Hemmeligheter i parforhold

Floksa skrev:

:konstaterer at vi og vår omgangstrets lever utrolig kjedelige liv:

Alle våre vennepar har en felles epost, bruker telefoner omhverandre
og deler det meste. Å dele og bruke hverandres telefoner betyr ikke å sjekke fordi man tror den andre skjuler noe. Kommer det en sms til mannens telefon så leser jeg den uten å spørre, og visaverca. Fordi det som kommer på sms som regel involverer oss begge, uansett. Når det gjelder post kan jeg ikke huske sist jeg mottok et personlig brev 😉 her kommer det bare regninger.
Hadde jeg fått personligebetroelser i innboksen på FB hadde jeg dåna.
Man bruker da ikke FB, epost, sms til sånt???

Klart man gjør. Men for deg spiller det vel ingen rolle om du får betroelsen over kjøkkenbordet, på en kveldstur eller via sms - i og med at du ikke vil ha betroelser?


Jeg hadde rødmet av skam dersom jeg leste mannens meldinger eller eposter. Det samme gjelder ang. barna mine, som er 11 og 16. Jeg har ingen verdens ting med deres private meldinger og gjøre, og jeg hadde følt meg invadert og krenket om de hadde lest mine sms eller epost.

Esme skrev:

Men da har du vel i praksis ingen svært nære venner da som betror seg til deg, og det er jo greit nok det.



Jeg tror ærlig talt at dette med fortrolighet er noe du ikke kanskje helt har skjønt greia med, Floksa, og uten å si noe sikkert, så ville jeg tippe at dine venner ikke er så fortrolige med deg, siden du forteller alt til mannen. Hvem gidder å fortelle en venninne om myomet som gir store mensblødninger når man vet at mannen hennes får vite om det?

Det er også en mulighet for at det er motsatt og at jeg er en folk betror seg til og at jeg derfor har satt grenser for mitt eget privatliv og for hvor mye elendighet jeg aksepterer at andre tømmer ut på meg, uten at jeg får tømme det videre.
Jeg vet hva fortrolighet er og jeg har det med mannen min og mine nærmeste, andre har det med sine veninner. Værre er det ikke 🙂

Floksa skrev:

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår 🙂

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

Du er ganske drøy i kommentarene dine nå, Mim. :formanende pekefinger:

Jeg og mannen har samme mailprogram, så han kan i grunn lese mine mailer. Men nå får jeg ikke akkurat spennende mailer med seriøse betroelser. Om noen betror meg noe er det som regel ansikt til ansikt eller på telefon/sms. Min man er seriøst uinteressert i mine venninners betroelser tror jeg. Men jeg kan jo fortelle ting videre som mine venner forteller, ting som at de er gravide og slike ting, såfremt det ikke kommer frem at det skal være absolutt hemmelig.

Floksa skrev:

Jeg har vært for manges søppelbøtte til at jeg som voksen lenger aksepterer det. Jeg er ikke psykolog eller sjelevenn.

Men er det å høre på andre og andres fortellinger og opplevelser å være en søplebøtte? Det er helt skremmende, altså, min mor bruker nemlig akkurat samme uttrykk. Hun vil ikke vite noe, for hun vil ikke forholde seg til andre, hun tror nemlig at hun må *gjøre* noe med alt hun får vite, hun skjønner ikke at man kan nøye seg med å lytte og anerkjenne.

Nå synes jeg Floksa får mye medfart her.

For meg høres det ut som om hun ikke oppsøker den type fortrolighet heller, og det får da vitterligen være hennes avgjørelse? Vennskap er forskjellige, og jeg tror ikke det finnes fasit på hvor dype vennskap/relasjoner man bør ha og til mennesker av hvilket kjønn osv. Det virker som om hun har en type fortrolighet med sin partner som de begge trives med, verre er det vel ikke?

Madam Mim skrev:

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

Oi, var det meningen jeg skulle skamme meg og bli lei meg nå? 🙂

Jeg har 2 nære veninner som har fulgt meg gjennom hele livet.
Jeg VET hva voksenvennskap er.
Jeg har det med mannen min, i motsettning til mange andre føler jeg?
Jeg har bare satt klare grenser for mine vennskap og alle er konfortable med det. Og jeg mottar min andel av andres mensplager, aborter voldtekter, misbruk, psykiske plager you name it, og føler jeg at det er viktig, deles det med mannen min, med de involvertes viten og aksept 🙂.

alfaCharlie skrev:

Du er ganske drøy i kommentarene dine nå, Mim. :formanende pekefinger:

Jeg synes bare det er så jævlig skummelt at min mor er på FP!

Hemmelig bankonto og "kompismiddager" som egentlig er middag med ekskjæresten er hemmeligheter vi ikke liker.

Å ha privat e-post, FB-profil, og mobiltelefon, ser jeg ikke på som å ha "hemmeligheter" for hverandre, det handler mer om å ha et privatliv, og det er noe jeg er interessert i å ha, selv om jeg er i et forhold. Å fortelle betroelser fra f. eks venninner er også ganske utenkelig. Det samme er det for han, antar jeg.

Jeg synes også Floksa ha et litt merkelig syn på hemmeligheter og venninner, men kanskje ikke merkelig nok til at man trenger å ta en "Dårlig Mor?"

Om jeg feks forteller noe til Mjau, som på en måte er fortrolig, så er det ikke sånn at jeg synes det er ille om hun prater om det med mannen sin. De to er fortrolige, og jeg vil tro hun stoler på at han klarer å holde på det. Det gjelder i grunn de fleste nære venninnene mine. Jeg synes ikke det er så himla rart at de prater fortrolig sammen om noe som den ene har fått visst om en venn/venninne. Men om jeg poengterer ovenfor Mjau da, at dette er det kun hun som skal vite, så stoler jeg jo på at hun holder det også.

Madam Mim skrev:

Jeg synes bare det er så jævlig skummelt at min mor er på FP!

Vel, hun er ikke det. Snap out of it.

Jeg skjønte plutselig hvaq Floksa mener her tror jeg.

Det du sier er at du ikke har nære relasjoner fordi du opplevde at du ble brukt som emosjonell søppelkasse og at du ikke forstår behovet for å svartmale verden sammen med noen?

Aha!

Dette kjenner jeg igjen. Etter mange år som mental søppelkasse selv. Det vi andre diskuterer er ikke den slags relasjoner. Det vi diskuterer er nære relasjoner som oppleves meget positive. Hvor ingen er søppelkasse for noen. Men hvor man noen ganger ønsker å snakke om noe som er privat likevel.

For eksempel som Esme skriver - jeg er privat når det gjelder kropp og sånn. Om jeg plutselig skulle få blødningsproblematikk så vil jeg ha behov for å spørre en annen kvinne litt til råds. Jeg vil oppleve det ekkelt å snakke med en mann om dette. Enda menn har vært mine nærmeste venner nesten hele livet frem til jeg for kort tid siden fant ut av konseptet med venninner. ()

Jeg vil føle det vanskelig og ubehagelig om min venninne da tok min underlivsproblematikk videre til sin mann. Jeg vil ikke like at han vet det. Ikke fordi det er hemmelig og suspekt, men fordi det er såpass privat. Likevel kan jeg altså trenge å snakke om det med noen.

Denslags type ting. Ikke emosjonell søppelkasserelasjoner. De er dødfødte. Men det finnes en verden der ute med voksne venninnerelasjoner som ikke er sånn. Og den er veldig verdt å få med seg.

Madam Mim skrev:

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

Jeg HAR voksenvennskap, med nærhet og fortrolighet.
Jeg er ikke din mor og ikke tillegg meg egenskaper du henter fra henne, fordi jeg har vennskap med andre regler enn hva du har.

Madam Mim skrev:

Men er det å høre på andre og andres fortellinger og opplevelser å være en søplebøtte? Det er helt skremmende, altså, min mor bruker nemlig akkurat samme uttrykk. Hun vil ikke vite noe, for hun vil ikke forholde seg til andre, hun tror nemlig at hun må *gjøre* noe med alt hun får vite, hun skjønner ikke at man kan nøye seg med å lytte og anerkjenne.

Hvem er andre?
Hvor mange nære veninner må man ha for å kunne være bra nok?
Hvilke hemmeligheter må man holde på?

Madam Mim skrev:

Jeg synes bare det er så jævlig skummelt at min mor er på FP!

Er du født i 02, 05 eller 09?

Necesario skrev:

Om jeg feks forteller noe til Mjau, som på en måte er fortrolig, så er det ikke sånn at jeg synes det er ille om hun prater om det med mannen sin.

Virkelig? Jeg hadde blitt ordentlig sur. Hvis jeg fortalte noe i fortrolighet til Glitter, og så kom hjem til henne og mannen hennes lurte på hvordan det gikk i fht det jeg hadde fortalt til henne, hadde jeg blitt aldeles rasende. Men jeg vet at dette ikke er uvanlig, altså. Sjefen min fortalte at en som hadde fortalt noe hemmelig til henne, hadde tatt det for gitt at min sjef hadde fortalt det til mannen sin. Mannen hadde ikke ant hva hun snakket om og sjefen hadde blitt indignert, som om hun ikke kunne holde på hemmeligheter?

Hva med taushetsbelagt informasjon, da? Om dere hadde den typen jobber? Snakker dere med mannen om det også?

ullmor skrev:

Er du født i 02, 05 eller 09?

Et ganske så betimelig spørsmål i dag iallfall.

Og forøvrig er jo mannen min min aller beste venn i hele verden. Men han kan jo ikke alt om alt han heller. Og jeg liker å ha flere i livet mitt enn bare ham.

Jeg forteller ikke alt, men mye, og ønsker ikke at han skal fortelle alt. Spesielt ikke om det vil gi meg unødig hodebry eller gjøre meg lei meg.
Jeg forteller dog mannen det meste - også ting andre forteller meg. Men da ligger det jo i kortene at han ikke snakker til noen om det.
Nå forteller jeg ikke hemmeligheter til andre enn mannen egentlig selv, og har ikke venninner der hemmeligheter er et tema så veldig ofte.

Hvis man bare har mannen, kan det bli litt lite dersom noe skulle skje.