Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Esme skrev:

Jo det kan man virkelig godt gjøre altså. Man kan godt kose på seg 40 kg.

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

Man trenger ikke lenger på Rhode-kurs eller fedon-dietter får å gå ned i vekt, man går på "mørkeredsel-kurs". Blir sikkert det siste nye på slankefronten.

Skremmern skrev:

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

Det er eg heilt enig i. Men om det er et trøblete forhold til mat eller usedvanlig dårlig sjølkontroll er eg meir usikker på.

Skremmern skrev:

Poenget er vel at man legger ikke på seg 20-30-40 kilo uten at man har et trøblete forhold til mat.

Ja, det tror jeg man kan.

Haugtussa skrev:

Eg kunne sikkert klart legge på meg 10 kilo i tillegg til dei ti kosekilo mine, havne på BMI på 30 og ikkje ha det fnugg av trøblete forhold til mat. Og eg trur vi er mange slike rundt om.

Japp - jeg er en av dem.

Esme skrev:

Jo det kan man virkelig godt gjøre altså. Man kan godt kose på seg 40 kg.

Enig.

Skremmern skrev:

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

Det gjør man jo heller ikke om man legger på seg 10 kosekg under et svangerskap.

Men hvordan skille "psykisk problematisk inntak" av mat og koseinntak? Tja, jeg tenker at hvilke situasjoner man spiser har noe å si: Er det som trøst når man er lei seg vs at man reiser mye og spiser mye hotellmat f.eks Og så tenker jeg at graden av skam er en indikator også. Det er sikkert flere.

Egentlig burde jeg være sjeleglad for at jeg har en spiseforstyrrelse, for da kan jeg legge på meg igjen og skylde på det.

KJ uttrykker seg klønete her og tråkker mange på tærne med det, men grunntanken hennes er god, må jeg innrømme. Hvis det nå er et mål at alle skal være slanke og spreke så krever det selvsagt innsats av den enkelte, men det må tilrettelegges og det må tas spesielle hensyn til de som prøver og prøver og ikke får det til - uavhengig av årsak.

Esme skrev:

Hva tenker dere som har credentials i orden om denne gruppen? Som bare på en måte glemmer av i hverdagen at man ikke skulle ta isporsjon nr 2 og som ikke går inn i skam eller noe, men sånn oops, der skjedde det igjen gitt. Og som heller stikker på kino med en venninne i stedet for å løpe en tur. Hva tenker dere som sånne? Er det bare å ta seg sammen for sånne? Har sånne som jeg grunn til å bli sår når det blir påpekt av vi er late og giddaslause, som Tjorven kaller det?

Jeg er lat og giddalaus, men enn så lenge veldig heldig med forbrenning. Innimellom får jeg trent litt, fordi jeg vet at kroppen min (hjertet og alt det der inne) trenger det. Står det kake eller is framme, så tar jeg et ekstra stykke. Får jeg tilbud om boller og brus så velger jeg det framfor den joggeturen som jeg kanskje burde ha tatt.

Det er nok forskjell på folk, forbrenning og gener. Og jeg ser på mine foreldre og meg selv, at jeg ikke kan fortsette å spise som jeg vil til evig tid.

Uten å tenke at de som er 10 kg+ eller mer i forhold til idealvekt er late, så vet jeg med meg selv at jeg må ta tak før de ekstra 2-5 kiloene blir til 10-20.

Så for å svare på Esme sitt spørsmål, jeg vet ikke om jeg har credentials i orden, om det betyr vekt eller livsstil. Men jeg ser overhodet ikke ned på de som veier noen kg mer.

Skal likevel være så ærlig å innrømme at jeg har lært utrolig mye om meg selv om mitt menneskesyn av å være her inne og blir kjent med folk gjennom ord og ikke via bilder/utseende. Det er skremmende, men vanskelig å styre den ubevisste tankegangen.

Esme skrev:

Men hvordan skille "psykisk problematisk inntak" av mat og koseinntak?

Jeg tror skillet går når kosen ikke er "kos" lenger, men går over til å bli dop. Det er én ting å glede seg til i kvelden fordi man har nylagd eplekake på benken som man skal kose seg med. En annen ting er å glede seg til å bare komme seg hjem fra jobb, slik at man kan bruke resten av dagen til å SPISE – samme hva.

Men hva er fakta her da? Legger noen på seg fortere enn andre, eller gjør de det ikke? Jeg står fast på at jeg aldri kunne klart å legge på meg 20 kg på to mnd, ikke uten at noen ga meg rent ribbefett intravenøst, i tillegg til all den andre maten. Likevel jeg tror faktisk på de som sier at de lett kan gjøre det, altså. En kollega av meg spiser skoleboller til lunsj hver dag, drikker litervis med cola, og utmerker seg med gigantiske porsjoner i alle sosiale "mat-settinger"- og mannen er radmager. Vi må da være veldig forskjellig skapt når det gjelder forbrenning, gener eller hva det nå er, det er jo den eneste fornuftige forklaringen?

Til det andre som ble sagt her: Jeg tror heller ikke at alle som veier 30 kg for mye har en spiseforstyrrelse, eller at alle som havner i luksusfellen er der fordi skyhøyt forbruk er et substitutt for manglende kjærlighet, eller noe sånt. Derfor blir det også litt feil hvis man aldri kan gi noen et spark i ræva (slik jeg oppfatter KJ sitt utspill) når det er nettopp det noen trenger.
Folk er forskjellige, jeg har både "spark i ræva"- elever og "prate om det-" elever. Hvis jeg hadde sparket "prate om det" -elevene i ræva, ville det vært ganske katastrofalt, på samme måte som det ville vært ganske nytteløst å prate om det med elever som bare trenger et spark i ræva. KJ sparker alle med sitt utspill, men jeg tror ikke man kan gjøre så mye annet enn å lukke ørene hvis man ikke er en person som har nytte av å bli sparket i ræva. Klønete formulert, kanskje, men jeg håper jeg fikk fram et slags poeng uansett.

Jeg vil tro at graden av skam kan øke etterhvert som kiloene ramler på. At de ti første er kosekilo, men etter et visst antall kilo blir det vanskeligere å holde seg i bevegelse, og deretter kan det bli lett å "gi blaffen".

:skyter fra hofta:

tink skrev:

Så for å svare på Esme sitt spørsmål, jeg vet ikke om jeg har credentials i orden, om det betyr vekt eller livsstil. Men jeg ser overhodet ikke ned på de som veier noen kg mer.

Jeg ser jeg var upresis. Med credentials i orden så mente jeg de som har en spiseforstyrrelse eller en fysiologisk årsak til overvekten, hvordan de ser på de som er sofaslitere. For noen ganger virker det som at de som har en "god grunn" til overvekt mener at om de ikke hadde denne ene gode grunnen så hadde de gått ned i vekt easypeasy, og jeg måtte spørre om det er sånn det er.

Divine skrev:

Jeg tror skillet går når kosen ikke er "kos" lenger, men går over til å bli dop. Det er én ting å glede seg til i kvelden fordi man har nylagd eplekake på benken som man skal kose seg med. En annen ting er å glede seg til å bare komme seg hjem fra jobb, slik at man kan bruke resten av dagen til å SPISE – samme hva.

Ja, ikke sant? For noen med spiseforstyrrelse så er det jo problematisk med mat uansett om de er undervektig, normalvektig eller overvektig. Mens en kosespiser hadde hatt null problem med mat og kos om man ikke hadde lagt på seg av det.

tink skrev:

Jeg vil tro at graden av skam kan øke etterhvert som kiloene ramler på. At de ti første er kosekilo, men etter et visst antall kilo blir det vanskeligere å holde seg i bevegelse, og deretter kan det bli lett å "gi blaffen".

Jeg tror dette er individuelt, men for meg er det i alle fall sånn at jo mer jeg veier, jo større er panikkfølelsen, fordi veien ned til normalvekt er så lang, så lang. Jeg har trent uansett vekt, men det er klart at er man veldig tung, så er det tungt å trene, ikke bare fysisk, men den psykiske belastningen er nesten verre. At folk stirrer på deg der du pesende jogger saaaakte langs veien ikledd ufænsi klær fordi det ikke selges treningscapri og -jakker i din størrelse, er en STOR belastning på sjelen. Så stor at det kreves ufattelig viljestyrke for å orke det. Så, ja, jeg skjønner folk at overvektige blir "late" og rett og slett ikke orker å utsette seg for denne ydmykelsen.

Haugtussa skrev:

Og om det da er 3 kilo det er snakk om, så kan jo ikkje stoffskifte vere ei årsak til fedme? Eller misforsto eg no?

Det hevdar iallfall min endokrinolog. Iflg. han kan lavt stoffskifte gi rundt fem kg i pluss. Sjeldan/aldri meir.

Esme skrev:

Jeg ser jeg var upresis. Med credentials i orden så mente jeg de som har en spiseforstyrrelse eller en fysiologisk årsak til overvekten, hvordan de ser på de som er sofaslitere. For noen ganger virker det som at de som har en "god grunn" til overvekt mener at om de ikke hadde denne ene gode grunnen så hadde de gått ned i vekt easypeasy, og jeg måtte spørre om det er sånn det er.

Hadde jeg ikke hatt spiseforstyrrelsen hadde jeg ikke vært veldig overvektig i det hele tatt, tror jeg. For jeg var normalvektig helt til det smalt, og det var først i 22-årsalderen jeg begynte å legge på meg og jeg utviklet det problematiske forholdet til mat.

Haugtussa skrev:

Det er eg heilt enig i. Men om det er et trøblete forhold til mat eller usedvanlig dårlig sjølkontroll er eg meir usikker på.

Men det går ut på det samme slik jeg ser det. Jeg tror ikke at samtlige overvektige har en spiseforstyrrelse heller, men man har unektelig et problem med selvkontrollen og maten man får i seg. Jeg tror ikke at man legger på seg 20 kilo av 3 ekstra brødskiver makrell i tomat om dagen, for og si det sånn, så når jeg sier "et trøblete forhold til mat" mener jeg ikke bare mengden man spiser, men også hva en har i seg. Alt henger sammen, slik jeg ser det.

Er man ekstra glad i søtsaker, men er bevisst det en spiser stopper man før vekta viser 40 kilo pluss. Klarer man ikke å stoppe, må det handle om maten man spiser og forholdet man har til alt rundt det.

Skremmern skrev:

Jeg tror ikke at man legger på seg 20 kilo av 3 ekstra brødskiver makrell i tomat om dagen, for og si det sånn, så når jeg sier "et trøblete forhold til mat" mener jeg ikke bare mengden man spiser, men også hva en har i seg. Alt henger sammen, slik jeg ser det.

Det er klart man kan det, for de aller fleste siger det på et par kilo i året fra man er noen og tyve og det er mange som har seget på sakte sakte både 20 og 40 kg.

Jeg snakker ikke om vektoppgang fordelt på 20 år, altså.

Esme skrev:

Det er klart man kan det, for de aller fleste siger det på et par kilo i året fra man er noen og tyve og det er mange som har seget på sakte sakte både 20 og 40 kg.

Er det virkelig så vanlig, altså? Når jeg ser på jevnaldrende rundt meg, synes jeg tvert imot at de fleste har holdt seg forbausende uforandret i kropp og vekt trass i barnefødsler og fremskreden alder.

Skremmern skrev:

Jeg snakker ikke om vektoppgang fordelt på 20 år, altså.

OK. Kan presisere mer:

Jeg tror man kan legge på seg til stor overvekt ved å spise vanlig normal mat over tid.

Jeg tror mange kan legge på seg stor overvekt på kort tid med å spise ekstra mye i en periode, også vanlig mat. Mange kan øke vekten med 20 kg på noen måneder med å spise mer mat og mer kaloririk mat. Hadde jeg spist tre kakestykker ekstra om dagen, noe jeg glatt hadde trivdes med, kake er godt, og det hadde sammenfalt med en lite aktiv periode, f.eks sluttet å gå til jobb, så hadde jeg lagt på meg omtrent 2 kg i uka på det. Og det hadde blitt 20 kg i løpet av to og en halv måned.