Er du ryddig eller rotete?

Tangerine skrev:

Jeg ønsker meg dette genet til jul.

Det er ikke noe gen. Man lærer seg, hvis man synes det er viktig nok. Jeg var et temmelig rotete barn og blei ikke særlig ryddig av meg før jeg var godt over tjue.

Nextlife skrev:

Nei, man må ikke tenke på det hele tiden.
Hos noen mennesker, som meg for eksempel er ryddegenet godt implementert i hele tilværelsen, og jeg går rett og slett ikke rundt å tenker på at jeg må rydde eller holde det ryddig, det bare skjer.

Jeg er altså veldig ryddig av meg, det samme er mannen.

Jeg har som mål å komme dit at jeg ikke behøver å tenke på rydding og at det blir automatisert. Jeg har blitt MYE bedre gjennom livet, men jeg begynner jo å bli ganske voksen og er fortsatt ikke kommet lenger enn at jeg må tenke først og rydde etterpå. Hver gang jeg tar et skippertak og rydder, synes jeg det er stas og jeg synes det er velig fint med orden i skap og gjemmer. Men det sklir alltid litt ut etter hvert slik at det må skippertak til for å få det fint igjen. :håpløsttilfelle:

Jeg har blitt ryddig siden sist.
Og jeg ser jeg har svart at mannen er ryddig. Etter noen år med analyser vil jeg påstå at det er feil.

Han roter ikke, er mer riktig.

Jeg er rotehue. Mannen liker å tro at han er ryddig, men han er jo ikke det. Han er bare flink til å se rotet, men mindre flink til å gjøre noe med det. Jeg kan glatt overse rotet, mens han irriterer seg over det. Jeg tenker at enten kan man rydde selv, eller så kan man slutte å klage.

Men jeg liker jo at det er ryddig, jeg er bare ikke så god på det. Når jeg blir voksen skal jeg bli skikkelig ryddemenneske, har jeg tenkt.

Vi er vel sånn passe ryddige begge to. Kjøkken og sånt tas hver kveld, men stuen kan godt ha et lett lag av leker på gulvet også på kvelden hvis det skjer mye annet. Vi er geniale på skippertak og fellesrydding da, da tar vi hver vår etasje og blir ferdige på kort tid. Jeg synes han kunne vært flinkere til å plukke opp klær og sette på klesvask, han synes jeg kunne vært flinkere til å rydde mens jeg lager mat. Det går litt sånn opp i opp.

Jeg er egentlig veldig ryddig med en veldig rotete mann. Sammen glir vi noe mot midten, men det er en konstant balansegang. Hvis jeg er syk eller bortreist, blir det veldig fort rotete, men ikke så rotete at det tar en evighet å få det ryddig igjen. Siden jeg i utgangspunktet har sørget for å ha et slags bunnsystem.
Alternativt har vi så stort hus at hvis tingene blir spredt jevnt utover, så ser det likevel ikke så rotete ut.

Eg er ryddig av meg og det er heldigvis ungane også. Eg er særboar med en kjæreste som også er ryddig, men ikkje i like stor grad som meg.

Som andre her nevne så tenke eg aldri på rydding, det berre skjer. Skittentøy havne på vaskerommet, kaffikoppen havne i oppvaskmaskina, posten blir sortert og kasta i papirdunken når den blir henta, klær blir lagt sammen når dei er tørre, kjelen blir vaska når vi har spist, oppvaskmaskina blir tømt når den er ferdig osv. Det er ikkje noko eg bruke mental kapasitet på. Det er jo ikkje akkurat rocket science?

Matilda skrev:

Det er ikke noe gen. Man lærer seg, hvis man synes det er viktig nok. Jeg var et temmelig rotete barn og blei ikke særlig ryddig av meg før jeg var godt over tjue.

Ikke helt overbevist. Tydelig forskjell på mine to barn. 🙂

Tangerine skrev:

Ikke helt overbevist. Tydelig forskjell på mine to barn. 🙂

Tydelig forskjell på mine unger og, men jeg mistenker sterkt at det er tillært. Uansett mulig å lære seg bedre rydderutiner. Hvis man vil.

Ja, jeg har lært meg det. Og trives med å rydde og fikse, så lenge det ikke blir for voldsomt over alt.
Problemet er at jeg bor sammen med 3 som ikke syns det er noe vits og som bare motvillig hjelper til og som må fortelles at det er på tide å gjøre noe, og 1 tornado som effektivt motarbeider meg. Jeg føler meg litt som den der lille vaskeroboten i Wall-E, og eldstejenta lager spor etter seg over alt.



https://youtu.be/i3YWXOwYT3Y

Tror jeg er en blanding av ryddig og rotete.
Jeg takler veldig dårlig rot som jeg ser..

Rot jeg ikke ser, derimot.
Bildebevis fra to skuffer på kjøkkenet.

Matilda skrev:

Tydelig forskjell på mine unger og, men jeg mistenker sterkt at det er tillært. Uansett mulig å lære seg bedre rydderutiner. Hvis man vil.

Jeg vil!

Jeg må nok tenke lurere. Og øve. Og slutte å være lat. Og slutte med skjermdingser. Og Hayday.

Tangerine skrev:

Jeg vil!

Jeg må nok tenke lurere. Og øve. Og slutte å være lat. Og slutte med skjermdingser. Og Hayday.

1. Ha et sted å ha ting. Hvis man har mange ting som ikke hører hjemme noe sted, så må det jo nødvendigvis bli rot uansett hvor man legger det.

2. Legg ting på stedet sitt med én gang. Eller ta små opprydningsrunder f.eks. hver kveld, hvis man stadig vekk enten blir forhindret fra å legge ting på plass (f.eks. sutrete ettåring på hoftekammen) eller hvis man stadig vekk blir sabotert (av eksempelvis familiemedlemmer, uansett alder).

Appelsin skrev:

1. Ha et sted å ha ting. Hvis man har mange ting som ikke hører hjemme noe sted, så må det jo nødvendigvis bli rot uansett hvor man legger det.

2. Legg ting på stedet sitt med én gang. Eller ta små opprydningsrunder f.eks. hver kveld, hvis man stadig vekk enten blir forhindret fra å legge ting på plass (f.eks. sutrete ettåring på hoftekammen) eller hvis man stadig vekk blir sabotert (av eksempelvis familiemedlemmer, uansett alder).

Svigerfar var gammel sjømann, og innprentet kapteinen med at "hver ting har sin plass, og hver plass har sin ting". Det har ikke smittet.

Det jeg også ser er forskjellen på mannen og meg, er at han aldri beveger seg fra A til B uten å se seg rundt for å sjekke om noe skal tas med. Ned trappen, inn fra stuen, fra bordet til benken. Jeg tenker bare på det jeg skal, og kan tråkke over handlenett og tennisracketer, og la glasset stå igjen på bordet. Så må jeg jo tilbake og hente det.

Jeg er rotete i hodet og trenger derfor å ha det ryddig rundt meg for å ikke bli gal.

Det funker ikke alltid, men jeg jobber for det, i hvert fall. Det er ikke ryddig overalt, men pulten min på jobb, kjøkkenet, gangen og badet nede hjemme, det må være noenlunde strøkent, ellers går ting i ball for meg.

Jeg har forresten en sønn som gladelig kan bo i det komplette kaos, og en datter som rydder og rydder og har tellekanter på alt - der er åpenbart forskjellige fra fødselen av.

Polyanna skrev:

Jeg er rotete i hodet og trenger derfor å ha det ryddig rundt meg for å ikke bli gal.

Mens jeg er grunnleggende ryddig i hodet og kan leve med store mengder rot, siden jeg uansett vet hvor ting er. Så da gjør jeg det, i den grad jeg får lov av den evig ryddende mannen.

Polyanna skrev:

Jeg er rotete i hodet og trenger derfor å ha det ryddig rundt meg for å ikke bli gal.

He-he, jeg pleier å påberope meg at jeg har et ryddig hode (som et kontrast til et forferdelig rotete ytre), men de siste åra er jeg sannelig ikke sikker lenger.

Jeg er forferdelig rotete, mannen er temmelig rotete, og begge barna er katastrofalt rotete.

Begge mine unger er rene takras. Det kunne jo vært litt hendig om bare en av dem var litt mer som sin far på det feltet.

Fjols skrev:

Tror jeg er en blanding av ryddig og rotete.
Jeg takler veldig dårlig rot som jeg ser..

Rot jeg ikke ser, derimot.
Bildebevis fra to skuffer på kjøkkenet.

He-he, sånn ser det ut i omtrent alle skuffer og skap hjemme hos oss også. Mannen blir til tider fysisk uvel når han åpner skap og det velter ting ut. I påsken fant jeg Alle skrotbollers mor i kjelleren - 4-5 enkeltskrotboller som for halvannet år siden ble stuet sammen i en tom fryserskuff og båret ut av syne. (Fryserskuffen stod der fordi vi valgte å ta ut skuffene av fryseskapet framfor å avrime da isen tok overhånd. Sparte masse plass! )