NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

emm skrev:

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

Hvis velferdsstaten skal overleve så må flest mulig ut i mest mulig arbeid. Løsningen som er billigst på kort sikt er selvsagt å stramme inn reglene og sette ned satsene. Men det er ikke nødvendigvis det som skal til for å få flere til å jobbe mer. Hvis man står der med en person på rundt 40 med slitasjelidelser, så mener jeg at man må gjøre sitt ytterste for å få denne personen omskolert og raskt ut i arbeid igjen. Får h'n lov til å gå hjemme og kjenne etter i for lang tid, så dukker det etter hvert opp nok psykiske og fysiske plager til at det ender med uføretrygd.

Og jeg skulle gjerne betalt 20 000 mer i skatt i året hvis det hadde betydd at min kjære venn Khalid hadde fått lov til å fullføre grunnskoleutdanningen, heller enn å ende opp med uføretrygd. Der fantes det ikke noe ønske om å la staten varte seg opp, han hadde jobbet hele sitt liv, og ville fortsette med det. Men når man ikke kan skrive skikkelig, og strever med all annen regning enn hoderegning, så mister man jobben når bedriften innfører datasystemer. Og det er ikke så lett å lære seg hele grunnskolepensumet på de 2-3 årene man får tildelt fra nav. 🙁

Litt forenklet matematikk (jada, jeg vet at tallene ikke stemmer):

1 person på uføretrygd: - 100 000
1 person i arbeid: + 100 000

Dvs. at hvis man får en person fra uføretrygd til arbeid, så tjener man 200 000 i året. Hvor mye koster det å omskolere noen?

Men hvor skal grensen for hvem som skal få trygd gå da? Må man ha spesifikke diagnoser for å ha rett til å få trygd?

Attføring er jo noe som er en overgangsfase. Etter 3-4-5 år er denne personen forhåpentligvis ute i jobb, og ikke under NAV lenger.

Jeg er veldig for at mennesker på uføretrygd bør jobbe litt så sant de kan altså. Det er utrolig godt på selvfølelsen.
Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring. Min erfaring er at etter at jeg begynnte å jobbe litt, så har jeg det mye bedre med meg selv, psykisk. Jeg er "bare" 50% ufør, og heldigvis fikk jeg medisiner som gjør at jeg kan utnytte restarbeidsevnen min nå. Det kunne jeg ikke før. Jeg har det ikke bedre i kroppen ved å jobbe, fordi jeg har mer smerter nå og jeg må gå på jobb selv om kroppen egentlig sier stopp, men som sagt, det gjør så veldig godt psykisk å få jobbe, og være med å bidra.

Problemet med å være kronisk syk, og forsøke å komme seg ut i jobb, er man ikke er særlig attraktiv på arbeidsmarkedet. Jeg klarte å karre meg til et lite vikariat etter å ha vært ringevikar en stund, men har ikke fått dette forlenget. Dermed må jeg begynne som ringevikar.
Det er helt flott å være ringevikar, for all del. Ulempen er jo bare det, at man bør helst si ja til å jobbe når de ringer, ellers slutter de jo å ringe deg. Det er neimen ikke alltid kroppen er enig i at det er ok å jobbe akkurat når de ringer.
Har man noe fast, kan man i større grad legge opp dagen i forveien og etterpå, sånn at man har større sjangs til å kunne jobbe når man skal på jobb.


Ikke siter meg her, for jeg sletter kanskje etterhvert.

I utgangspunktet skal det vel være slik at man får uføretrygd om man er i en situasjon hvor man ikke kan omskoleres. Jeg tror ikke det er slik idag heller at man enkelt kan omskolere de som får uføretrygd. Men klart, man må nok bli enda mer aggressive på å få folk ut i jobb. Og det er jo slik systemet er ment å fungere også idag, det må bare bli bedre. Og sikkert noe strengere. Jeg kjenner flere vellykkede NAV-rehabliliteringer om man skal bruke et slikt ord. Mennesker som har vært syke på typisk kvinnevis og falt utenfor slik at veien til arbeidslivet er lang når det omsider ikke er så mye sykdom igjen. Men hvor praksisplass og jobb med tilskudd fra NAV har ført til fast ansettelse i en jobb de trives i. Det er bare synd det er så sjelden vi hører om slike tilfeller, de burde vært løftet frem som malen på hvordan et forløp skal være.

Katta skrev:

I utgangspunktet skal det vel være slik at man får uføretrygd om man er i en situasjon hvor man ikke kan omskoleres. Jeg tror ikke det er slik idag heller at man enkelt kan omskolere de som får uføretrygd. Men klart, man må nok bli enda mer aggressive på å få folk ut i jobb. Og det er jo slik systemet er ment å fungere også idag, det må bare bli bedre. Og sikkert noe strengere. Jeg kjenner flere vellykkede NAV-rehabliliteringer om man skal bruke et slikt ord. Mennesker som har vært syke på typisk kvinnevis og falt utenfor slik at veien til arbeidslivet er lang når det omsider ikke er så mye sykdom igjen. Men hvor praksisplass og jobb med tilskudd fra NAV har ført til fast ansettelse i en jobb de trives i. Det er bare synd det er så sjelden vi hører om slike tilfeller, de burde vært løftet frem som malen på hvordan et forløp skal være.

Helt enig. Og jeg tror det dette som må gjøres, heller enn å kutte på uføretrygden. Den er veldig lav allerede.

Hannah skrev:

Helt enig. Og jeg tror det dette som må gjøres, heller enn å kutte på uføretrygden. Den er veldig lav allerede.

Jeg er veldig usikker om jeg egentlig synes den er lav.

På den ene siden kjennes det personlig veldig urettferdig at jeg skal straffes med 33% mindre inntekt når jeg blir uføretrygdet på grunn av sykdom, på den annen side er vi så utrolig heldige her i landet som i det hele tatt har en slik ordning.

Jeg tror det er veldig lett å ha et standpunkt om trygdeytelser frem til man selv må greie seg med disse 66% av tidligere lønn- for mange betyr det ( i tillegg til å være syk og problemer forbundet med det) å måtte flytte fra boligen sin, osv.

Når det gjelder omskolering f.eks. for alenemødre etter samlivsbrudd så mener jeg det gir veldig uheldige signaler til mange andre som sliter med dårlig råd som ikke kommer innunder de ordningene som finansierer dem omskolering. Det skaper misunnelse og misnøye, og jeg mener helt klart at det bør være strengere regler på akkurat dette.

smilefjes skrev:

Jeg mener at om en som er syk plages med litt øm selvfølelse fordi han eller hun ikke kommer helt inn i gjengen på jobben er helt knekkende likegyldig. Det får man jobbe med selv. Det er IKKE grunn til å slippe å jobbe det man kan.

Jeg mener at du ikke forstår noenting av hvordan det påvirker en å være kronisk syk, (eller muligens reagerer helt annerledes på det enn de fleste)

Du sier på den ene siden at det er bra for selvfølelsen å jobbe litt, og så på den andre siden at du ikke bryr deg om selvfølelsen til de syke. Selvfølelsen til en kronisk syk er under temmelig stort press allerede, tro det eller ei.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

LilleBulla skrev:

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

Olympia skrev:

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

LilleBulla skrev:

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

Olympia skrev:

Jeg er veldig usikker om jeg egentlig synes den er lav.

På den ene siden kjennes det personlig veldig urettferdig at jeg skal straffes med 33% mindre inntekt når jeg blir uføretrygdet på grunn av sykdom, på den annen side er vi så utrolig heldige her i landet som i det hele tatt har en slik ordning.

Jeg tror det er veldig lett å ha et standpunkt om trygdeytelser frem til man selv må greie seg med disse 66% av tidligere lønn- for mange betyr det ( i tillegg til å være syk og problemer forbundet med det) å måtte flytte fra boligen sin, osv.

Varig uføretryd er mindre enn 66% av tidligere lønn altså.
Som ung ufør får man pensjonspoeng tilsvarende 3,30 poeng, i tillegg på pensjonen og da har man ca 14000 i mnd før skatt.
Tilsvarende jobb som assistent i kommunen ville gitt ca 28000 pr mnd i skatt.

Jeg er usikker på hva jeg mener om ministillinger eller andre måter å sysselsette trygdede på.
Personlig tror jeg at jeg kunne foretrukket å ha en ministilling på f.eks 20% (om jeg var fullt uføretrygdet) fordelt på 2 halve dager i uken. Dette måtte jo da innbært skikkelig arbeid, og skikkelige arbeidsoppgaver, ikke liksomjobb som de laget til stakkars meg.

Jeg er enig med Olympia at for meg hadde kurs, arbeidstrening osv stemplet meg mer som syk og pasient, og jeg hadde ikke likt den følelsen.

Hannah skrev:

Varig uføretryd er mindre enn 66% av tidligere lønn altså.
Som ung ufør får man pensjonspoeng tilsvarende 3,30 poeng, i tillegg på pensjonen og da har man ca 14000 i mnd før skatt.
Tilsvarende jobb som assistent i kommunen ville gitt ca 28000 pr mnd i skatt.

Oi! Det var jeg ikke klar over. Jeg bør helt klart holde meg i full jobb så lenge som mulig, jeg har tydeligvis overhodet ikke råd til å bli varig ufør.

Olympia skrev:

Oi! Det var jeg ikke klar over. Jeg bør helt klart holde meg i full jobb så lenge som mulig, jeg har tydeligvis overhodet ikke råd til å bli varig ufør.

Selfølgelig blir beløpet regulert etter hvor mange pensjonspoeng man har klart å opptjene seg, men det er sånn som dette over her det vil se ut for en assistent i barnehagen. Om hun har vært så "heldig" å bli varing ufør med en alvorlig nok sykdom, før hun ble 26 år. Er man eldre enn det risikerer man å ende som minstepensjonist, og de tallene er ikke noe pent syn.

Hvem har egentlig råd til å gå på det som ble kalt attføring, rehabiliteringspenger eller uføretrygd? Ikke jeg 🙄 Jeg er så heldig som kan få trygd assa 🙄 sammenlignet med u-land så er jeg heldig ja.

Sorry, kunne ikke dy meg. Er frustrert over noe som har med det å være syk å gjøre nå. Jeg kunne skrevet en roman om alt jeg har blitt utsatt for fra jeg ble syk i 2003. Bare NAV hadde blitt halve romanen.

Jeg må egentlig være en ressurs for NAV om de vil høre fra en bruker 😉

Olympia skrev:

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

Ja for all del, dersom man heller vil det er det jo bare topp, kjør på, jeg skal ikke klage på det. Min erfaring var en annen, jeg ble en overflødig arbeidstaker ingen kunne regne med, ble satt til konstruerte arbeidsoppgaver, og kunne legge til desillusjonert og ulykkelig på lista over fysiske og psykiske plager. Jeg har opplevd at mange har kjent seg igjen når jeg har fortalt om det.

Jessica skrev:

Hvem har egentlig råd til å gå på det som ble kalt attføring, rehabiliteringspenger eller uføretrygd? Ikke jeg 🙄

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Olympia skrev:

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Klart man hadde fått flere snyltere om uføretrygden tilsvarte full lønn. Det går jo ikke.
Nå er uføretrygden så lav at jeg ikke tror det er spesiellt attraktivt å være uføretrygdet. Kutter man enda mer i den, ender man antagelig bare opp med økte utgifter i sosialstønader. Jeg kan ikke se at man kan leve av full varig uføretrygd. Iallefall ikke om man er aleneforsørger for barn også. Man ville fått overgangsstønad noen få år, men hva når den tiden er forbi?


Og uføretrygd graderes jo allerede etter alvorlighetsgrad. Og har man f.eks bare redusert arbeidskapasiteten sin med 40-45%, så får man ikke uføretrygd, eller andre trygdeytelser. Man må være minst 50% arbeidsufør for å få noe ytelser fra nav, så sant man ikke snakker om yrkesskader.

Olympia skrev:

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Vanskelig å svare på det spørsmålet. På en måte ja. Jeg tenker på kronikere av ulikt slag, men samtidig så er det forskjell på kronikere også. Det er ikke lett. Jeg syns selvfølgelig at jeg burde få 100 % 😉 he he.... Jeg klarer ikke helt å svare nå, men det er et godt spørsmål.

Olympia skrev:

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Det blir jo til en viss grad gjort, den graderes etter restarbeidsevne. Og hvis man skal prøve seg på en slik gradering, er man virkelig, virkelig ute og sykler. For hvem tør å si høyt at man synes at leddgikt er mer alvorlig enn fibromyalgi? Eller at man blir mer ufør av utmattelsen som følger etter cytostatikabehandling og kreft enn av ME? Og har noen fakta her?

Det jeg imidlertid synes samfunnet burde koste på seg, er å gi enkelte definerte pasientgrupper sykepenger gjennom den kurative behandlingen. Et foreldrepar som får et barn med akutt lymfatisk leukemi blir sykmeldt i 3 år. Begge foreldrene. Sannsynligheten for at det går bra nærmer seg 100%. En voksen som får tilsvarende sykdom selv, blir sykmeldt i 1 år. Så begynner de økonomiske problemene samtidig som behandlingen er på det tøffeste. Jeg synes det burde være mulig å innvilge sykepenger gjennom et behandlingsforløp som varer lenger enn ett år.