Arve, kjøpe, selge ... ?

Jeg gikk også i mye arvetøy, og det var ikke alltid kult. Jeg trenger ikke at ungen min synes alt er så kult.

Utstyr arves, gis bort eller selges. Det meste gis bort, og det meste (bortsett fra barnevogn og babysete til bil) har vi arva eller kjøpt brukt.

Vi har brukt de gamle sengene og barnestolene fra da jeg var liten, og det er veldig hyggelig.


Når det gjelder tøy, er det min store forbrukersynd. Vi har alt alt for mye, og jeg selger, arver, kjøper, og gir bort. Noe gjemmer jeg på også.

Vi har en del klær fra 70-tallet, og det er stas synes jeg.

Katta skrev:

Hm. Mine synes det er veldig stas å få en pose eller eske med arvetøy enten jeg har fått det eller kjøpt det. De opplever det på ingen måte som filler. Jeg har ingen å arve fra og er veldig fornøyd de gangene jeg får arvetøy av noen eller får kjøpe en eske med tøy i passe størrelser.

Skatten på 11 arver fra sønnen til en kollega, og det er kjempestas!

Det er 2,5 år mellom mine, men knerten er relativt mye større enn snuppa var i samme alder, så han ligger egentlig bare året etter henne.

Snuppa har vanvittige mengder klær. Vi kjøper en del, men besteforeldre bidrar også godt. Snuppa har to (tvilling)kusiner som er i arvealder og en nabo som arver av henne, og foreldrene forteller at de knapt trenger å kjøpe klær siden snuppa forskyner dem alle tre.

Skiutstyr arves mellom ungene. Jeg er altfor økonomisk til å kjøpe nytt når det vi har et fullt brukbart. Jeg kjøper forresten en del utstyr brukt her inne. Det er supert.

Input skrev:

Jeg gikk også i mye arvetøy, og det var ikke alltid kult. Jeg trenger ikke at ungen min synes alt er så kult.

Godt poeng.

Input skrev:

Jeg gikk også i mye arvetøy, og det var ikke alltid kult. Jeg trenger ikke at ungen min synes alt er så kult.

noen skrev:

Jeg gikk nesten bare i arveklær da jeg var liten og syntes ikke det var så kult alltid. Ungene mine derimot synes det er topp.

Jeg tror at det kan være kult eller ikke kult avhengig av hvilket klassemiljø man er i, og om man oppfatter det som en nødvendighet mer enn en bonus.

Det jeg prøver å få frem da, er at om barn ikke er takknemlig for å arve klær så er det ikke nødvendigvis at de er kresne og lite greie liksom, jeg ser for meg heller at et barn som har masse nye klær og som får noen fine arveklær av et eldre barn som det ser opp til (som min jente) lettere synes det er kult enn et barn som aldri får nye ting. Det betyr ikke at det siste barnet er et mindre takknemlig barn, men at klær er et mer sårbart tema.

Esme skrev:

Jeg tror at det kan være kult eller ikke kult avhengig av hvilket klassemiljø man er i, og om man oppfatter det som en nødvendighet mer enn en bonus.

Det jeg prøver å få frem da, er at om barn ikke er takknemlig for å arve klær så er det ikke nødvendigvis at de er kresne og lite greie liksom, jeg ser for meg heller at et barn som har masse nye klær og som får noen fine arveklær av et eldre barn som det ser opp til (som min jente) lettere synes det er kult enn et barn som aldri får nye ting. Det betyr ikke at det siste barnet er et mindre takknemlig barn, men at klær er et mer sårbart tema.

Enig med deg i alt dette. Min yngste som er arver er ikke fylt 5 engang og ser opp til de store guttene han arver fra. Det kan godt hende han ikke vil like å arve når han blir noen år eldre.

Esme skrev:

Jeg tror at det kan være kult eller ikke kult avhengig av hvilket klassemiljø man er i, og om man oppfatter det som en nødvendighet mer enn en bonus.

Det jeg prøver å få frem da, er at om barn ikke er takknemlig for å arve klær så er det ikke nødvendigvis at de er kresne og lite greie liksom, jeg ser for meg heller at et barn som har masse nye klær og som får noen fine arveklær av et eldre barn som det ser opp til (som min jente) lettere synes det er kult enn et barn som aldri får nye ting. Det betyr ikke at det siste barnet er et mindre takknemlig barn, men at klær er et mer sårbart tema.

Enig!

Og apropos det med at man ikke trenger at barna føler seg kule til en hver tid. Greit nok at man ikke trenger å forsyne dem med siste skrik jevnlig, men jeg synes (iallefall mine) barn skal få ha klær som lar dem føle seg vel på lik linje med meg. Jeg bryr meg om klær og utseende, ikke på noen overdreven usunn måte, men læll. Det gjør de fleste barn også, og jeg unner dem tøy som gjør at de selv føler seg fine/kule/whatever, selv om de "bare" skal i barnehagen.

Akkurat nå er det Barcelona/Liverpool-trøye og irrgrønne Adidasjoggiser som gjelder for min femåring. Man kan trygt si at det ikke er mors favoritter, men han føler seg fantastisk "som Messi, mamma!!"

Vianne Rocher skrev:

Det gjør de fleste barn også, og jeg unner dem tøy som gjør at de selv føler seg fine/kule/whatever, selv om de "bare" skal i barnehagen.

Dette er jeg delvis enig i, noen ganger er det greit at noe er bare helt ok. Både ungen min og jeg skal slippe å føle oss forferdelige, men helt ok er godt nok.

Jeg tenker også at arv i dag ikke er det samme som arv for tjue år siden. Barn i dag har ekstremt mye mer klær enn da jeg vokste opp, arveklær er ikke særlig slitt (i hvert fall ikke det vi arver). Det jeg arvet som barn var brukt av mange før meg, og var veldig lite moteriktig. Det sønnen min arver er helt vanlige klær, stort sett brukt av bare ett barn før ham, og ser ut som alle de nye klærne hans gjør etter noen vask. Jeg ser ikke helt at noen trenger å ha klær som ser nye ut til enhver tid.

Gutta mine har fått klare meninger om hva de vil kle seg i - lillebror synes (heldigvis) at storebror er den aller beste i hele verden, så han er fornøyd med å arve klær. De har ganske lik smak - den er ikke så veldig bastant, men de har formeninger om hva som er fint og ikke. For øvrig har de lik smak som meg. Jeg bommer sjelden.

Jeg fikk en lengre leksjon av en gutt i klassen til Storebror i garderoben da jeg hjalp han med hansken. Han var vel ca 7 da tenker jeg. De hanskene var arvet fra noen fettere. Og det var veldig lurt både med tanke på økonomi, for da kunne man bruke pengene til noe annet, og med tanke på miljø og forbruk. I tillegg var det fine hansker. Jeg hadde ikke spurt.

Vi arver og låner i alle retninger.

Jeg hadde også mye arvet tøy når jeg var lita, men anså ikke det som noe problem, det var derimot stas med en pose nye klær! Og det synes mine unger også.

Nå er det ikke aktuelt å gå i "andres filler", men pent brukt tøy.

Vi arver en sekk eller to i året fra min svigerfar som har en sønn som er et år eldre enn vår, og ei datter som er halvannet år eldre enn vår. Praktisk.

Jeg har en nevø som er halvannet år yngre enn min sønn, og en niese som er 8 måneder yngre enn min datter. Praktisk for dem.

Og jentungen arver det fra broren som kan passe for henne.

Vi supplerer med det som trengs nytt for begge ved behov, og det som ikke egner seg for en bruker til utgår. Ingen problem, og alle er fornøyd.

I og med at arv av klær i dag er en markør for "miljøvennlighet" heller enn en markør for "lutfattig" er det noe helt annet å arve klær i dag enn da vi vokste opp. Hvis man tar valg for barna basert på hva man selv følge (slik jeg får inntrykk at Frk.Larsen gjør), så risikerer man å helle ut ungene med badevannet.

Hva jeg gjør:
- Til eldste kjøper jeg nytt
- Yngste arver etter eldste
- Jeg beholder noen klær selv (tenker at ungene vil synes det er gøy når de er voksne)
- Jeg gir vekk ok klær til Fretex
- Jeg kaster ødelagte klær (tidligere hadde jeg et villt håp om å bli den designeren og sy om klær og sparte på alt av fine stoffer, men nå er jeg kommet ned på jorden.

Veldig enig med him. Det er så mye klær i skapene til de fleste av oss, at klærne ikke er veldig slitt da de er for små i størrelsen.

Mine arver noe av hverandre og får en god del nytt. Jeg har kjøpt en del brukt her inne til gutta og de har vært strålende fornøyde med det. Har også fått noe klær til jentungen her og det hun syns er finest bruker hun hjemme og det som hun ikke syns er så fint tar vi med til hytta. Fungerer veldig greit og vi slipper stresset med å dra klær frem og tilbake. Jeg har gitt bort klærne etter jentene og gir bort klærne etter minsten nå. Har solgt noe, men det meste blir gitt bort for det er mindre stress for meg. Mottakerne har frihet til å velge hva de vil bruke og hva de sender videre til fretex.

Jeg arver også klær etter eldste.

Det er bare 15 minutter mellom jentene, så her arves ikke mye. Jeg har ingenting imot brukt tøy, kjøper/arver gjerne brukt selv, men har ingen å arve barnetøy av.
Vi får veldig mye tøy i gave til tvillingene, og så kjøper jeg litt nytt eller brukt når det trengs.
Jeg sparer på spesielle/ekstra fine klær, alt annet gir jeg bort eller kaster hvis det er for slitt eller flekkete.

Her er det lite å arve mellom søskenene, men litt her og der blir det jo. Men som oftest blir det enklere å kjøpe nytt til lillebror enn å lete gjennom sekkene på loftet med klær (sortert etter størrelse) for å finne den bestemte tingen jeg er ute etter. Mikro må dog leve med knallrosa vognpose i hovedvogna, selv om bestemor gremmes, og forsøker å dekke den til med et pledd.

Snuppa arver noen få plagg fra sine to kusiner, men jeg skulle ønske jeg hadde noen i passende alder som vi kunne arve spesielt kjoler og jenteklær av. Hun blir veldig glad over alt som arves, og sier at "den har jeg fått fra X", med stolt mine.

Jeg tror jeg kommer til å gi bort klær til venner som har barn i riktig alder, men mine barn er som oftest mindre enn barna til venner og bekjente, så det er ikke like enkelt i praksis.

Jeg er selv oppvokst med å arve veldig mye klær fra en slektning som var to år eldre, og enebarn, og husket det som en fest å få pakke opp "nye" klær. Så det er ikke nødvendigvis negativt. 🙂