Hemmeligheter i parforhold

Ah - der klarte Zoë å formulere det jeg var på jakt etter. Forskjellen mellom privat og suspekt.

Viktig poeng, Zoë. Jeg tror kanskje det var det jeg synes var aller, aller kjipest da min egen telefon og pc ble utsatt for, øh, overvåkning - det at alle andres "hemmeligheter" ble lest av en som ikke skulle lese det.

Jeg skal moderere meg kraftig og bare konstatere at Floksa og jeg har avvikende syn på hva det innebærer å være en venninde.

Hemmeligheter som i ting vi ikke forteller fra de nesten 34 årene vi levde før vi kjente hverandre, absolutt. Jeg trenger definitivt ikke vite alt, særlig ikke det som har med andre damer å gjøre. Jeg har fortalt det jeg synes er viktig at han vet for å kjenne meg bedre, og vise versa. Det er ikke snakk om hemmeligheter som hadde vært krise om han visste og som jeg tviholder på, bare ting jeg ikke synes han trenger å vite. I hverdagen sammen nå har jeg ikke noen hemmeligheter som er mine, men det er klart at ting som fortelles meg i fortrolighet blir der.

Å sjekke mobil, bank, e-post, vanlig post osv kunne ikke falle meg inn. Det hender jo ofte at vi viser hverandre meldinger, men jeg sjekker aldri uten lov. Felles e-post synes jeg også er rart, vi har separate e-postkontoer bortsett fra en vi bruker til bryllupsting akkurat nå. Jeg har vært sammen med en som sjekket meldinger, e-post og private dokumenter og tolket alt i verste mening, og det var forferdelig. En kan ikke leve sånn i lengden.

Og alt det Zoe sa. 🙂

Tråden er diskutert med mannen her.
Hans kommentar: Om du hadde sjekket mailen hadde jeg blitt så skuffet. Tror du virkelig jeg ville brukt en mailkonto du ville visst om til noe sånt? At du skulle trodd jeg var så dum - det ville vært vanskelig å tilgi.

glitterchick skrev:

Jeg syns det er helt sært å ha felles epost.

Vi har en felles e-post. Det er en epostadresse vi fikk da vi fikk internett. Jeg bruker den mest, men mannen kan bruke den om han vil. I tillegg har vi private epostadresser.

smilefjes skrev:

Det er forresten en mellomting mellom å låse mobilen sin inn i safen og å jevnlig overlate den til partneren for gjennomgang da.

Jeg leser aldri post, epost eller sjekker mobil eller økonomi for han jeg bor sammen med. Og ikke han for meg heller. Ikke fordi vi nekter hverandre dette. Ikke fordi det er passordbeskyttet og låst og lukket. Men fordi det er helt unaturlig for oss. Telefonen ligger jo der - vil han sjekke den så får han jo gjøre det. Men om han hadde sjekket min telefon i smug så ville det nok vært starten på slutten for oss. Det som gjør at vi er sammen er jo at vi er forelsket. Vi trenger ikke drive å kontrollere hverandre. Hvorfor skulle vi det? Den dagen vi ikke er forelsket og dedikerte til forholdet mer så er det over. Jeg har liten tro på at et forhold kan holdes kunstig i live med pisk eller med kontroller av mobiler.

Esme skrev:

Veldig enig i det du skriver her.
Det hender jo at mannen f.eks er opptatt med noe og så kommer det tekstmelding, og da kan det være at jeg spør om jeg skal sjekke for ham. Noen ganger sier han nei og noen ganger ja. Men det hadde ikke ramlet meg inn å sjekke en tekstmelding uten å spørre først, selv om han ikke hadde blitt sur eller noe om jeg hadde gjort det.

Enig med smilefjes og Esme.

Vi har vært i et vennedilemma der et felles vennepar var i ferd med å gå fra hverandre. Jeg synes det var vanskelig å vite at venninnen var utro, i og med at mannen hennes var vennen vår. Jeg følte jeg svek han og hele situasjonen var pyton. Jeg fortalte deler av det jeg visste til mannen min (som at "jeg tror ikke det går så bra mellom den. Jeg tror kanskje hun kommer til å bryte ut av forholdet") fordi dette påvirket meg/oss og jeg trengte noen å snakke med mine følelser om. Jeg opplevde at mannen min forstod mer enn jeg sa og at jeg dermed ikke trengte å si så mye. Han kjenner meg så godt, at når jeg sa at jeg synes dette er kjempevanskelig, så forstod han at jeg visste mer enn jeg ville vite, men uten at jeg trengte å si hva jeg visste. Det er godt mulig at venninnen min opplevde meg som svikefull, det endte i alle fall med at jeg trakk meg vekk fra henne. Jeg ville ikke vite, ville ikke bære på hennes hemlighet og ville ikke ta parti. Etter bruddet sa (ex)mannen hennes at han visste at jeg hadde visst og at han skjønte at dette hadde vært vanskelig for meg.

Det er ikke alle hemligheter jeg vil vite, rett og slett. Både fordi de er vaskelig å holde på og dels fordi jeg føler at jeg blir innblandet i noe jeg ikke vil bli innblandet i. Dette gjelder særlig felles venner, venner mannen min ikke kjenner så godt er noe annet.

SF: Poeng.

Zoë skrev:

De sjokkerende innleggene fra Floksa her mot slutten av tråden, minner meg på et annet poeng ved å unngå symbiosepregede forhold til partneren; om man synes det er så "naturlig" å åpne partnerens post, lese partnerens mail, logge seg inn på partnerens FB etc. så innvaderer man faktisk andre menneskers privatliv på en uhørt og etisk forkastelig måte. Altså ikke bare partnerens - men hans venner og bekjentes privatliv.

Ja, ikke sant!

Våre telefoner ligger og slenger over alt, men vi er absolutt ikke innom og sjekker hverandres meldinger. Men jeg kan rope og be mannen ta telefonen min og vice versa hvis jeg er opptatt. Å lese hans mail er utenkelig uten at jeg blir bedt om det.

smilefjes skrev:

Ah - der klarte Zoë å formulere det jeg var på jakt etter. Forskjellen mellom privat og suspekt.

Ja, det er viktig. "Hemmeligheter" trenger ikke å være "lyssky" aktiviteter som kriminell aktivitet, utroskap eller økonomisk svik. (Som en sidebemerkning vil jeg ellers gjerne si at dersom man nå har vært utro eller gjort økonomisk tvilsomme ting, kan man jo ha minst like mye behov for en god venn å snakke med som ellers - og dessuten vel så stort behov for at denne vennen ikke forteller ting videre til egen partner.) Det kan være psykiske problemer eller bekymringer over familiemedlemmer, problemer med naboen, seksuelle frustrasjoner eller konflikter på jobben, eller tanker om hvorvidt man skal bytte jobb - eller for den del slankeproblematikk, eller til og med politiske meninger som man ikke ønsker å flagge så hele bygda får vite om det.

Alle har rett til å sette grenser når det gjelder hva de ønsker å involveres i, såklart. Men hvis man ikke tåler å høre noen "personlige" betroelser fra venner (uavhengig av kjønn) så er man rett og slett ikke en særlig god venn. Men da er det i det minste bra om man er så klar over det og åpen på det at man sier fra med én gang, så ingen brenner seg på å betro seg til en.

Floksa skrev:

... Jeg kunne ikke levd i et parforhold der partner nektet meg å bruk hans telefon, hadde passord på epost og pc-bruker osv....

Å bruke partnerens telefon av og til er noe helt annet enn å sjekke SMSer og bilder partneren sender til eller får fra andre. Det ville jeg aldri gjort. Det bryter så sterkt med personvernet, ja for vi er to personer selv om vi er et par. Jeg har venner med felles e-post og jeg føler sterkt ubehag ved å sende e-post til en av dem, når jeg vet at jeg i realiteten sender til begge.

Dette har ingenting med å ha hemmeligheter for Kjæresten å gjøre. Han vet det meste om meg og jeg vet det meste om ham. Ingen av oss bruker timer på å oppdatere hverandre om hver minste detalj som har skjedd i løpet av dagen. Selv kunne jeg ikke levd med å ha betydningsfulle hemmeligheter om meg selv for ham, det ville jeg oppfattet som svik. Likefullt ville jeg oppfattet det som et svik om jeg skulle fortelle andres hemmeligheter til ham, med mindre den det gjelder syntes det er greit.

Passord på PC osv? Selvfølgelig, det er ikke å ha noe hemmelig, men å hindre at andre, som katta, barn, besøkende, kjeltringer o.l. skal kunne lese mine og andres dokumenter, eller slette dem ved et uhell. Siden Kjæresten er webansvarlig for domenene vi har e-postadressene vår fra, kan han hente passordet når han vil. Men oppdager jeg at han leser e-posten min, da blir det bråk.

Sær som jeg er nevner jeg også straffeloven §§ 145 - 145b.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er naturlig å sjekke mobilen og ha tilgang til fb osv til partneren? Privatliv mellom meg og mannen min er ikke det samme som privatliv mellom meg og venninner. Jeg er ikke EN person sammen med mannen min. Vi er fremdeles to privatpersoner selv om vi er gift!

Jeg konstaterer at Floksa og jeg aldri kan være venninner. Floksa ligner for mye på min mor til det. Min mor liker heller ikke nærhet, kvinner eller åpenhet og har forestillinger om at (alle) menn er så liketil, ærlige og reale, atte. Jeg håper du ikke har døtre, Floksa, og i så fall så vil jeg gi dem min dyptfølte sympati. Å ha kvinnehatende mødre som ikke vil snakke om noe er temmelig kjipt.

Å bli stanset i det man vil betro seg om noe vanskelig og få høre "dette vil jeg ikke vite", ville jeg opplevd som et slag i ansiktet og en klar beskjed om at vennskapet var over.

Det som kjennetegner et vennskap i min bok er gjensidig tillit, åpenhet og trygghet. Når jeg forteller ting til Glitter eller Agenten, så forteller jeg det til dem, ikke mennene deres. Og forteller de ting til meg, så forteller de til meg og ikke til mannen min.

Vi leser ikke hverandres e-post, sms'er eller private brev. Vi deler selvsagt ikke facebook eller twitterkonto. Jeg er finansminister og tar meg av alt som har med økonomi å gjøre, men jeg holder ingenting hemmelig. Jeg ville aldri ha lest hans sms'er om han ikke ba meg eksplisitt om det, og vice versa. Uten at noe bevisst holdes fra den andre.

Vi deler mange venner og innimellom er en av oss mer oppdatert om graviditeter og andre spennende nyheter i venneflokken, men vi deler ikke dersom det ikke er sagt at det er ok.

Felles e-postkonto? Hvordan får man netthandlet julegaver da? De eneste jeg veit om som har det er svigers - og det er vel fordi de knapt nok trenger en.

Mannen min må gjerne lese min e-post eller sjekke telefonen min, men han har å spørre meg først. Jeg har for øvrig FB-passordet til min beste venninne, med tillatelse til å logge på, men det kunne aldri ramle meg inn å faktisk gjøre det. Blant annet på grunn av det Zoë sier:

Zoë skrev:

De sjokkerende innleggene fra Floksa her mot slutten av tråden, minner meg på et annet poeng ved å unngå symbiosepregede forhold til partneren; om man synes det er så "naturlig" å åpne partnerens post, lese partnerens mail, logge seg inn på partnerens FB etc. så innvaderer man faktisk andre menneskers privatliv på en uhørt og etisk forkastelig måte. Altså ikke bare partnerens - men hans venner og bekjentes privatliv.

Ellers er jeg veldig enig med polarjenta, Smilefjes og de andre. Hvis jeg får vite en hemmelighet som ikke skal fortelles til noen, så forteller jeg det da ikke videre til mannen min! Det ville rett og slett ha vært respektløst.

glitterchick skrev:

Uten at jeg vet helt sikkert, så tror jeg ikke Pappalille refererte til ditt innlegg aC. Jeg oppfattet at det var en respons på min og Floksas diskusjon om at hun trivdes best med menn siden hun ikke holdt på hemmeligheter.

Jeg skrev vel ikke at det var fordi jeg ikke holder på hemmeligheter vel?
Det er din konklusjon.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår 🙂

Og at jeg ikke holder på hemmeligheter vel vel også ganske drøyt å skrive. Jeg vil ikke vite hemmeligheter og det er vel to forskjellige ting?

Floksa skrev:

Og at jeg ikke holder på hemmeligheter vel vel også ganske drøyt å skrive. Jeg vil ikke vite hemmeligheter og det er vel to forskjellige ting?

Du sa jo eksplisitt at du forteller mannen din om ting som andre forteller deg i fortrolighet. Det er nok det folk mener når de sier at du ikke holder på hemmelighet.

Floksa skrev:

Hvilket betyr at jeg forteller mannen alt, også ting som blir fortalt meg i fortrolighet.

Floksa skrev:

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter.

Det trenger ikke være "fnising" det er snakk om, altså, heller ikke turer i mørket. Det kan være problemer man har (eller problemer noen som står en nær har), ting man er usikker på og synes er vanskelige, og som man ønsker å snakke om med noen man kjenner og stoler på. Jeg synes det høres ut som om du tenker på litt sånn fjortisaktig "fnising om gutter" når du snakker om hemmeligheter, men det er veldig lite denslags blant mine voksne venner (av begge kjønn) - det er derimot mange temaer og problemstillinger som er såpass private at man ikke ønsker at så mange skal få høre om dem, uten at det er snakk om "fnising" i det hele tatt.

Floksa skrev:

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår 🙂

Det funker strålende uten alkohol og uten fnising i telefonen , jeg trenger ikke engang gå tur i mørket for å betro meg til en venn, eller ta imot betroelser. Jeg synes betroelser er en fin ting og noe som gjør meg varm innvendig av glede over at noen velger å fortelle ting til meg.

Men, jeg skjønner at det kan være vanskelig for noen å motta betroelser og bli vist en slik tillit, det er et ansvar å vedlikeholde tillitten. Det kan være skremmende å være "utvalgt", kanskje spesielt hvis man selv har erfart tillitsbrudd.

:konstaterer at vi og vår omgangstrets lever utrolig kjedelige liv:

Alle våre vennepar har en felles epost, bruker telefoner omhverandre
og deler det meste. Å dele og bruke hverandres telefoner betyr ikke å sjekke fordi man tror den andre skjuler noe. Kommer det en sms til mannens telefon så leser jeg den uten å spørre, og visaverca. Fordi det som kommer på sms som regel involverer oss begge, uansett. Når det gjelder post kan jeg ikke huske sist jeg mottok et personlig brev 😉 her kommer det bare regninger.
Hadde jeg fått personligebetroelser i innboksen på FB hadde jeg dåna.
Man bruker da ikke FB, epost, sms til sånt???

Floksa skrev:

Jeg skrev vel ikke at det var fordi jeg ikke holder på hemmeligheter vel?
Det er din konklusjon.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår 🙂

Og at jeg ikke holder på hemmeligheter vel vel også ganske drøyt å skrive. Jeg vil ikke vite hemmeligheter og det er vel to forskjellige ting?

Men da har du vel i praksis ingen svært nære venner da som betror seg til deg, og det er jo greit nok det.

Som sagt, det å ha fortrolighet betyr ikke alltid at hemmelighetene er så store. Om jeg har en venninne eller venn som forteller meg at de er deprimerte og lei seg på grunn av dårlig selvtillit eller at de har fått en sykdom eller at de er misfornøyd med utseende whatever, så skjønner jeg jo helt av meg selv at de nødvendigvis ikke ønsker at mannen min skal vite dette sånn i etterkant.

Jeg tror ærlig talt at dette med fortrolighet er noe du ikke kanskje helt har skjønt greia med, Floksa, og uten å si noe sikkert, så ville jeg tippe at dine venner ikke er så fortrolige med deg, siden du forteller alt til mannen. Hvem gidder å fortelle en venninne om myomet som gir store mensblødninger når man vet at mannen hennes får vite om det? Ikke at det nødvendigvis er så farlig, men det går på fortrolighet og respekt for hva andres privatliv er.

Skilpadda skrev:

Du sa jo eksplisitt at du forteller mannen din om ting som andre forteller deg i fortrolighet. Det er nok det folk mener når de sier at du ikke holder på hemmelighet.

Så har jeg også senere eksplisitt forklart at dette vet mine nære veninner og om noen (hvem skulle det være 😕) andre skulle ønske å dele av sitt innerste hjerte til meg så ber jeg dem la vær.
Jeg har vært for manges søppelbøtte til at jeg som voksen lenger aksepterer det. Jeg er ikke psykolog eller sjelevenn. Den biten er forbeholdt mine 2 besteveninner, min mann, min mor og mine søstre.
Som alle er fortrolige med at min mann er min nærmeste 🙂
Så ingen hemmeligheter fortalt videre.