Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Jeg er veldig glad i mat og kan godt både kose meg og ha perioder uten å trene. Men jeg tror det hadde vært fysisk umulig for meg å gå opp 20 kg på 2 mnd.

Elinblu skrev:

Er det virkelig så vanlig, altså? Når jeg ser på jevnaldrende rundt meg, synes jeg tvert imot at de fleste har holdt seg forbausende uforandret i kropp og vekt trass i barnefødsler og fremskreden alder.

Jeg skal love deg at om du hadde sett jevnaldrende i mer rurale strøk og spesielt der hvor man har dårligere sosiale forhold så er det mange på din alder som er godt overvektig.

Skremmern skrev:

Jeg tror ikke at man legger på seg 20 kilo av 3 ekstra brødskiver makrell i tomat om dagen, for og si det sånn, så når jeg sier "et trøblete forhold til mat" mener jeg ikke bare mengden man spiser, men også hva en har i seg. Alt henger sammen, slik jeg ser det.

Da jeg "spiste meg opp" sist var det på grunn av medisinering med kortison (det er en velkjent bivirkning at man kan bli veldig sulten) og da spiste jeg bare "vanlig" mat. Og det gikk fort! Nå er jo kanskje dette et særtilfelle fordi appetitten ble skjerpet på grunn av mat, men det er i alle fall mulig.

Esme skrev:

Jeg skal love deg at om du hadde sett jevnaldrende i mer rurale strøk og spesielt der hvor man har dårligere sosiale forhold så er det mange på din alder som er godt overvektig.

Det slår meg at en del overvektige blir litt som den rosa elefanten. I bybildet så forholder jeg meg ikke til dem, jeg ser på og sammenlikner meg med folk på min egen størrelse.

Jeg tenker egentlig som Elinblu. Men når du minner meg på det, så bor jeg jo strengt tatt i rurale strøk og kan se litt av hvert når jeg tar på de riktige brillene. Men det gjør jeg sjelden, enten fordi det gjelder gode venner - som jeg ikke tenker på som overvektige, selv om de strengt tatt er det. Eller fordi det er folk jeg ikke kjenner, og ikke ser på på den måten.

Helsikes tøvkjerring! Det irriterer meg at hun, som er intet mindre enn aerobicsinstruktør/"journalist", skal regnes som en autoritet hver gang det kommer til debatt om overvekt og fedme i media. Hun burde ha selvinnsikt nok til å skjønne at hennes faglige kompetanse på vidtfavnende medisinske fagfelt som fedme (og generell overvekt) er temmelig begrenset. Hun forenkler og generaliserer, og det hun mangler i form av faglig kompetanse, tar hun igjen med arroganse og manglende empati. Blæ! Kanskje er det noen som føler de får det sparket bak de trenger, men for de som virkelig vet hva fedme er, og hvordan det er å leve med de helseproblemene det innebærer, trenger noe helt annet enn et syrlig blogginnlegg fra "hele norges trimdronning" for å ta grep om sitt eget liv og helsesituasjon. Hun legger bare flere steiner til byrden, og hjelper ikke til i det hele tatt.

him skrev:

Da jeg "spiste meg opp" sist var det på grunn av medisinering med kortison (det er en velkjent bivirkning at man kan bli veldig sulten) og da spiste jeg bare "vanlig" mat. Og det gikk fort! Nå er jo kanskje dette et særtilfelle fordi appetitten ble skjerpet på grunn av mat, men det er i alle fall mulig.

Jeg benekter ikke at det er mulig, jeg tror bare det ikke er så problemfritt som flere av dere vil ha det til.

På ett eller annet punkt kan man ikke lenger ha sex. Det gjør vondt å gå i trapper. Man får ikke tak i klær. Det er vondt å ligge i sengen fordi kroppen plages av tyngden. Man passer ikke inn i en stol eller i et flysete mer.

De som da fortsetter å spise har et problem. Det er lov å skjære alle over en kam når det kommer så langt. Når man ikke greier å endre et mønster som alvorlig reduserer livskvaliteten så har man pådratt seg en sykdom. Om det startet med et ekstra wienerbrød eller med bulimi eller overgrep er ikke så interessant mer - da er det sykdom uansett. Som må behandles eller som ellers fører til et kortere liv enn forventet.

Ellers er normalen at ved stoffskiftesykdom så legger man på seg maks fem kilo. Det gjelder ikke alle. Jeg la på meg femten. Greia er at det er ingen unnskyldning mer når de først finner feilen - da må man ned i vekt igjen. Og det er AKKURAT like slitsom og tungt og disiplinkrevende som om man er frisk. Det er ingen forskjell. Kiloene må jobbes av en etter en med trening og riktig mat da som ellers.

Og til alle som sier dere fint kunne kost på dere førti kilo:

Noen ganger er det bedre å holde kjeften enn å uttale seg om noe dere ikke vet.

Greia er denne: Dere gjør det jo ikke. Dere gjorde det ikke. Av en eller annen grunn, eventuelt av flere grunner - så gjorde dere noe. Dere endret kosthold, dere begynte å trene. Dere tok grep. Dere la faktisk IKKE på dere 40 kg. Det er lett å slenge ut et "det kunne like gjerne vært meg" men det kan være greit å stoppe og tenke seg om en gang til. Kunne det faktisk virkelig vært deg? Det er jo ikke deg?

Mulig du er inne på noe her, SF...

rine skrev:

Mulig du er inne på noe her, SF...

smilefjes:

Eg kan godt svare, nei det er ikkje meg. Fordi eg ikkje skal dit, for helsa mi og det å sjå bra ut er så viktig for meg at eg ikkje tar den sjokoladen som eg har lyst på og at eg pushe meg til den trimmen som eg hatar.

Haugtussa skrev:

Eg kan godt svare, nei det er ikkje meg. Fordi eg ikkje skal dit, for helsa mi og det å sjå bra ut er så viktig for meg at eg ikkje tar den sjokoladen som eg har lyst på og at eg pushe meg til den trimmen som eg hatar.

Nettopp. Og da er det ikke deg. Jeg blir innmari lei meg når noen slenger ut et "det kunne vært meg, men jeg tok grep jeg". Det antyder nettopp at om man har alvorlig fedme så er man tiltaksløs og teit. Det øker dermed kraftig på skamfølelsen.

Og skamfølelsen er for svært, svært mange den største bøygen å komme over i forhold til nettopp å ta grep. Og hvordan døyves den skammen? Jepp. Med mat. Det er energikrevende å forakte seg selv og å skamme seg. Man orker ikke stort utover det om man først kommer i gang med litt skikkelig skam. Det er med andre ord et vesentlig poeng i å få overvekt (alvorlig overvekt - bikinikiloene får noen andre snakke om) knyttet løs fra skam - fordi flere da vil greie å få det bedre.

Jeg tør påstå at den desidert største grunnen til at jeg greide å kvitte meg med det meste av overvekten min var at jeg greide å slutte å skamme meg og heller bli glad i meg selv. Enda jeg ikke hverken var eller er pen i manges øyne.

Hm, nei, jeg tror ikke jeg kunne ha kost på meg 40 kg - for de siste ville ikke vært kos. Men 10-15 kg, ja, det tror jeg at jeg kan få om verden snur alt på hodet for meg og den dagen forbrenninga mi stopper opp.

Men jeg tror det er mange som burde ha tenkt seg litt mer om når kiloene begynner å krype oppover, som burde ha gjort noe. Men vet ikke helt om KJ treffer disse med sleivspark og veivende armer. Det blir for lett å tenke at det gjelder noen andre, for jeg har jo [insert grunn].

tink skrev:

Men vet ikke helt om KJ treffer disse med sleivspark og veivende armer.

Da må de i så fall stå forrerst på areobics-timene hennes.

Jeg tenkte aldri at jeg var stor fordi jeg hadde en eller annen mystisk sykdom. Jeg var fullstendig klar over at det at jeg ikke beveget meg i det hele tatt kombinert med et ekstremt inntak av sukker og fett gjorde meg slik. Som jeg pleide å si: Det er ikke det at jeg er dum - jeg skjønner poenget med å spise mindre og bevege på meg, men jeg greier ikke å gjøre det.

De aller fleste som ikke har noe problem greier å gjøre noe den dagen de feks ikke lenger finner klær som passer. Heldigvis.

Jeg kunne fint kost på meg 20-30-40 kg. Men selvfølgelig, som SF sier, de som ikke har et problematisk forhold til mat greier stort sett å ta grep som snur dette. Jeg tror det Esme mener er at rent fysiologisk kan mange fint kose på seg 20-40 kg i løpet av relativt kort tid, det er ikke slik at man har en eller annen innebygd mekanisme i kroppen som gjør at det regulerer seg selv. Med andre ord er det hodet og speilet som gjør at man velger å ta grep. Og det greier man fordi man ikke har andre problemer enn å være glad i mat og bedagelig anlagt. Det betyr ikke at de som har større problemer fint kunne snudd like enkelt, men at det rent fysiologisk er fullt mulig å legge på seg mye i løpet av kort tid også uten spiseforstyrrelse hvis man lar lysten og apetitten bestemme.

Men vi som har kosekilo - vi kaller det jo ikke en sykdom. Når KJ sier at det er fedme, og ikke sykdom, må man vel gå ut fra at hun retter utsagnet mot dem som sier at de er syke. Det er det da ingen med noen kosekilo for mye som gjør?

Katta skrev:

Med andre ord er det hodet [og speilet] som gjør at man velger å ta grep.

Ja, nettopp. Og det er jo her kjernen ligger. Vi må skille mellom fysiologi og psykologi her, altså. Hva er det som gjør at noen ikke "lar seg stoppe" av det de ser på vekta eller i speilet? Enten det nå er uvitenhet, handlingslammelse, fastlåste atferdsmønstre, manglende motivasjon, eller noe helt annet. Dette er jo nettopp det som skiller en som ikke "koser på seg" 40 kilo, og en som gjør det, er det ikke? Som SF påpeker, dere som ikke har "kost på dere 40 kilo", har jo definitivt ikke gjort det, og det er jo et slags bevis for at dere ikke kan gjøre det lett som bare det. Rent fysiologisk, ja.

allium skrev:

Men vi som har kosekilo - vi kaller det jo ikke en sykdom. Når KJ sier at det er fedme, og ikke sykdom, må man vel gå ut fra at hun retter utsagnet mot dem som sier at de er syke. Det er det da ingen med noen kosekilo for mye som gjør?

Har man et par kosekilo så har man ikke fedme. Fedme starter etter overvekt på skalaen - og det er ikke på et par kilo.