. Så, ja, om tallene i dag stemmer med virkeligheten har vi faktisk ikke råd til regningen fremover. Hva gjør vi da? Hvordan vil fremtiden fortone seg for de på trygd i fremover? Skal vi gi fremtidige pensjonister på båten, det er ikke penger igjen?

Jeg er meget klar over at jeg er en ulykke fra å måtte motta ytelser jeg også, så jeg er veldig interessert i at dette må være et bærekraftig system.

kie - mener du i fullt alvor at antall mennesker på trygd ikke er et problem her i landet?