Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

smilefjes skrev:

Har man et par kosekilo så har man ikke fedme. Fedme starter etter overvekt på skalaen - og det er ikke på et par kilo.

Jeg er på fedme. BMI på 30 (men jeg trenger bare å gå ned 1-2 kg for å komme på BMI=29). Synes selv at det er "kosekilo", mulig jeg burde pusse kontaktlinsene mine. Eventuelt legge ut bilder av meg i bloggen min og få noen objektive vurderinger. (Dessverre har vi ikke noen pollmulighet i bloggen. Jeg elsker poller! :furte: )

allium skrev:

Nemlig. Og da nytter det ikke å forsvare KJ med at hun snakker til oss som liker bedre å spise et kakestykke ekstra enn å ta en joggetur.

Det er i det hele tatt litt vanskelig å tolke hvem det er KJ veiver og sleivsparker etter.

Ei som klarte å kose på seg 31 kilo melder seg.

Men det har kanskje litt å si hvor man starter også? Jeg hadde gjennom hele barne- og ungdomsårene vært slank og av dem som kunne spise hva jeg ville uten å merke det. Jeg veide 53 kg da jeg begynte på p-piller, og la på meg 15 kg på tre mnd. Vips, liksom. I følge legen min var årsaken usedvanlig kraftige bivirkniner av Pillen (jeg gikk fra en A-cup til en DD-cup på de samme tre mnd), men da jeg sluttet på pillen var tydeligvis kroppen min en helt annen, og jeg kunne ikke lengre spise hva jeg ville, uten å legge på meg. Men det tok 16 kg til før jeg innså det. De siste 16 tok dog litt lengre enn tre mnd.

Men det endrer ikke det faktum at jeg koste på meg 31 kilo over et års tid. Og gikk fra slank til chubby og fra formløs til formfull, helt uten å ha et promblematisk forhold til mat. Det ble riktignok litt problematisk da jeg innså hva som hadde skjedd og skulle kvitte meg med kiloene, og jeg brukte mange, mange år på å få dem bort (dvs 20 av dem, resten satt som spikret).

Og nå er jeg der at jeg koser dem på meg igjen.

Det er bare til å innse at jeg har gått fra være ei som kunne spise alt uten å legge på meg, til en som må passe seg og trene masse for å holde vekten. Kjiipt men sant. Det KJ sa traff meg der det svei mest, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg innser at det nok treffer noen som det ikke burde treffe også, og at det kanskje ikke var det smarteste innspillet på mange vis.

Jeg tror virkelig at vi er laget forskjellige, og at ikke alle har samme "motoren". Jeg kan jo bare se på meg selv, som alltid har spist det jeg ville uten problemer, helt til jeg plutselig ikke kunne det lengre. Kroppen min før og etter Pillen er ikke samme kroppen, på noe vis (den ga meg PCOS i tillegg. ). Jeg har ingen problemer med å akseptere at det som er enkelt for noen er vanskelig for andre - begge veier.

Likevel så tror jeg også at det er et aspekt mht hva man putter i munnen. For jeg innser jo at jeg legger jo ikke på meg av luft og kjærlighet. Det er jo fordi jeg er så himla glad i mat. Glad i mat. Jeg liker det aller meste. Og mangler den der "nå er jeg snart mett, best å ikke spise mer"-følelsen. Jeg spiser til jeg kjenner jeg er god og mett - og da er jeg som regel stappmett innen det får "satt seg". Hadde jeg vært mindre glad i mat og i stand til å naturlig spise mindre, så tror jeg neppe jeg hadde klart å kose på meg kilo.

Så da er det vel kanskje i alle fall to måter å bli overvektig på - det ene er å kose på seg kilo fordi man er glad i mat, og den andre er å spise på seg kilo fordi man har et problematisk forhold til noe, og bruker mat? Jeg kan jo forstå at for en i den siste kategorien så blir det provoserende å høre at man bare er feit og bør skjerpe seg. Men for min del så var det rett og slett bare et solid spark i ræva som traff smertefullt, men riktig: Skjerp deg, Milfrid!

Men jeg er enig med Smilefjes at man neppe koser på seg så mange kilo at man ender opp som sykelig feit. Det er forskjell på 40 kilo og 40 kilo også. Det er noe annet å gå fra 53 kg til 84 kg, som jeg gjorde, enn det er å gå fra 80 kg til 110. Uten tvil.

Og jeg tror ikke at det med overvekt som samfunnsproblem kan løses med at alle bare "skjerper seg og trener mer". Men at det er løsningen for en god del av oss, det er jeg ikke i tvil om.

smilefjes skrev:

Og til alle som sier dere fint kunne kost på dere førti kilo:

Noen ganger er det bedre å holde kjeften enn å uttale seg om noe dere ikke vet.

Du må bare bli sinna altså, men nå har jeg kost på meg nesten 30 kg faktisk i løpet av seks år, jeg var råtynn før det. Og nei jeg har ikke kost på meg 40 kg. Men du må nesten tro meg på at jeg som kjenner meg aller best vet at jeg kan godt kose på meg 10 kg til uten noe som helst problem. Og jeg kjenner flere som faktisk har kost på seg såpass, folk som jeg kjenner nok til at jeg tror dem når de ikke har spiseforstyrrelser eller noe svært problematisk forhold til mat.

Jeg lurer på hvorfor du blir så sint på tanken at det skal kunne gå an? Det synes jeg er litt pussig.

Eh - jeg gikk ut fra at man snakker om å kose på seg 40 kilo som i at man mener å kose seg opp i ekstrem overvekt. Ikke at man kommer opp i normalvekt og litt forbi.

Men om en er 160 høg og går frå 50 til 90 så er jo det ekstrem overvekt. Eller om en er 172 og får frå 62 til 102... På mitt verste gikk eg frå 71 til 104.

Ørjasæter med innspill:

http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article3853217.ece

Men uansett psykisk bakgrunn eller kosekilo, det er ikke "bare" å ta seg sammen altså. Det nekter jeg å tro. Skal man endre en del vaner som er godt innarbeidet så er det blodslit og nedturer så langt en ser. Noen klarer det, andre ikke. Jeg vil påstå at alle som har greid å snu livsstilen eller slanke av seg fedme og overvekt har gjort en imponerende innsats.

tink skrev:

Men uansett psykisk bakgrunn eller kosekilo, det er ikke "bare" å ta seg sammen altså. Det nekter jeg å tro. Skal man endre en del vaner som er godt innarbeidet så er det blodslit og nedturer så langt en ser. Noen klarer det, andre ikke. Jeg vil påstå at alle som har greid å snu livsstilen eller slanke av seg fedme og overvekt har gjort en imponerende innsats.

Dersom forholdene ligger til rette går dette av seg selv. Du er ikke overvektig i mange måneder om du ikke har tilgang til kaloririk ernæring eller bevege kroppen hele dagen som en del av hverdagen. Noen måneder i Etiopia på lokal kost og på lokalt vis, så tror jeg mange overvektige hadde priset seg lykkelige for fettreservene de hadde hatt med seg i bagasjen. Noen kilometer til vannhullet hver dag handler jo ikke om å ta seg sammen men om å skaffe seg vann. Klaske kuruker sammen til ei jordhytte. Innsamling av kvister og diverse vekster som fortæres, rått kukjøtt og melk. Og heftig dansing rundt bålet til langt på natt, kanskje et par rituelle orgier man kan kaste seg med på. Ser formelig fettet renne av i rekordtempo!

Langt til pottis-skåla. Og stoffskifte blir irrelevant. Også spiseforstyrrelser.

Så du mener at vi burde sende "feite folk" til Etiopia?
Ja, det ville sikkert funket på vekta. Men jeg er stygt redd for at det vil fungere som nok en jojo-kur når disse kommer hjem igjen - tilbake til gamle vaner og omgivelser. :erfaren:

Brutus - kan ikke du ta sjikanen din et annet sted nå? Det er så mange fine sextråder her som du kan løpe rundt og mase i?

smilefjes skrev:

Brutus - kan ikke du ta sjikanen din et annet sted nå? Det er så mange fine sextråder her som du kan løpe rundt og mase i?

:enig:

Først nå så jeg signaturen til Brutus.

tink skrev:

Men uansett psykisk bakgrunn eller kosekilo, det er ikke "bare" å ta seg sammen altså. Det nekter jeg å tro.

Men det gjelder jo alle livstilendringer, eller vaner? Det er jo ikke spesielt for overvekt.

Brutus_ skrev:

Dersom forholdene ligger til rette går dette av seg selv. Du er ikke overvektig i mange måneder om du ikke har tilgang til kaloririk ernæring eller bevege kroppen hele dagen som en del av hverdagen. Noen måneder i Etiopia på lokal kost og på lokalt vis, så tror jeg mange overvektige hadde priset seg lykkelige for fettreservene de hadde hatt med seg i bagasjen. Noen kilometer til vannhullet hver dag handler jo ikke om å ta seg sammen men om å skaffe seg vann. Klaske kuruker sammen til ei jordhytte. Innsamling av kvister og diverse vekster som fortæres, rått kukjøtt og melk. Og heftig dansing rundt bålet til langt på natt, kanskje et par rituelle orgier man kan kaste seg med på. Ser formelig fettet renne av i rekordtempo!

Langt til pottis-skåla. Og stoffskifte blir irrelevant. Også spiseforstyrrelser.

Gådd.

Overvekt er vel forøvrig fra gammelt av et skjønnhets- og statussymbol i deler av Afrika ? Kun de med makta, bukta og begge endene som kunne akkumulere nok kalorier til en anstendig overvekt. Resten så ut som Jan Thomas og Kari Jaqueson.

Brutus_ skrev:

Overvekt er vel forøvrig fra gammelt av et skjønnhets- og statussymbol i deler av Afrika ? Kun de med makta, bukta og begge endene som kunne akkumulere nok kalorier til en anstendig overvekt. Resten så ut som Jan Thomas og Kari Jaqueson.

Plastikkoppererte og gjennomtrente? Tviler på det.

Kanskje jeg skal legge juleferien til Etiopia.

Jeg var på handletur i dag. Skulle handle klær, men innså at jeg måtte opp i størrelse. Jeg nektet, og gikk derfor å handlet meg en Ipod Nano i stedet. Nå skal jeg GÅ til jobb.

Her ringer det en alarm når klærne blir for små, og deretter skippertakes det (ikke bra, I know) så jeg enten går ned i vekt eller stagnerer. Det jeg syntes er underlig (og det er nok dette som skiller meg fra de som har et psykisk problem), det er at man ikke reagerer nå klærne blir for små. Kjøper man seg bare nye da eller, og lar være å ta tak i ting? Hvordan klarer man det?

Spør ikke for å være kjiip nå altså, jeg er oppriktig nysgjerrig. 🙂

rine skrev:

Plastikkoppererte og gjennomtrente? Tviler på det.

Gjennomtrente, men med normalt forfall vil jeg anta. Gjennomtrente på aktiviteter for det daglige brød og gjennom rituelle/folkloristiske akriviteter. Og ikke pga forfengelighet.

Se på disse karene her, "aerobic" med århundregamle røtter. Ikke mye underhudsfett:

http://www.youtube.com/watch?v=AidkPPF49xc&feature=related

Man har da klær i ymse størrelser.
Når 44 ikke passer: "isj, disse str. blir bare mindre og mindre, får vel gå opp en str. da". :fjaser med egen overvekt: