Selvhjulpenhet

Er du selvhjulpen?
Og hva legger du eventuelt i begrepet selvhjulpen?
Ligger det noe "ære" i å klare sjøl, uten å avhenge av at andre stiller opp for deg eller at du har tilgang på assistanse når du skal gjøre noe?

Jeg er jo ikke opprinnelig norsk og det er mulig at jeg oppfatter selvhjulpen feil. På den måten jeg oppfatter det så er jeg selvhjulpen. Jeg er en fikser en som ordner ting. Jeg får selvsagt ikke til alt, men jeg er ikke heller redd for å be om hjelp og det ligger ikke noen ære i det. Det er flott at andre hjelper meg når jeg ikke får ting til selv.

Stort sett selvhjulpen, og ikke redd for å prøve. Mannen er også slik.

Jeg er så selvhjulpen at det er et problem.

Ja det er jeg, både økonomisk og praktisk sett.

Ja.

Jeg synes faktisk at evnen til å be om hjelp når det trengs er en del av det å være selvhjulpen.

For det meste av tiden regner jeg meg selv som selvhjulpen, også har jeg vett til å be andre om assistanse når jeg ser at jeg kommer til kort. Det siste året har selvtilliten dalt, og det har gått ut over evnene og synet på at jeg kan fikse alt selv. Men nå jobber jeg meg tilbake igjen.

Det er viktig å greie seg selv, og å kunne stå av både kritiske og vanskelige situasjoner.

tink skrev:

Jeg synes faktisk at evnen til å be om hjelp når det trengs er en del av det å være selvhjulpen.

Det synes jeg absolutt er en fin måte å se det på. Vi er ikke skapt for at alle skal kunne alt, så det er veldig greit å kunne be om/skaffe hjelp. Jeg kan ikke reparere biler, så den leverer jeg inn. Jeg er ikke skamfull over å be min mann hjelpe meg og åpne glass som er hardt skrudd igjen heller, han er av biologiske årsaker sterkere enn meg. (Selvsagt kunne jeg nok gått innfor å trene meg opp til å bli sterekere enn ham om jeg ville, men det fungerer fint slik)

Men jada, jeg er selvhjulpen, i den grad at jeg kan klare meg selv om jeg må. Bare at jeg av bekvemlighetsårsaker velger å ikke være det i praksis. Jeg KAN bytte dekk på bilen om jeg må, og bytter gjerne et for å se at jeg fortsatt klarer, men mannen bruker mindre tid og krefter på å gjøre det, så jeg lar ham ta resten. Jeg KAN klare å leve på bare min inntekt, men siden vi er en familie på tre velger vi heller å bo og leve på en måte som gjør oss avhengig av at vi er to voksne. Jeg KAN drepe edderkopper også, men jeg velger å la mannen ta seg av dem, han vil heller fange dem og bære dem ut, og ham om det... Jeg er redd dem, det er ikke han, og han liker ikke at jeg dreper dem, og skal de bæres ut får han gjøre det selv.

Jeg er selvhjulpen, og i stand til å be om hjelp selv når jeg strengt tatt ikke TRENGER det, men fordi det er mer praktisk sånn.

Jeg er vel egentlig ganske selvhjulpen, og er oppdratt til å skulle kunne klare meg selv. MEN jeg elsker å få hjelp til ting av mannen, eller at han har noe som han har ansvar for. At jeg ikke på død og liv må gjøre alt. Men jeg er ellers en ordner, fikser alt av økonomi, lån, forsikringer, planlegger ting, ferier, å være alene med barna, reise alene, et.c. Men bilting, nei det får jeg litt neller av. Hadde jeg f.eks. punktert, så hadde jeg ringt Falken eller noe. Jeg betaler gjerne for å slippe å gjøre ting. Jeg liker ikke å spørre andre om hjelp. Å be om hjelp f.eks. hvis vi skulle flytte ville føltes vanskelig for meg. Jeg synes det er sån kjipt å holde på med, og vil ikke bli spurt om det selv. Mens mannen ville kunne spørre - og han ville kunne hjelpe andre. Jeg vil i størst mulig grad at jeg og mannen klarer oss selv. Det er vel det mest riktige å si.

Det er lite jeg ikke klarer selv, men jeg er veldig lite redd for å be om hjelp. Mannen og svigers er selvhjulpne/sta inntil det patetiske, de skal ikke ikke ikke be noen om hjelp, og heller knekke ryggen på egen hånd. Det blir noe voldsomt kontrollfrikete over det, å ikke skulle nedlate seg til å ta i mot hjelp, slik man hjelper andre.

Jeg er oppvokst i en storfamilie med masse folk i tillegg (praktikanter, agronomer, studenter) som har bodd og arbeidet i perioder, og det er veldig naturlig for meg å delegere oppgaver, hente inn noen fler hender til oppgaver osv. Jeg har jobbet veldig mye med mobilisering av gratis arbeidskraft og dugnadsarbeid til aksjoner og arrangementer, så jeg er blitt veldig flink til å spørre. Jeg føler ingen skam når jeg høygravid spør om noen har tid til å hjelpe med flytting, eller når jeg med en liten baby ber om hjelp til det samme.

Jeg trives med kollektive løsninger og å arbeide i fellesskap. Rett og slett. Og ingen person eller par er en øy.

Jeg øver meg på å bli mindre selvhjulpen. Jeg er rett og slett ikke god på å be om hjelp. Jeg er til og med dårlig på å kjenne at jeg trenger å be om hjelp.

Siden jeg er aleneforsørger, og ble det da jeg var tjue, måtte jeg lærer meg å bli selvhjulpen tidlig. Jeg er selvhjulpen både økonomisk og praktisk, og tjener mine egne penger, og betjener egne lån. Er det noe praktisk jeg trenger hjelp til er jeg ikke redd for å be pappa om hjelp. Han er veldig flink til det jeg ikke er flink til.

Jeg er til tider pinlig opptatt av å være selvhjulpen i fht. venner/andre relasjoner, men har lært meg å la familien min få hjelpe når de vil.

...som i at jeg nektet plent å la kjæresten hjelpe meg med stor, tung bag og sånn.

Alt hverdagslig skal jeg kunne fikse selv. Jepp.

Ja, i nesten alle tilfeller bortsett fra hvis noe skjer med bilen.

Jeg er æreløs og lat.

Siden jeg er god på informasjonsinnhenting, skulle jeg alltids fått til det meste om jeg måtte, men jeg delegerer gladelig.

Jeg legger forøvrig i begrepet selvhjulpen det at jeg enten greier å ordne alt jeg trenger eller barna trenger selv, eller at jeg har råd til å betale noen for å gjøre det for meg.

Jeg skulle gjerne vært flinkere til å be om hjelp, men jeg er helt ute av stand til det. Jeg kan ikke be noen om hjelp medmindre jeg er hundre prosent sikker på at jeg kan hjelpe dem tilbake og i større styrke enn det jeg ber om. Og nesten ikke da heller.

Jeg ser at jeg sikkert kunne slengt på et "selvstendig" også, siden jeg tenker at det er ting som går veldig hånd i hånd. Altså, å være selvhjulpen fordrer kanskje en viss selvstendighet?

Selv tror jeg at jeg er nokså lik Mim, for å svare på eget spørsmål.
Jeg kan og klarer det aller meste selv, og kan ikke se for meg at jeg ville satt meg selv i den situasjonen at jeg ble fullstendig hjelpeløs dersom jeg ikke hadde andre menneskers hjelp tilgjengelig. Jeg liker å være i stand til å kunne utføre nødvendige ting uten å avhenge av hjelp, selv om jeg ikke nøler et sekund med å både delegere og/eller be om hjelp.
Som det sies over her, det er jo ikke alt man er like god til eller har de samme fysiske forutsetningene for å klare like lett. Og mange ting er langt enklere om man er flere eller henter inn noen som kan det bedre enn en selv.

Men i spørsmålet i HI tenker jeg like mye på sånne ting som å utmerket klare seg alene med egne unger og hele dagliglivet selv om partneren er borte uten å erklære unntakstilstand, påbegynne og utføre oppgaver og prosjekter på eget initiativ uten å måtte ha backup, gjennomføre ting på egen hånd selv om man forventet at eller vanligvis har hjelp, eller løse akutte tilstander som jo ofte oppstår.

Inka skrev:

Men i spørsmålet i HI tenker jeg like mye på sånne ting som å utmerket klare seg alene med egne unger og hele dagliglivet selv om partneren er borte uten å erklære unntakstilstand, påbegynne og utføre oppgaver og prosjekter på eget initiativ uten å måtte ha backup, gjennomføre ting på egen hånd selv om man forventet at eller vanligvis har hjelp, eller løse akutte tilstander som jo ofte oppstår.

Da er jeg selvhjulpen.

Er enig med Smilefjes om at betalingsevne kan telle som selvhjulpenhet.

Inka skrev:

Men i spørsmålet i HI tenker jeg like mye på sånne ting som å utmerket klare seg alene med egne unger og hele dagliglivet selv om partneren er borte uten å erklære unntakstilstand, påbegynne og utføre oppgaver og prosjekter på eget initiativ uten å måtte ha backup, gjennomføre ting på egen hånd selv om man forventet at eller vanligvis har hjelp, eller løse akutte tilstander som jo ofte oppstår.

Tja, jeg er i teorien forholdsvis selvhjulpen. Men jeg er litt for flink til å gi blaffen dersom ikke alt går som det skal. Istedenfor å gi jernet og gjennomføre alt med stil. Jeg må rett og slett jobbe med innstilling og psyke.

Enkelte ting tar jeg fullstendig på strak arm - reise kollektivt med begge barna, klare oss hjemme alene når helten er borte i flere dager og kjøre pent til sykehuset med en prikkete ettåring for eksempel.

Andre små filleting kan derimot, og dessverre velte hele lasset: når lillebror bråker om natta, når vi burde ha ryddet opp i flere skap og gjerne lappet sammen taket og malt soverommet.

Og ja selvstendighet og å "klare meg selv" er viktige verdier for meg, som jeg håper å lære barna mine.