Er du ryddig eller rotete?

Herregud, denne er åtte år gammel. Fasit nå er at jeg er litt mer ryddig, mannen er mye mer rotete, vi har ett barn som rydder, ett som er født kaotisk og alt for lite plass. Så her flyter det inntil jeg blir gal, tar en sjau og kaster alt jeg kommer over. Så tar det en halv dag, og så flyter det jammen igjen.

Så ikke på dato, den lå bare øverst på uleste innlegg så jeg svarte....

Katinka skrev:

Mangler alternativet:

Jeg var ryddig, på grensen til petimeter. Så fikk jeg mann og tre barn og jeg rydder fortsatt, men det synes nesten ikke.

Jeg kan bare signere dette fra åtte år tilbake. Jeg er ikke petimeter lenger, det går ikke når man er veldig sjuk over tid og/eller har huset fullt av småbarn, men jeg trives fortsatt best når det er ryddig. Jeg klarer å sette meg ned sjøl om huset er rotete nå, men jeg føler ikke at jeg slapper så godt av da, jeg kjenner på at jeg har ting ugjort. Mannen bryr seg ikke. Ungene sprer død og ødeleggelse på sin vei og bryr seg i alle fall ikke. (Storebror er opptatt av system, men han har helt andre systemer enn meg. Heldigvis er han fortsatt litt mottakelig for opplæring.)

En kamerat av mannen er veldig ryddig, og en periode mumla mannen noe om at jeg nok burde ha vært sammen med ham i stedet, men det hadde jo aldri gått bra. Jfr. denne:

[YT]http://youtu.be/FvOyCNLpwRY[/YT]

Jeg, og ett av barna, er ryddige. De andre er ikke. Jeg aksepterer at det er en del rot når man er fem i familien med ulik standard, men aller helst vil jeg ha det ganske ryddig og prøver å lære barna å legge ting på plass før de begynner med noe nytt.

Jeg er ryddig, og det er for så vidt mannen også selv om jeg syns han kan være litt rotete til tider. Vi trives best når det er ryddig her (det vil si; jeg trives best når det er helt striglet, mens han har evnen til å overse en tutt her og en strikk der). Når det er sagt er det bombet her flere ganger daglig. Med 4 barn, hvorav minste er i verste dra-ut-alt-du-finner-alder (1 år), og du ikke rekker å rydde én kasse for to nye er veltet ut, er det jo god terapi da Det pleier å se brukbart ut om kvelden og morgenen, men ellers går det i bølger utover dagen hvor ryddig det er her (og i de travleste periodene syns jeg det er rotete her om kvelden også).

Rotete og har for lengst innfunnet meg med at det ikke gir meg NOEN glede å ha det ryddig hele tiden - ettersom jeg da må tenke på å rydde hele tiden. Skippertak er supert - da tenker jeg på rydding i to timer, og så tenker jeg ikke på det mer før en uke senere.

Egentlig ryddig, men det er ikke alltid det fungerer må jeg innrømme. Jeg klarer ikke å holde alt helt ryddig når jeg skal jobbe fullt og ha alt ansvaret hjemme. Er blitt flink til å klare å overse rot. Tar et grundig tak i helgene. Men, ting har sin faste plass her og jeg vet hvor alt er. Det hjelper godt.

millact skrev:

Egentlig ryddig, men det er ikke alltid det fungerer må jeg innrømme. Jeg klarer ikke å holde alt helt ryddig når jeg skal jobbe fullt og ha alt ansvaret hjemme. Er blitt flink til å klare å overse rot. Tar et grundig tak i helgene. Men, ting har sin faste plass her og jeg vet hvor alt er. Det hjelper godt.

Vet hvor alt er i rotet mitt da, både på jobb og her. Lett å se når det meste ligger framme også :-)

oslo78 skrev:

Vet hvor alt er i rotet mitt da, både på jobb og her. Lett å se når det meste ligger framme også :-)

Ja, det hjelper når man kan finne ting. Da går det liksom greit å ha det litt rotete synes jeg.

Odelia skrev:

Det pleier å se brukbart ut om kvelden og morgenen, men ellers går det i bølger utover dagen hvor ryddig det er her (og i de travleste periodene syns jeg det er rotete her om kvelden også).

Samme her. Nå, når ungene er i seng, er stua striglet. Vi rydder stua sammen med dem hver kveld før kveldsmat og legging, jeg orker ikke stirre på leker over hele stuegulvet hele kvelden samtidig som jeg synes de selvsagt skal få lov å ha leker og leke i stua og være sammen med oss. Rommene deres derimot, de får lov å se bombet ut, men innimellom (når det er så mye at ikke kommer meg til klesskapene uten å få vondt under føttene av å tråkke på leker) ber jeg dem rydde.

Her må de være med og rydde rommene og loftstua hver kveld før de legger seg. Jeg er litt hysterisk og liker å ha ryddig bane til alle utganger i tilfelle brann så derfor får de ikke ha rot på rommene om kvelden (dessuten er det jo greit å få inn vane med å rydde litt hver dag slik at det ikke blir så overveldende).

Jeg er så rotete at det er en skam. Mannen var veldig ryddig og forsøker vel fortsatt, men er blitt mer tolerant med årene. Han har rett og slett resignert, tror jeg. Ungene er som meg.

oslo78 skrev:

Rotete og har for lengst innfunnet meg med at det ikke gir meg NOEN glede å ha det ryddig hele tiden - ettersom jeg da må tenke på å rydde hele tiden. Skippertak er supert - da tenker jeg på rydding i to timer, og så tenker jeg ikke på det mer før en uke senere.

Dette! Jeg synes det er stas når det er ryddig, men jeg orker ikke å tenke på rydding hele tiden - som man jo faktisk må for å ha det ryddig hele tiden. Ergo er det litt rot her og litt rot der og vi har ingen kontroll over hva som er hvor. Pøbelprinsessen har ikke et ryddig ben i kroppen. Ikke pøbelhunden heller. I dag har det vært skippertaktid fordi vaskehjelperne våre kommer i morgen.

Jeg er rotehue. Mannen også. Men når ting først må tas tak i, er det som regel jeg som ender opp med å gjøre det. Det skaper litt gnissninger.

Jeg liker jo å ha det ryddig og rent rundt meg, men når jeg føler at jeg er den eneste som har evnen til å ta med seg et glass ut i oppvaskmaskinen (eller i vasken om maskinen er på) så gir man liksom litt opp etterhvert.

pøbelsara skrev:

Dette! Jeg synes det er stas når det er ryddig, men jeg orker ikke å tenke på rydding hele tiden - som man jo faktisk må for å ha det ryddig hele tiden. Ergo er det litt rot her og litt rot der og vi har ingen kontroll over hva som er hvor. Pøbelprinsessen har ikke et ryddig ben i kroppen. Ikke pøbelhunden heller. I dag har det vært skippertaktid fordi vaskehjelperne våre kommer i morgen.

Nei, man må ikke tenke på det hele tiden.
Hos noen mennesker, som meg for eksempel er ryddegenet godt implementert i hele tilværelsen, og jeg går rett og slett ikke rundt å tenker på at jeg må rydde eller holde det ryddig, det bare skjer.

Jeg er altså veldig ryddig av meg, det samme er mannen.

Pussig hvordan folk er så forskjellige. Jeg tenker ikke på rydding hele tida, jeg tenker på rot nesten hele tida - bortsett fra når det er ganske ryddig. Jeg liker rot mindre enn jeg liker å rydde, så da rydder jeg, da. Det går egentlig ganske av seg sjøl, jeg bare flytter på ting når jeg likevel går forbi. Jeg har innsett at mannen har det stikk motsatt, så jeg prøver å rydde mest sjøl, skryte masse av ham når han rydder uoppfordra og ellers finne meg i mer rot enn hodet egentlig er innstilt på.

Vi er fortsatt ganske rotete, og derfor driver jeg panikkrydder nå ( eller akkurat nåhar jeg pause) for vaskedamen kommer etterpå og hun blir irritert om det ligger ting rundt om.

Nextlife skrev:

Nei, man må ikke tenke på det hele tiden.
Hos noen mennesker, som meg for eksempel er ryddegenet godt implementert i hele tilværelsen, og jeg går rett og slett ikke rundt å tenker på at jeg må rydde eller holde det ryddig, det bare skjer.

Jeg er altså veldig ryddig av meg, det samme er mannen.

Jeg ønsker meg dette genet til jul.

Jeg er ryddig, men også lat. Jeg bruker derfor ikke mye tid på å rydde, men det ser alltid ganske ryddig ut, ergo er jeg innehaver av den fine kombinasjonen lur og lat.

Svarte den gang at jeg var rotete med en rotete mann. Nå kan jeg si at jeg er ryddig med en ryddig mann! 😀 Tables turns!