"Kresne" unger og usunn mat

Maximillia skrev:

Det er jo motbydelig, da. Jeg vil ikke heller ha smulesmør på brødskiva.

Jeg kan være med på at det er ekkelt (så fremt det er snakk om fremmedes brødsmuler), men det er vel stor forskjell mellom det å mene noe er ekkelt og å brekke seg av synet? Du brukte riktignok ordet "motbydelig", men dog.

Når det er sagt er eldstemannen min ekspert i å etterlate brødsmuler i smøret, så når det er min tur å bruke smøret, "rensker" jeg kantene med kniven til bruk på egen brødskive.

Jeg skjønner ikke helt dette med hvorfor det er så "motbydelig" med brødsmuler i smøret, jeg. Det er jo bare smuler rett fra brødskiven - som kommer tilbake på brødskiven igjen? Og smøret i syltetøyet skal jo på skiven med smør? Det er jo ingen som har hatt dette i munnen eller noe, så det har vært i kontakt med spytt og dermed bakterier?

(Jeg rensker ut sånt selv, men det er bare for at det skal se litt mer "ryddig" ut, egentlig. Og jeg tar det på skiven, jeg kaster det ikke.)

Jeg ønsker selvsagt et sunt og variert kosthold for ungene mine. Nå er ikke de av de mest kresne, men en del glir vanskelig ned. Jeg stresser ikke med det, og tenker som Kirsebær at det glir over. De får tilbudet, de får ikke spesialmat, og de får ikke mer mat før neste måltid (bortsett fra frukt som alltid er tilgjengelig).

alfaCharlie skrev:

Bare sånn av ren nysgjerrighet, hvordan får man barn som ABSOLUTT ikke vil smake, til å smake?

Azi skrev:

Det skal smakes. Enkelt og greit.

Enkelt og greit.
Jeg ber mine pent om å smake. Av og til prøver jeg med litt triksing og ordning. En ert er en fjert, lapskaus er apehjerne, rømmesaus er gjørme. Her kommer toget inn i tunellen, en for pappa og en for mamma.
Men av og til fortsetter de å nekte, og da lar jeg det ligge. Og av og til gidder ikke jeg.

Madam Mim skrev:

Jeg regner med at skjæbnen vil innhente meg og at jeg om 7 måneder kan forvente et barn som ikke sover, nekter å ta puppen, er superkresen og urolig. Og så kan jeg ha det så godt.

Når du putter smokken med sukkervann i munnen på skrikerungen, ja da fniser hele FP.

kris skrev:

Jeg skjønner ikke helt dette med hvorfor det er så "motbydelig" med brødsmuler i smøret, jeg. Det er jo bare smuler rett fra brødskiven - som kommer tilbake på brødskiven igjen? Og smøret i syltetøyet skal jo på skiven med smør? Det er jo ingen som har hatt dette i munnen eller noe, så det har vært i kontakt med spytt og dermed bakterier?

(Jeg rensker ut sånt selv, men det er bare for at det skal se litt mer "ryddig" ut, egentlig. Og jeg tar det på skiven, jeg kaster det ikke.)

Det kommer jo litt an på hvem sine smuler det er også da. Det er lettere å takle mannens smuler enn svigerfar sine feks.


Pluss, jeg brekker meg av smør, så er det smørbiter i syltetøyet, så mister jeg helt apetitten. Det finnes ingen god grunn for å ha smør i syltetøyskålen.

Desembermamma skrev:

Pluss, jeg brekker meg av smør, så er det smørbiter i syltetøyet, så mister jeg helt apetitten. Det finnes ingen god grunn for å ha smør i syltetøyskålen.

Denne tråden burde omdøpes til "kresne voksne" i overskriften, altså!

Alle har vi våre særheter. Så det så. Kom igjen Sokk, fortell meg dine.

kris skrev:

(Jeg rensker ut sånt selv, men det er bare for at det skal se litt mer "ryddig" ut, egentlig. Og jeg tar det på skiven, jeg kaster det ikke.)

Jeg også. Jeg synes smøret ikke ser særlig innbydende ut med masse brødsmuler rundt kanten, men bryr meg ikke hvis det er mannen eller ungenes rester.

Jeg syns jo ikke akkurat det er kresenhet å ville ha maten ren og delikat og uforurenset av andres rester. Jeg kjøper ikke argumentet om at det bare er de smulene og smøret man ellers spiser - gjelder det isåfall all mat? Bare å blande vilt sammen, med litt rester av forskjellig, siden alt likevel blandes i munnen/magen?

Bokormen skrev:

Nei. Men jeg har faktisk en kompis som ble født i uke 30 eller noe, og han var litt lik på noen områder. Er det vanlig for premature?

Ja, det er det. Veldig typisk.



Men jeg vil heller ikke ha smuler eller rester i maten min, da mister jeg også matlysten altså :bidrar:

Aminta skrev:

Ja, det er det. Veldig typisk.

Hvordan vet man det?

glitterchick skrev:

Hvordan vet man det?

Bare å lese litt litteratur om det, i grunn.
Jonna Jepsen har bla. en bok som heter "Født for tidlig; usynlige senfølger" eller noe i den duren.
Jeg har lest omtrent alle bøker man kan komme over om temaet, samt masse forskningsrapporter, studier, undersøkelser osv.
Har jobbet med dette, vært i samarbeid med Helse og Rehab. om den nye planen for oppfølgning av premature, sammen med mange av ekspertene, leger, forskere ol. på området. Og da gikk vi bla. gjennom alle senskader, graden og % av den, hos hvilke av barna det oppstod osv.
(Også er jeg mor til to premature.)

(Skal glatt innrømme at jeg ikke husker hvilken bok eller hva av litteratur som er best på området. Men den danske prematurforeningen har en bra nettside såvidt jeg husker.)

Aminta skrev:

Bare å lese litt litteratur om det, i grunn.

Jeg prøvde ikke å dra utsagnet ditt i tvil altså, jeg hadde bare aldri hørt om det før. Men jeg har jo ingen erfaring med premature og har aldri lest noe spesiell litteratur om emnet heller. 🙂

glitter; fikk ikke prikket deg, men jeg tok det altså ikke sånn heller, hvis det virket slik på svaret mitt 🙂

Desembermamma skrev:

Alle har vi våre særheter. Så det så. Kom igjen Sokk, fortell meg dine.

Sær - jeg?

Jeg liker heller ikke smuler i smøret, og hvis det blir smuler på kanten etter besøk f.eks. tar jeg det vekk og kaster det. Heldigvis deler jeg smørbeger med en som er enda litt mer pertentlig på dette enn meg, så det er vanligvis ikke noe problem i hverdagen. 😉

Ellers lever jeg godt med mine tvangstanker. Løk skal f.eks. ikke skjæres på brødfjøla, og hvis noen gjør det hjemme hos meg så lager jeg en scene, altså!

Bananen skal for øvrig åpnes i enden uten stilk, og egget skal skrelles i toppen, ikke kappes av. :deler:

Maximillia skrev:

Jeg syns jo ikke akkurat det er kresenhet å ville ha maten ren og delikat og uforurenset av andres rester. Jeg kjøper ikke argumentet om at det bare er de smulene og smøret man ellers spiser - gjelder det isåfall all mat? Bare å blande vilt sammen, med litt rester av forskjellig, siden alt likevel blandes i munnen/magen?

"Det ene gode skjemmer ikke det andre", er min mormors kloke leveregel. Hun går ikke av veien for å innta julekake med lammerull eller vaffel/makrell-i-tomat, hvis det skulle falle seg slik. Det skal jo i den samme magen, vet du! 🙄

Storesøster spiste lite en periode, og tilslutt ga jeg henne nonstop bare for at hun skulle ha litt i munnen og svelge det ned.

LilleRosin skrev:

Enkelt og greit.

Ikke helt enkelt heller da! :fniser:

Men at jeg er sta og ikke gir meg når det kommer til å smake på mat. Far i huset er litt mindre sta på det. Må si at det hjelper en god del da at barnehagen er i samme nivå som oss. Det skal smakes og det er ikke lov å si æsj til mat. Viktig å tenke på hva man putter i ryggsekken til barna. Den ryggsekken dem skal bære med seg resten av livet med ting dem har lært og erfaringer dem har hatt. Ikke bare det kommer til mat, men andre ting også.

Det har ihvertfall hjulpet oss veldig at jeg er sta i dette huset når det kommer til smake på mat. Jeg skal ikke oppdra barn som blir voksen og lager grimaser og skaper seg når dem får severt mat hos andre!

Vår sønn er vel ikke utpreget kresen, men kan være utpreget småspist, og særlig til middag. Vi har tenkt som så at det er bedre han spiser bittelitt sunn mat, enn masse usunn. Sulte gjør han uansett ikke, og han er heldigvis ganske glad i frukt.

Det er ikke enkelt å få et barn til å smake på noe de absolutt ikke vil smake på. Fra eldste var baby og begynte med fast føde har vi hatt problem. Å få en baby til å smake på noe går fint. Man får vondt inne seg når babyen brekker seg. Etterhvert så nekter dette barnet å åpne munnen for å smake på nye ting. Jeg har kjørt hardt på at nye ting skal smakes på. Jeg har gitt smaksprøver til hvert måltid. Jeg kunne bruke timer på å prøve å overtale barnet mitt til å i det minste ta smaksprøven inn i munnen. Dessverre er ikke mitt barn avhengig av å spise. Han blir ikke sulten. For han er det faktisk en lettelse å slippe. Vi har prøvd å legge smaksprøver på tallerken og ingen går fra bordet før alle har smakt. Etter 2-3 timer ved matbordet gir man seg. Det handler ikke om å være staest. Det handler om hvilke opplevelser man gir barnet i forbindelse med mat.

Lindamor, må si dere virkelig har tålmodighet til å sitte så lenge. Tror jeg hadde tørna galen om vi skulle sitte så lenge.

Jeg har lært meg nytt triks da som hjelper oss. Vi spiser opp maten vår. Slik at vi ikke mister apetitten. Skryter selvsagt inni mellom, også når jeg er ferdig. Så pleier faktisk å prate masse med gutten min. Og tilslutt når vi er godt inni praten, tar jeg skje og gir han maten og han som er så opptatt av det forteller har glemt helt ut å være kresen. åpner munnen og spiser. Det har aldri slått feil at han ikke liker maten etter han har smakt utenom bønner da. Det kan han tygge på helt vi andre blir grønn av å se på han tygge så lenge.

Men altså han smaker. Og vi begge blir enig om at maten er god og han spiser resten i fred og ro. Han har faktisk blitt mye mye bedre etter han begynte i denne barnehagen. Han er heller ikke små spist så vi har ikke det problemet heldigvis med han. Store søster er småspist. Men alt etende. Så lenge hun spiser alt så gjør det ingenting at hun er små spist.

Minstemor her er støvsuger. Hun spiser alt hun kommer over. Til å med papir.
Ingen barn er like.

Lindamor skrev:

Etter 2-3 timer ved matbordet gir man seg. Det handler ikke om å være staest. Det handler om hvilke opplevelser man gir barnet i forbindelse med mat.

2-3 timer? Seriøst? Da blir det uansett ingen god opplevelse ved matbordet.