"Kresne" unger og usunn mat

glitterchick skrev:

Jeg har sikkert syndet på begge områder.

Jeg tror jeg har syndet på alle områder. :deltar:

vimjer skrev:

Jeg har seks barn, hvor to er kresne mens fire er nærmest altetende.
Jeg tror derfor ikke kresenhet er hva foreldre har bidratt til i alle sammenhenger.

Det tror ikke jeg heller.
Jeg har fire, og min gutt nummer to hadde et helt annet forhold til mat da han var liten enn det de andre hadde. Og han ble behandlet på helt samme måte som de andre.

Jeg har et barn med et svært anstrengt forhold til mat pga bla. matallergier og mye magesmerter helt fra han var spebarn.

Å gi han pølser hver dag er ikke aktuelt der vi er nå, men i en mer presset periode kunne jeg nok gjort det. Når en 5 åring kan gå en hel dag uten annet en et glass eplejuice i magen må en jo gjøre noe ! Han liker ikke kjøtt, ikke fisk, ikke kylling, ikke ris og svært få grønnsaker.
Vi har endret stategi i forhold til spisingen hans de siste ukene. Vi maser ikke, han får maten vi har i mikroposjoner og må sitte sammen med oss ved bordet. Ingen kommenterer hvorvidt han rører maten eller ei, heller ikke skryt når han gjør det.

Han får mat samtidig med søsknene ellers i døgnet (vil av og til spise litt brødmat) men han får også to mellommåltider med noe han liker god : soyadrikk og hjemmelaget kjeks av macadamianøtter og egg. Sikker fryktelig ille i noens øyne. Resultatet nå etter ca 6 uker er en gutt som har begynt å smake på "vanlig" mat som poteter og saus og som spiser 2 skiver brød i barnehagen hver dag ! Som sover godt om natta og som faktisk kan komme å si han er sulten for første gang i sitt liv. Så får det bare være at han fores opp på kjeks og soyadrikk !

glitterchick skrev:

Jeg har et kresent barn. Jeg har hele tiden sittet på min høye hest og sagt at kresne barn er kresne fordi de får særbehandling, og de spiser nok etterhvert. Sønnen min begynner hver eneste middag med å si at han er mett og at han ikke liker maten, før han har smakt. Vi får han til å smake, og til å spise noen biter hvis det ikke virker som han virkelig misliker smaken. Men det er en kamp, og ikke spesielt hyggelig. Derfor serverer vi grøt, pølser og pannekaker litt oftere enn vi burde, fordi vi syns at middagen skal være koselig for alle innimellom også.

Har vi samme barn?

Broren min var en skikkelig særing i matveien. Han var vel egentlig ikke kresen på smak, men syntes hele spisingen var noe ordentlig tull. Han var også skeptisk til mange konsistenser og lukter. Han kunne brekke seg om noen smurte på en skive, tok kniven med smuler på ned i smøret, og smurte "smulesmør" på hans skive. Nå er han voksen, og spiser fortsatt lite. Men han er frisk og rask. Han er bare veldig lite interessert i mat, og kan godt glemme å spise. Den rake motsetning til meg.


Litt utenfor tema, men broren min var sær på flere områder også. Veldig følsom for inntrykk, mørkredd, engstelig, mammadalt, ble sliten av bråktete barn, en liten professortype. Er det en sammenheng? Altså, er det mer vanlig med kresenhet hos barn som er litt spesielle også på andre felter?

Bokormen; prematur eller?

Bokormen skrev:

Han kunne brekke seg om noen smurte på en skive, tok kniven med smuler på ned i smøret, og smurte "smulesmør" på hans skive.

Er det uvanlig altså?

Desembermamma skrev:

Er det uvanlig altså?

Det er jo motbydelig, da. Jeg vil ikke heller ha smulesmør på brødskiva.

Maximillia skrev:

Det er jo motbydelig, da. Jeg vil ikke heller ha smulesmør på brødskiva.

Godt å høre. (Det samme med "smørsmuler" i syltetøyet. )

Æsj, ja det er jo enda verre.

Jeg vil ikke ha andres gamle brødsmuler eller påleggsrester i maten min, selvfølgelig.

det er ekkelt!!

Maximillia skrev:

Jeg vil ikke ha andres gamle brødsmuler eller påleggsrester i maten min, selvfølgelig.

Nettopp.
Man har egen skje til syltetøyet, den plukker man opp syltetøyet med, og legger det på skiven uten å være borti, og så smører man syltetøyet utover med sin egen smørekniv.

Smørkniven tar man ikke mer smør enn man spiser på kniven, og smører på skiven og skraper av kniven på skivekanten slik at den er ren og klar til å brukes igjen. Man skraper ikke overskuds-smulesmør tilbake i smørpakken.

Desembermamma skrev:

Er det uvanlig altså?

Neida, det er jo ikke noe delikat akkurat, det var bare et eksempel på små ting som kunne ødelegge den bittelille matlysten han hadde. 🙂

Aminta skrev:

Bokormen; prematur eller?

Nei. Men jeg har faktisk en kompis som ble født i uke 30 eller noe, og han var litt lik på noen områder. Er det vanlig for premature?

Hattifnatten skrev:

Jeg synes det er synd dersom det skal være helt tabu å komme med råd bare fordi noen flinke mennesker tar det ille opp (uten grunn).

Jeg kan ikke uttale meg på andres vegne, så jeg tar et eksempel fra eget liv.

Jeg fikk jo en del "gode råd" i årene før sønnen fikk en diagnose. Ikke om matvegring, men om andre ting.

Det var i grunnen ikke de gode rådene som plaget meg. Det var holdningen og den konstante undervurderingen jeg følte at jeg ble møtt med. Antagelser om at jeg var mindre oppegående enn det jeg var fordi problemet vedvarte.

Og rådene ble gjerne presentert både en og to og tretten ganger fra de samme. Det å ikke bli trodd når man takket for rådet og sa at man virkelig hadde prøvd, var heller ikke en grei følelse.

Gode råd fra folk som ønsket oss og barna vel satte jeg pris på. Selv når de allerede var utprøvd. Det er fordomsfull tankegang om at man ikke engang evnet å ta til deg de rådene etc. som var problemet.

Hattifnatten skrev:

Det er sant, men på slike sårbare tema er det også lett å ta alt i verste mening selv om det ikke er ment sånn. Den der "kaller du meg dårlig mor?" er jo velkjent og jeg kjenner at det er lett å havne der hvis det er tema jeg er sårbar i forhold til.

Hvis du 10 ganger på rad får samme rådet fra samme person som ser ut til å ikke tro deg når du sier at du har prøvd, så vil man kanskje ha grunn til lure på om vedkommende tror du er dum eller en dårlig mor?

"Hadde du fulgt rådet, så hadde problemet vært løst. Altså har du ikke prøvd" ser ut til å være logikken.

Signerer Kie og Glitterchick.

Det er kjempefint at kunnskapsrike mennesker deler av sin erfaring og kommer med gode råd, men det må gjøres med fintfølelse og forsiktighet, spesielt hvis rådene ikke er spurt etter.

For min del hadde jeg en særs trøblete ammehistorie med første barnet. Jeg hadde lest Nylander fra perm til perm, konsulterte ammepoliklinikk, ammehjelpen, 10 ulike helsesøstre (nei, overdriver ikke) diverse småbarnsfora etc, så problemene skyldtes definitivt ikke mangel på kunnskap. Jeg ble derfor etterhvert ganske irritabel når folk jeg var i kontakt med uspurt ramset opp det ene "gode" rådet etter det andre. Helt innlysende ting som "har du prøvd å legge til litt oftere" for eksempel. Eh, ja! Men det var slett ikke alltid jeg kjente for å utbrodere hvorfor vi måtte bruke flaske innimellom, ei heller kjente jeg at jeg hadde en slags forklaringsplikt for folk på nabobordet på cafe på dette.

Har en sånn venninne selv, men det er lite jeg kan gjøre annet enn å tenke mitt. Eplejuice til alle måltider så de får i seg noe næring i løpet av dagen? Ny , og ønsket, mat rett etter urørt middag? Det hadde ikke skjedd hos meg, men det er nå hennes valg.