Ung og umoden?

Jeg kjenner til ganske mange eldre mødre som har rare ting. Det har helt sikkert med at de har fått barn altfor sent å gjøre.


( )

alfaCharlie skrev:

Jeg kjenner til ganske mange eldre mødre som har rare ting. Det har helt sikkert med at de har fått barn altfor sent å gjøre.


( )

Jeg kjenner også "modne" mødre som gir barn saft på flaske og annet snodig. Jeje.

Om man er enig eller ikke så viser nyere forskning at unge mødre er en risikofaktor for at barn utvikler psykiske problemer senere i livet, så da er det vel sånn sett klart nok at endel burde ha ventet noen år.
At mange klarer seg helt utmerket som unge mødre er en helt annen side av saken, individuelle forskjeller på folk vil det alltid være.

Men da må man også definere unge mødre.

Mani skrev:

Om man er enig eller ikke så viser nyere forskning at unge mødre er en risikofaktor for at barn utvikler psykiske problemer senere i livet,

Hvilken forskning er det snakk om? Vet du hva den heter?

Finnes det noen link, Mani? 🙂 Mener jeg ar hørt noe sånn tidligere også, men var ikke helt sikker.

Det ville jo være rart å påstå at det ikke er mulig at unge foreldre gjør dumme ting som de ikke ville gjort dersom de hadde fått barn senere i stedet. 🙂 Det er ganske vanlig å lære av erfaring, og å se tilbake og si at "hvis jeg hadde visst da det jeg vet nå, så hadde jeg ikke gjort det på den måten", og det må det gå an å si uten å ble tatt til inntekt for ideen om at alle er smartere enn dem som er yngre enn seg, eller at alle unge mødre er dårligere mødre enn vi som ventet til vi var over 30.

Jeg tror det er en fordel å være voksen før man får barn, og det er ikke så veldig mange tyveåringer som er voksne. Samtidig er det også veldig vanlig å vokse med oppgaven, og det finnes drøssevis av oppegående og smarte tenåringer og tidlig-i-tyveårene-inger som gjør en aldeles utmerket jobb som foreldre, og det finnes sikkert ett og annet nek i 30- eller 40-årene også, hvis man leter litt.

Kan se senere om jeg klarer å grave det frem, det er over ett år siden jeg var på dette kurset hvor forskningen ble presentert, men det var helt fersk forskning da.

Men ikke ta det personlig noen, en annen risikofaktor var flere enn tre barn. Det betyr jo ikke at alle med flere enn tre barn får unger som utvikler psykiske problemer.

Jeg er helt sikker på at det finnes "riktig mange" unge mødre som har fått barn da de overhodet ikke burde fått det, som har fått det av helt gale grunner ("noen å være glad i" når man aldri har blitt vist omsorg, er vel ganske vanlig), og som ikke modnes av svangerskapet og bråvåkningen som de fleste av oss opplever når barnet er der, med alle sine behov og krav.

Hvor mange som er "mange"? Ingen anelse? 1 av 100 eller 30 av 100?

NOEN, tror jeg nok.

Og så har man alle de andre. Som 007 som ble trippeloppmerksom på "boka". Eller de som blir "modne nok" og tidlig "seg selv" som person, som Maxi.

Det er ok om folk som møter disse unge mødrene klarer å ha to tanker i hodet på en gang: Noen unge mødre står uten nettverk og uten lært omsorgsevne, og trenger ekstra hjelp og støtte OG mange unge mødre trenger det overhodet IKKE. Det må være helt pyton å bli møtt med nedlatende blikk og antagelser om hva man "sikkert" gjør, når man har alle nerver på utsiden for akkurat det, og nettopp derfor gjør alt så nær perfekt som det er mulig å komme.


Det var et åpent og ærlig og fint hovedinnlegg, men jeg er litt usikker på retningen diskusjonen "bør" ta.
- Stemmer det at det er mange unge mødre som er ganske umodne? (Ikke så veldig fruktbart, kanskje. Statistisk sett er jeg sikker på at det kan dokumenteres ganske mange ubehagelige sammenhenger, men det blir jo veldig vanskelig å skille årsak/virkning, og i tillegg vet jeg ikke helt hvor det fører hen)
- Hvis det stemmer - er det noe man kan gjøre med det (Intro: Mim og barnevern og forebyggende arbeid blant barn og unge, særlig jenter, seksualundervisning, etc)

Og, bare så det er sagt, så finnes det plenty "risikofaktorer" blant oss godt voksne foreldre også! Jeg er skråsikker på at vi er de verste curlingforeldrene, for eksempel...

Jeg vet og om mange "eldre" mødre som gir saft, driter i bilsikring osv - osv. hvilke valg man tar tror jeg ikke har noe med aldre altså.

- Og kanskje man som forumgjenger er over snittet informert om hva som er "bra" og ikke?

Bauche skrev:

Jeg vet og om mange "eldre" mødre som gir saft, driter i bilsikring osv - osv. hvilke valg man tar tror jeg ikke har noe med aldre altså.

- Og kanskje man som forumgjenger er over snittet informert om hva som er "bra" og ikke?

Mange valg har med alder og erfaring å gjøre, tror jeg.

Polyanna skrev:

Og, bare så det er sagt, så finnes det plenty "risikofaktorer" blant oss godt voksne foreldre også! Jeg er skråsikker på at vi er de verste curlingforeldrene, for eksempel...

Det tror jeg du har skremmende rett i.

Jeg gikk på ungdomskole sammen en del som valgte å få barn som tenåringer. Det er ingen tvil om at deres avgjørelser her i livet er preget av en oppvekst med alkohol, vanskjøtel, null fokus og oppfølging av skolearbeid, ingen som lærte dem at skole er viktig, at enkelte ting man gjør har så stor inngripen i livet at man bør vente, ingen som lærte dem at man bør velge menn med omhu, at man faktisk bør ha jobb for å forsørge barn og familie, ikke lene seg på sosialkontoret som alle andre i familien, at man som jente kan ha høye mål i livet, at drittsekker ikke er noe å trakte etter, at man må jobbe hardt for å oppnå noe, at det ikke er normalt å skulke skolen på morningen for kjøpe alkohol til pappa, at det ikke er normalt å forlate små barn i helgene for å feste, at man ikke lar tretten år gamle jenter sove hos kjæresten/forloveden etc.
Det er klart at sånt ikke gir godt grunnlag for å ta gode avgjørelser og at det er ofte disse som velger å få barn svært tidlig. Ikke alltid, men ofte.

Selvfølgelig finnes er det mange risikofaktorer blant både unge og modne mødre. Det skyldes individuelle forskjeller. Det jeg synes er interresant er forskningen Mani viser til. Hvis det stemmer lurer jeg på hva som defineres som unge mødre og hvordan forskningen er utført. Er det korrigert for f.eks. mors oppvekstmiljø og nettverk?

Jeg var bare 20år når jeg ble mamma. Vil vil si at jeg ikke kjenner meg i igjen i hele tatt i det HI skriver. Men at jeg kjenner igjen andre unge mødre jeg har møtt på. Det er så individuelt. Jeg hadde opplevd mye før jeg ble 18, som jeg vet jeg har modnes på.

Jeg tror det er like store individuelle forskjeller på unge mødre som eldre mødre.
Jeg bruker bevist ikke alderen min når jeg møter nye personer, enten det er i barnehagen til sønnen, foreldre i min egen barnehage eller helsestasjoenen. Den mangelen av respekt jeg fikk på barsel og første tiden på helsestasjonen har jeg ikke lyst å oppleve igjen. På helsestasjonen snudde alt opp ned når de viste jeg var førskolelærer. For da viste jeg plutselig noe om barn.

Tangerine skrev:

Mange valg har med alder og erfaring å gjøre, tror jeg.

Men erfaringer og alder henger ikke alltid sammen.

Bauche skrev:

Men erfaringer og alder henger ikke alltid sammen.

"Age brings wisdom - or age shows up alone. You never know."

Jeg var 23 da jeg ble mor for første gang og så vel aldri på meg selv som ung mor. Det var ikke før jeg fant FP at jeg fant ut at jeg hadde visst vært ung mor. 😀

Jeg var irriterende ordentlig og perfekt i den alderen. Nå er jeg bare ordentlig.

Takk igjen for mange svar. 🙂 Interessant å lese hva andre mener.

Dette kunne jo like godt vært en tråd om det å være ung, og det å ta umodne og/eller "dårlige" valg. Ikke kun i forhold til det å være ung mor. Jeg ser nå at jeg kunne formulert tråden litt annerledes.

Da jeg var mellom 15-20 år følte jeg meg jo på mange måter mere voksen enn andre på samme alder. Jeg var vant til å klare meg selv siden jeg ikke ble fulgt opp av mine foreldre. Men i ettertid ser jeg jo at jeg var langt ifra moden. Mye mestret jeg bra, men det var også mye jeg mestret dårlig.