Selvhjulpenhet

Viktig poeng for meg der, tink. Å lære barna selvstendighet og å evne å klare selv. Ikke for enhver pris, naturligvis, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

Sånn ellers avskyr jeg tanken på å skulle begrense meg selv.

At ikke jeg f.eks liksom ikke skal kunne kjøre min egen bil hvor jeg vil, hvor langt jeg vil eller i hvilket vær jeg vil (ok med forbehold om ekstreme tilfeller på siste, da) og underveis løse problemer som kan oppstå, ikke kunne koble på og bruke tilhengere til de formål jeg har behov for, ikke kunne sjonglere alle ballene i lufta mi også om jeg plutselig ikke har mannen eller andre tilgjengelig rundt meg, ikke kunne henge opp, montere, skru, borre osv, kunne utføre alle mine gjøremål på egenhånd... and so on.

Inka skrev:

Men i spørsmålet i HI tenker jeg like mye på sånne ting som å utmerket klare seg alene med egne unger og hele dagliglivet selv om partneren er borte uten å erklære unntakstilstand, påbegynne og utføre oppgaver og prosjekter på eget initiativ uten å måtte ha backup, gjennomføre ting på egen hånd selv om man forventet at eller vanligvis har hjelp, eller løse akutte tilstander som jo ofte oppstår.

Var det det du mente? Ok: Ingen unntakstilstand når jeg er alene, bortsett fra hvis noe skulle skje med bilen, som sagt. Dvs: Jeg er selvhjulpen nok til at jeg kunne ringt Falken og/eller en taxi.

rine skrev:

Var det det du mente? Ok: Ingen unntakstilstand når jeg er alene, bortsett fra hvis noe skulle skje med bilen, som sagt. Dvs: Jeg er selvhjulpen nok til at jeg kunne ringt Falken og/eller en taxi.

Ja, jeg stiller meg altså ikke opp og reparerer bilen, hverken for å komme meg noe sted eller demonstrere min selvhjulpenhet.
Men; skulle jeg punktere et sted og på en tid der hjelp ikke er enkel å få, er jeg fullt ut kapabel til å pelle fram reservehjulet og få det på. Eller å bruke startkabler, kjøre løs bilen om den er fast i snøen el.

Jeg mener virkelig ikke at de som blir sittende inne fordi de ikke kan be om hjelp til et problem er selvhjulpne. Det handler jo litt om å stå av de store og små krisene som oppstår i hverdagen. Det hender ofte at ting ikke går helt som planlagt. Hva man velger å gjøre så er avgjørende:
1. Fikse selv
2. Kan ikke fikse selv, ber noen andre om hjelp
3. Avlyse.

Jeg er litt usikker på om jeg mener at søsteren min har en mangel i selvhjulpenhet ettersom hun ikke kjører bil på vinterføre. De bor på sørvestlandet så det er vanligvis ikke snakk om mange dagene hvert år, og hun kommer seg på jobb/får barn i barnehage/skole uansett vær og føre. Jeg synes det virker som et større problem enn hun gjør selv.

Det er uaktuelt for henne å kjøre alene for å besøke oss (4 timers kjøring inkludert ferge), sommer som vinter, mens jeg synes det er uproblematisk å ta turen i motsatt fall.

Er man fortsatt selvhjulpen fordet om man er avhengig av å innhente hjelp om noe er utenfor normalen, bare ikke særlig selvstendig?

Inka skrev:

Er man fortsatt selvhjulpen fordet om man er avhengig av å innhente hjelp om noe er utenfor normalen, bare ikke særlig selvstendig?

Det kommer vel både an på hva som er normalen, og hva som skal til for at noe kommer utenfor normalen.
Og på hvor tilgjengelig hjelpen er.

Vi har ikke familie i nærheten, og har lært oss å klare oss uten til hverdags. Hadde vi hatt farmor i nabohuset, så ville vi vi nok benyttet oss mer av den hjelpen. Jeg tenker at man innretter seg etter gitte forhold.

Jeg er mye alene med ungene siden mannen jobber kvelder ganske ofte. det er helt uproblematisk og jeg hever et øyenbryn eller to ovre folk som ikke greier å plukke opp og fore og legge egne unger uten hjelp.

Jeg har reist land og strand rundt med ungene alene, på tog og fly, buss og båt. Det går fint. Det som trengs er kanskje å be noen holde oppe en dør, holde en baby i et halvt minutt eller løfte en koffert. Jeg synes det virker teitere å skulle gjøre alt sånt alene, kløne og streve og styre, enn å be noen om hjelp.

Jeg føler meg ikke uselvstendig, selv om jeg kanskje ringer til svigers og ber dem plukke opp ungene hvis jeg blir kjempeforsinket fra jobb. Det er vel helt greit, lurt og bra. De liker å hjelpe, jeg trenger hjelp av og til. Og på toppen får de følt seg viktige og får samvær med barnebarna.

Jeg skal nå være den første som sier tvert nei. Det er ikke lett og det er ikke gøy, men jeg gjør det likevel.

Nei, jeg er ikke selvhjulpen. Det finnes noen helt grunnleggende ting jeg trenger hjelp til.
Det har også den effekten at det jeg kan klare selv, det skal jeg klare selv. Og det blir slitsomt i lengden, for å si det slik, både for meg og de for rundt meg.

Det ligger ære i det for meg. Fordi jeg ikke er selvhjulpen. Det er ting man ofte tar for gitt, fordi man tross alt er det og har vært det ganske så lenge. Det er ”bare sånn det er”.
Da blir det mye skam knyttet til det å ikke være selvhjulpen, og jeg syns det er veldig ydmykende.
Jeg ser riktignok ikke på andre mennesker som ikke er selvhjulpne. Bare meg selv.

Altså, jeg klarer meg jo. Stort sett. Og jeg klarer meg bedre nå enn før, det er ingen tvil. Men selvhjulpen er jeg helt klart ikke.

Det finnes sikkert de som er uenige, og som syns jeg bare er lat / teit / vanskelig, eller jeg vet at disse menneskene finne ettersom jeg har hatt nødt til å diskutere dette med de, men jeg føler meg i alle fall ikke selvhjulpen.

Jeg er selvhjulpen og vet etter mange år som alenemor at jeg klarer å håndtere hverdagen alene om det trengs. Jeg kan skifte dekk, men latskapen kan like gjerne få meg til å få andre til å gjøre det. Jeg sjekker sikringsskapet før jeg ringer elektriker, prøver å lokalisere feilen før jeg ringer rørlegger. Jeg tenker praktisk og er løsningsorientert, men kan gjerne delegere eller betale profesjonelle for å utføre en jobb ved behov. Det gir en trygghet å vite at man kan håndtere de fleste situasjoner, men ligger ingen "ære" i det for min del.