Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Jeg skjønner aldri om du er seriøs eller fjaser, Brutus.

Brutus_ skrev:

Ørjasæter med innspill:

http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article3853217.ece

Synes nå dette var godt sagt. Mange av poengene drukner jo her i sinnautspill om psykiske problemer, spiseforstyrrelser og ekstrem fedme. Det er vel ikke disse som utgjør brorparten av et økende helseproblem? Det er hard jobbing å endre livstil og vaner ja, deal with it.

Skremmern skrev:

Poenget er vel at man legger ikke på seg 20-30-40 kilo uten at man har et trøblete forhold til mat.

Jeg la på meg mye under graviditeten, 10-15 kosekg på nokså kort tid. Det meste skyltes kakao og søte drikker hver dag (i stedet for kaffe på jobb), litt ekstra sjokolade i lunsjen, pepperkaker som alltid sto framme på pauserommet osv. De samme 15 kg jobber jeg jo nå iherdig med å få av nå. Hadde jeg da et trøblete forhold til mat i graviditeten? Jeg føler det ikke sånn, altså, jeg var bare ...fysen. Og stoppet ikke, for jeg var gravid og det var litt unntakstilstand. Så jeg tror det er fullt mulig å legge på seg mange kosekg uten at det ligger noe bak.

Benzo skrev:

Man har da klær i ymse størrelser.
Når 44 ikke passer: "isj, disse str. blir bare mindre og mindre, får vel gå opp en str. da". :fjaser med egen overvekt:

Jeg haddde flere størrelser, men så donerte jeg bort mesteparten av garderoben min i størrelse 44. Nå som jeg prøvde en bukse i 44 i prøverommet i dag, og den var pinetrang, så føltes det virkelig ikke bra. Jeg tenker selvfølgelig "jeg skal jo ikke være sånn her.. dette er ikke meg, så jeg kjøper ikke noe bukse før 42 passer". *optimist*

smilefjes skrev:

Eh - jeg gikk ut fra at man snakker om å kose på seg 40 kilo som i at man mener å kose seg opp i ekstrem overvekt. Ikke at man kommer opp i normalvekt og litt forbi.

Da jeg veide 84 kg hadde jeg en BMI på 30,5 og hadde passer "litt forbi" normalvekt, altså. Det var i tillegg ikke akkurat muskler jeg bar på. Men ja, det er forskjell på å kose på seg 40 kilo som gjør at man får en BMI på 30 og å kose på seg 40 kilo slik at man har en BMI på 40.

Men altså, jeg bor i USA, og jeg nekter å tro at alle (og det er mange, mange!!) de ekstremt overvektige her er det på grunn av sykdommer og psykdommer, altså. Ikke trenger man å være ufin og stirre på folk når man er ute og spiser heller, fordi man vet at porsjonene her er gedigne (og de skryter av det i reklamene. Og folk spiser ekstremt ofte ute her. Og skolematen... don't get me started. Og når man vet at det omtrent er umulig å bevege seg uten å gå aktivt inn for det her, så forstår man jo at det blir et fedmeproblem. At de som blir feite ikke nødvendigvis synes det er noe koselig at det blir det, det er en annen sak. Men jeg er ganske sikker på at det er en kraftig sammenheng mellom vektkurvene og samfunnsutviklingen med ferdigmat og biler og kontorjobber (sånn ganske forenklet).

Men jeg har jo vært lenge nok på FP til å forstå at dette er et minefelt delux, fordi bakgrunnen for overvekt ikke er A4 hos alle. At det langt fra er snakk om kos og trivsel og tilgang på mat og manglende trim for hver og en.

Mitt poeng var bare at selv for noen av oss som bare legger på seg fortere enn andre (for der er jeg havnet ), så hjelper det ikke akkurat på at man elsker mat og da særlig den maten med høyest energiinhold. Jeg ble ikke fornærmet av det KJ sa. Ikke litt en gang, selv om jeg følte meg skikkelig truffet. Men jeg forstår at andre blir det.

To tanker i hodet på en gang.

Hasselnøtt skrev:

Jeg la på meg mye under graviditeten, 10-15 kosekg på nokså kort tid. Det meste skyltes kakao og søte drikker hver dag (i stedet for kaffe på jobb), litt ekstra sjokolade i lunsjen, pepperkaker som alltid sto framme på pauserommet osv. De samme 15 kg jobber jeg jo nå iherdig med å få av nå. Hadde jeg da et trøblete forhold til mat i graviditeten? Jeg føler det ikke sånn, altså, jeg var bare ...fysen. Og stoppet ikke, for jeg var gravid og det var litt unntakstilstand. Så jeg tror det er fullt mulig å legge på seg mange kosekg uten at det ligger noe bak.

12 kilo pluss er vel det man anbefaler når man er gravid? Og du besvarer vel spørsmålet ditt mot slutten av innlegget. Du jobber iherdig med å få bort de ekstra kiloene. Du har tatt grep.

rine skrev:

Jeg skjønner aldri om du er seriøs eller fjaser, Brutus.

Ja, syntes jeg måtte fjase meg til litt nå. Ufattelig mye unødig sårhet rundt dette temaet. Har selv litt ekstra baggasje på litt strategiske deler av legemet og vet utmerket godt at det er opp til meg å komme ned i trivselsvekta igjen.

Jaqueson kommer forøvrig på Dagsrevyen etterpå, bare å sette seg til...

Skremmern skrev:

12 kilo pluss er vel det man anbefaler når man er gravid? Og du besvarer vel spørsmålet ditt mot slutten av innlegget. Du jobber iherdig med å få bort de ekstra kiloene. Du har tatt grep.

Jeg havnet på 23 +, og regner 10-15 av dem som bare kos. Resten som normale gravidkilo. Og jeg besvarer ikke spørsmålet, du betviler at det går an å legge på seg 20 kg uten problemer med mat, jeg la på meg omtrentlig 15. Og ja, jeg HAR tatt grep, men det er jo en helt annen side av saken.

Jeg sier ikke at samtlige som legger på seg 20 kilo eller mer har en eller annen form for spiseforstyrrelse. Jeg sprer ikke rundt meg med diagnoser, og jeg mener ikke at alle med noen kilo ekstra bør skaffe seg en psykolog for å snakke om barndommen heller. Jeg sier derimot at betydelig vektoppgang, og de tilfellene hvor man ikke klarer å ta grep og kvitte seg med de ekstra kiloene, men hvor man i stedet har en altfor høy BMI og man ikke evner å gjøre noe med matinntaket eller mengden man spiser, må bety at man har et trøblete forhold til mat - både type mat og mengde. Hvis ikke hadde man stoppet inntaket før nåla viste 40 +.

Skremmern skrev:

Jeg sier ikke at samtlige som legger på seg 20 kilo eller mer har en eller annen form for spiseforstyrrelse. Jeg sprer ikke rundt meg med diagnoser, og jeg mener ikke at alle med noen kilo ekstra bør skaffe seg en psykolog for å snakke om barndommen heller. Jeg sier derimot at betydelig vektoppgang, og de tilfellene hvor man ikke klarer å ta grep og kvitte seg med de ekstra kiloene, men hvor man i stedet har en altfor høy BMI og man ikke evner å gjøre noe med matinntaket eller mengden man spiser, må bety at man har et trøblete forhold til mat - både type mat og mengde. Hvis ikke hadde man stoppet inntaket før nåla viste 40 +.

Selvfølgelig har man et trøblete forhold til mat, men det er jo uansett individets ansvar å ta grep, om det så er å endre kosthold og trene eller om man søker hjelp til dette hos lege, ernæringsfysiolog etc. Og første skritt på veien er vel å innse problemet, ikke finne unnskyldinger eller bli veldig såret over at det sies at man må gjøre noe. Et trøblete forhold til mat betyr jo ofte ikke mer enn nettopp det, man må endre noe for å få det bedre.

Skremmern; det var da ikke det du sa tidligere. Der oppfattet jeg at du var rimelig bastant, altså. At man per def har et trøblete forhold til mat om man legger på seg mye på kort tid.

Ja, altså, jeg tror jo det, om det gjør meg veldig bastant får så være. Jeg tror absolutt at noe er off i forholdet man har til mat når man legger på seg 20 kilo pluss. Og som jeg også nevnte tidligere, trenger det ikke å bety at man har en eller annen psykisk lidelse.

Lykken skrev:

Selvfølgelig har man et trøblete forhold til mat, men det er jo uansett individets ansvar å ta grep, om det så er å endre kosthold og trene eller om man søker hjelp til dette hos lege, ernæringsfysiolog etc. Og første skritt på veien er vel å innse problemet, ikke finne unnskyldinger eller bli veldig såret over at det sies at man må gjøre noe. Et trøblete forhold til mat betyr jo ofte ikke mer enn nettopp det, man må endre noe for å få det bedre.

Ja, det har i grunn blitt blåst ut av proporsjoner når jeg ble sitert og måtte utdype så veldig. 😮 For jeg mener bare det jeg skrev, at det er litt trøblete. Jeg ser at andre i tråden kaller det "kosekilo".

Før var jeg naturlig tynn. I første svangerskap gikk jeg vel opp 6 kg, og et par uker etter fødselen hadde jeg gått ned 10. På den tiden spiste jeg mer sjokolade og andre søtsaker enn jeg gjør nå, og beveget meg mindre. I mange år trodde jeg at jeg levde ganske sunt, jeg holdt meg jo til str 34, og de som la på seg måtte jo spise potetgull og drike cola nesten daglig trodde jeg.

Det er fort gjort å glemme det kakestykket man spiste på besøk, eller å overvurdere effekten av en sykkeltur, de fellene har i alle fall jeg gått i. Men fra tiden som naturlig slank så vet jeg at det er lett å overvurdere hvor "flink" en er også, for holder en seg slank er det vel bra nok?

Skremmern skrev:

Ja, altså, jeg tror jo det, om det gjør meg veldig bastant får så være. Jeg tror absolutt at noe er off i forholdet man har til mat når man legger på seg 20 kilo pluss. Og som jeg også nevnte tidligere, trenger det ikke å bety at man har en eller annen psykisk lidelse.

Men som normalvektig i hele mitt liv, og på vei tilbake til der jeg har vært, vil jeg si at det eneste som var off i mitt hode var viljen til å kontrollere meg. Jeg ga litt beng, rett og slett. Det gjør jeg jo normalt ikke, ei heller nå. Men jeg gjorde det da. Det føltes vitterlig ikke som trøblete, eller at jeg var på villspor matmessig. Jeg bare ga beng, og tenkte at det får jeg forholde meg til siden, nå skal jeg kose meg ... 😮

Skremmern skrev:

Ja, altså, jeg tror jo det, om det gjør meg veldig bastant får så være. Jeg tror absolutt at noe er off i forholdet man har til mat når man legger på seg 20 kilo pluss. Og som jeg også nevnte tidligere, trenger det ikke å bety at man har en eller annen psykisk lidelse.

Det er klart at legger man på seg mye og ukontrollert, er det noe som ikke stemmer med matinntaket. Det trenger dog ikke bety at man bruker mat som dop. Men jeg sliter med å ta Kari Jaqueson seriøst når hun påstår at det ikke er forskjell på folk i forhold til hvor mye man kan spise for å holde vekten stabil og at overvekt ikke er arvelig, det er levesettet man arver. Dette er vel stikk i strid med det man vet. Grad av sultfølelse, metthetsfølelse, aktivitetsnivå, men også forbrenning spiller jo inn og det er mye man ikke vet. Hun har rett i noe, men det drukner i dumme formuleringer og faktafeil.

Og så synes jeg det er fantastisk at hun nærmest fnyser av at NTNU interesserer seg for fedme. For uansett hvem som har ansvaret, uansett energiregnskap hos den enkelte er det ingen tvil om at flere og flere blir overvektige og at vi tilhører den første generasjonen som sannsynligvis ikke lever lenger enn den forrige. Og at har man først fått 40 kilo for mye, er det ikke bare å bestemme seg for å snu. Ergo er det helt uavhengig av ansvarliggjøring av enkeltmennesker behov for at man tar tak i dette både med tanke på forebygging på samfunnsnivå og hjelp og behandling på individnivå.

Jøss, så opplagt og selvfølgelig alt var i denne tråden, da. :trekker meg ut:

Maximillia skrev:

Jeg tar medisiner mot lavt stoffskifte, men er ikke overvektig. Jeg husker jeg gikk ned litt i vekt da jeg begynte med medisinene, type 3 kg kanskje, og jeg mener å huske å ha lest at noe rundt det er den vektnedgangen man kan regne med som følge av stoffskifteregulering.

Da jeg begynte med stoffskiftemedisiner så skjedde det mer enn bare stoffskifteregulering. Jeg fikk energi nok til å være mer aktiv, trappa ble et reellt alternativ, jeg orket å lage skikkelig mat fremfor grandis, jeg sluttet å bruke sukker/cola for energiboost når sirupen var ekstrem osv. Og jeg opplevde meg selv som sterkere i forhold til fristelser, viljestyrke osv.

Meg når jeg er nedkjørt og meg når jeg har overskudd, har to helt forskjellige utgangspunkt når det kommer til å velge lurt og ta tak i egen helsesituasjon.

Altså tror jeg ringvirkningene ved stoffskifteregulering kan ha ganske mye å si også.

007 skrev:

Nå tramper jeg antageligvis i salaten (som vanlig 🙄), men jeg synes det er utrolig rart "alle" alle som er veldig overvektige (BMI opp mot 40) har psykeiske problemer, psykiske traumer og/eller spiseforstyrrelser.
Jeg kan selv gå opp 10 kg ganske lett, og om jeg ikke snur og tar meg selv kraftig i nakken, så fortsetter jo vekten oppover. Uten at jeg sliter verken prykisk eller har spiseproblemer, jeg er bare en av dem KJ snakker om. Som prioriterer kos fremfor slit og som dermed får ekstra kilo å bære på.
(Nå er de forresten på vei av, og det er søren meg ikke lett.)

Om jeg ikke tar helt feil så skal det (om man ser bort ifra stoffskifteproblematikk etc.) et ganske betydelig kaloriinntak til for å opprettholde en skyhøy vekt. Jeg vet ikke hvor psykisk friskt det er å forholde seg til mat og drikke på den måten da.

Skremmern skrev:

Ja, altså, jeg tror jo det, om det gjør meg veldig bastant får så være. Jeg tror absolutt at noe er off i forholdet man har til mat når man legger på seg 20 kilo pluss. Og som jeg også nevnte tidligere, trenger det ikke å bety at man har en eller annen psykisk lidelse.

Det eneste som var off i mitt tilfelle da jeg la på meg 31 kilo var tydeligvis evnen til å se sitt eget speilbilde og innse at det ikke er normalt å vokse ut av klærene.

Seriøst - jeg este ut kun fordi jeg gjorde det jeg alltid hadde gjort før: spiste mye og ikke nødvendigvis sunt. Forskjellen var at p-piller hadde fucket opp hormonbalansen min og fortalte kroppen min at jeg var gravid og at jeg derfor burde spare på alt jeg tok til meg, i kombinasjon med at jeg plutselig var student og ikke hadde gym lengre. Uten at jeg kombinerte det med annen trim. Ja, og så ble jeg samboer, og det er jo en av de farligste tingene man kan bli sånn vektmessig er det vel forsket på.

Jeg hadde IKKE spiseforstyrrelse, jeg hadde IKKE et problematisk forhold til mat, det var ingenting what so ever som var off mht psyken min. Jeg bare spiste for mye og bevegte meg for lite. Og var i min egen lille lykkeboble (ny samboer, flyttet hjemmenfra, life is good). Og sånn gikk jeg fra 54 til 83 kg før jeg fikk sukk for meg.

Da det plutselig gikk opp for meg at jeg veide 84 kg, da snakker vi ikke mye lykke lengre. DA fikk jeg et relativt off forhold til både mat og kropp og det meste. Det er en annen sak.