Du angrer mest på det du aldri gjorde

Jeg angrer på at jeg ikke holdt tale i min venninnes bryllup.

Jeg var forlover og hadde ikke vett til å skjønne at det var noe en MÅ gjøre!

Til mitt eget forsvar så hadde jeg ikke vært i noe bryllup før, bruden sa at jeg "måtte ikke gjøre det" og min engelske mann sa at det var bare brudens far, brugommen og hans forlover som måtte holde tale i bryllup.

Vet at hun ble lei seg, og har bedt om unnskyldning flere ganger etterpå.

Søren og!

Monsoon: redd for det, i hvert fall for sent å få de hete foxy hovedrollene.

Neida, jeg går ikke å gnager på at jeg ikke er skuespiller. Men jeg er veldig irritert på meg selv for at jeg ikke forsøkte. Det var feigt, og jeg liker ikke å være feig. Egentlig litt det samme med utenlandsåret.

Jeg ser også i ettertid at jeg kunne valgt lurere studieretning, men medisin var aldri aktuelt for meg da, så jeg kan liksom ikke sparke meg selv for det. Selv om jeg ser nå at jeg hadde trivdes med det.

Jeg har èn ugjort mann/ gutt. Vi var 14 og stormende forelsket i hverandre, men jeg var for sjenert til at det ble noe mer enn heavy flørting og ett kyss i løpet av det året vi bodde i samme land.

Jeg er glad jeg valgte å studere det jeg gjorde, men valgene jeg tok yrkesmessig da jeg var ferdigstudert ville jeg (kanskje) gjort annerledes. Men da hadde jeg gått glipp av mange gode bekjentskaper/ venner.

Jeg angrer på at jeg trakk meg fra Starum da jeg skulle inn igjen.