Ung og umoden?

Jeg blei mor det året jeg fylte 21 år. Har aldri angret et sekund. Kjenner meg heller ikke igjen i HI.
Hadde ønsket meg barn en lang stund, har passet andres barn så lenge jeg kan huske og var laaaangt over middels intressert i barn før jeg fikk egne barn.

Jeg festet og gjorde slik også, så har aldri følt at jeg har gått glipp av noe. I dag er jeg 28 år og gravid med nr 3. Jeg ser stadig at folk blir overrasket når jeg sier det. Var på kurs seinest i stad og kunne ikke spise maten vi fikk servert. Spekemat. Da var det flere som spurte hvorfor og jeg sa det var pga graviditeten. Da lurte alle på om det var første mann. Når jeg sa det var nr 3 fikk jeg dette blikke: 😱 (Jeg holder jeg holder meg selvfølgelig veldig ung når det er snakk om utseende. 😀)

Jeg er en stolt mamma som venter nr 3. Har fin jobb, samme mann, drømme huset, lite gjeld og god økonomi. Alt har vi som familie bygd opp helt selv. Uten andres hjelp annet enn en fin familie i bakgrunn.

Mamma fikk meg i en alder av 20 år og er henne og pappa evig takknemlig for flott oppvekst. (Selv om jeg ikke mente det i ungdommens år.)

Så vil si at alder ikke alltid har så mye å si. Det kommer ann på person og mange andre faktorer i livet.

Jeg var 26 og ikke på noen måte uansvarlig med saft på flaske eller festing med en baby i huset.

Derimot var det ikke så veldig gjennomtenkt og jeg visste liksom ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var usikker på mye og fikk rett og slett litt sjokk over hele situasjonen med ansvaret og pliktene. Jeg klarte aldri å komme meg ut døra før 12.
Samtidig hadde jeg ei venninne som var 19 og også hadde baby, hun hadde stålkontroll og var kjemperolig og kunne dette med babyer. 🙂

Magica skrev:

Jeg var 26 og ikke på noen måte uansvarlig med saft på flaske eller festing med en baby i huset.

Derimot var det ikke så veldig gjennomtenkt og jeg visste liksom ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var usikker på mye og fikk rett og slett litt sjokk over hele situasjonen med ansvaret og pliktene. Jeg klarte aldri å komme meg ut døra før 12.
Samtidig hadde jeg ei venninne som var 19 og også hadde baby, hun hadde stålkontroll og var kjemperolig og kunne dette med babyer. 🙂

heldige meg som slipper å ha dere som foreldre...

ØØØØHHH... jau... jeg kom til denne døra, men det var bare så vidt jeg fikk meg selv til å gå gjennom den... jeg visste rett og slett ikke HVA som skjulte seg bak den... det er alltid skummelt uten en guide, you know - I feel stupid... and .. scared on the same time... a potom pridet ona - sobiraisja skazchet poshli... nu ska vi lag unga, bitch!

Jeg var tjue da jeg fikk barn, og livet tok brått en total annen retning over natten. Jeg ble voksen over natten, med ansvaret jeg fikk for den lille premature fantastiske skapningen jeg hadde satt til verden. Jeg så raskt at hverdagen med et barn var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg, og var redd jeg ikke skulle gjøre en bra nok jobb. Følte også at jeg måtte være en ekstra god mor, siden det bare var meg, men fant fort ut at det gikk ikke. Man utsletter seg selv, og det mennesket man er. Å være ærlig, gjøre mitt beste og være 100 % der for barnet mitt er godt nok. Jeg føler meg ikke som er curlingmamma heller, kun når det kommer til det medisinske. Der er jeg veldig, veldig redd for ham.

Så nei. Jeg følte meg ikke umoden da jeg fikk barn. Jeg følte meg ung, og voksen på samme tid.