Bytter feminister etternavn?

Blå skrev:

Det med navn er nok viktigere for mannen. Han ville aldri ha byttet og ville nok blitt litt glad om jeg hadde gjort det, uten at han noensinne har bedt meg om det. Hele familien hans regner med at jeg har gjort det da. Så jeg får brev med fru MannensEtternavn. Jeg har til og med opplevd brev med fru MannensFornavn MannensEtternavn. Men det var fra en gammel slektning, så det var bare litt søtt.

Jeg har også fått masse brev og julekort fra mannens slekt og familie opp gjennom årene, adressert til Teofelia Teomannsnavn. Og det fascinerer meg litt, for jeg skjønner ikke at noen som hevder å kjenne meg trenger å lure på om jeg byttet navn da jeg giftet meg eller ikke.

Teofelia skrev:

Jeg tenker at dersom man bytter etternavn til ektefellens etternavn, så har man da like mye hevd på det nye navnet som alle andre som heter det samme. Man får jo ikke navnet på lån.

Hvis man er redd for å ende opp med en eks som har samme navn som en selv, så får man da bare sørge for 1) at ingen bytter etternavn når man gifter seg, eller 2) være den som bytter navn, slik at man står fritt til å bytte tilbake igjen ved en eventuell skilsmisse.

Og akkurat det sa jeg faktisk den gang da. Vær klar over at om jeg bytter og barna våre kun får det navnet, så bytter jeg ikke ved en skilsmisse. You've been warned.

Jeg gidder virkelig ikke være den eneste som ikke heter det samme som ungene mine bare fordi eksen min er loco. Men jeg vurderer å sette bindestrek mellom mellomnavn og etternavn på trass.

Teofelia skrev:

Jeg tenker at dersom man bytter etternavn til ektefellens etternavn, så har man da like mye hevd på det nye navnet som alle andre som heter det samme. Man får jo ikke navnet på lån.

Naboen til foreldrene mine var gift med ei med et litt sjeldent dobbeltnavn. Hun hadde hans etternavn. Nå er han gift på nytt med en ny dame som har akkurat det samme dobbeltnavnet. Og også HUN har tatt hans etternavn. Det er litt spezielt, altså.

Nå måtte jeg ta en kjapp kikk på vennelista mi på FB, der har jeg jo ganske grei oversikt over hvem som har hatt hvilket navn før og hvem som er gift og sånn. Det er langt over halvparten av de gifte damene som har mannens navn, altså, og det er bare i ett tilfelle eller to at jeg ser at mannens navn er "bedre" eller mindre kjedelig enn damas. I ganske mange tilfeller har de skiftet fra et kjedelig -sen-navn til et annet. I ett tilfelle har mannen tatt konas navn. Og så er det få overraskelser i forhold til hvem som har tatt mannens navn og ikke. (Noen overraskelser i begge retninger, men ikke mange.)

Vi pleier å få julekort til Familien Tallulahsen fra mine venner og Familien Høvdingsen fra hans venner. Jeg tror det egentlig bare er fordi de ikke gidder å gå rundt å huske hva alle heter. Jeg syns det er helt greit.

Myria skrev:

Interessant at bare 20% av kvinner beholder navnet sitt når de gifter seg, jeg trodde faktisk ikke det var så få. Jeg skulle likt å vite hvor mange av disse 20% som også har valgt mors etternavn til barna, men jeg tror dessverre at skjevheten er like stor her, også i mannens favør.

Vi har riktignok min manns etternavn hele gjengen, men både ungene og jeg har min farmors pikenavn som mellomnavn, så litt balanse er det da.

Blå skrev:

Det med navn er nok viktigere for mannen. Han ville aldri ha byttet og ville nok blitt litt glad om jeg hadde gjort det, uten at han noensinne har bedt meg om det. Hele familien hans regner med at jeg har gjort det da. Så jeg får brev med fru MannensEtternavn. Jeg har til og med opplevd brev med fru MannensFornavn MannensEtternavn. Men det var fra en gammel slektning, så det var bare litt søtt.

I Blåmanns slekt er det helt omvendt. Hele generasjonen over oss på hans side var kraftig venstreradikale, og ingen av mine svigerforeldres søsken eller nære venner byttet etternavn da de giftet seg. Blåmanns eldre slektninger tar det helt for gitt at det samme gjelder vår generasjon, så jeg får etter 17 år med mannens etternavn stadig postkort adressert til "pikenavnet" mitt.

Jeg synes det ville være lurt med en konkurranse mellom ekskone og ny kone der det kåres en etternavnvinner. Det finne jo utallige muligheter for å samle poeng:

• Flest og best rimeord på etternavnet
• Fineste signatur
• Spørsmål om navnehistorikk- og statistikk
• Hvem har et utseende som passer best med navnet?
• Best og flest anagrammer ut fra bokstavene i etternavnet
• Hvem har fornavn som passer best med etternavnet?

For å få opp temperaturen og gjøre det mer interessant kan jo (eks-)svigermor delta i juryen sammen med et par gale slektninger.

Dette høres faktisk ut som et strålende konsept for et TV-program.

Nå fikk du meg til å le høyt her, noen.

Og her forstår jeg Milfrid veldig godt.

Jeg var 25 da jeg giftet meg, og følte at identiteten min var for sterkt knyttet til etternavnet mitt til at det var komfortabelt.

Nå har jeg vært gift en stund, jeg har levert en hovedfagsoppgave og vært yrkesaktiv i 17 år. Dersom jeg hadde vært det med et annet etternavn og så blitt skilt nå, så tror jeg at det hadde sittet langt inne å gå tilbake til det andre. Navn er identitet og jeg tror jeg har bygget minst like mye identitet mellom 25 og 43 som jeg gjorde opp til 25.

I tillegg til argumentet om å hete det samme som mine barn. Som, for meg, ville vært en hovedgrunn til å skifte navn i det hele tatt.

Og så knegger jeg litt med Teofelia. Det skal sies at de som har sendt disse brevene ikke har kjent meg særlig godt. Og jeg har en svigerfamilie som nok mener at min mann er en undertrykket tøffelhelt fordi jeg ikke har hans navn, fordi han lager middag minst noen ganger i uken og fordi han har tatt barselpermisjon.

Jeg var ikke gammeldags. Jeg var praktisk. Jeg vet at du ikke aksepterer den forklaringen, men det er altså tilfelle. Jeg byttet fordi jeg ønsket at vi hadde ett felles etternavn og fordi ungene skulle slippe to (som jeg hadde insistert på hvis ikke). I og med at mitt går det 14 av på dusinet mens eksens er vesentlig mer sjelden, var det naturlig at jeg la til hans. I og med at det var min ide var det unaturlig å insistere på at han også tok mitt). Jeg vet at det er uinteressant med enkelthistorier, men jeg er nå en gang den elefanten i rommet som har beholdt navnet som vi diskuterer her. Hadde jeg tatt navnet som en romantisk gest hadde jeg garantert byttet da fyren byttet meg ut. Men når det som gjorde at jeg byttet ikke er endret, ser jeg ikke poenget. Jeg har hatt navnet i 17 år. Alle papirer, inkludert eksamenspapirer og alle jobbattester etc er i det nye navnet. Det er mye arbeid å skifte navn.

noen skrev:

Jeg synes det ville være lurt med en konkurranse mellom ekskone og ny kone der det kåres en etternavnvinner. Det finne jo utallige muligheter for å samle poeng:

• Flest og best rimeord på etternavnet
• Fineste signatur
• Spørsmål om navnehistorikk- og statistikk
• Hvem har et utseende som passer best med navnet?
• Best og flest anagrammer ut fra bokstavene i etternavnet
• Hvem har fornavn som passer best med etternavnet?

For å få opp temperaturen og gjøre det mer interessant kan jo (eks-)svigermor delta i juryen sammen med et par gale slektninger.

Dette høres faktisk ut som et strålende konsept for et TV-program.

Jeg synes noen burde arrangere den konkurransen.

Jeg vurderer å få meg signaturen Fru Etternavnet Den Aller Første. Så burde hun få Fru Etternavnet Forhåpentligvis Den Siste.

rine skrev:

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner.

Selvsagt tuller jeg ikke. Bytter man navn, så har man byttet navn og har like stor rett på å fortsette å ha etternavnet selv om man blir skilt. Det finnes det faktisk en dom på (Kim Friele som giftet seg til Friele-navnet i sin ungdom, og ble skilt, og talskvinne for lesbiske og homofile, der Friele-familien gikk til rettssak for ikke å få navnet sitt forbundet med denslags).

Hvis man ikke ville ønske å ha "mannens navn" om man blir skilt, ja, så kan man la være å bytte navn når man gifter seg da.

Enkelt.

Milfrid skrev:

Jeg vurderer å få meg signaturen Fru Etternavnet Den Aller Første. Så burde hun få Fru Etternavnet Forhåpentligvis Den Siste.

Og jeg skjønner godt de som ikke vil skifte tilbake til "eget"/første etternavn ved en skilsmisse. Særlig hvis man har hatt navnet i mange år.

-ea- skrev:

Selvsagt tuller jeg ikke. Bytter man navn, så har man byttet navn og har like stor rett på å fortsette å ha etternavnet selv om man blir skilt. Det finnes det faktisk en dom på (Kim Friele som giftet seg til Friele-navnet i sin ungdom, og ble skilt, og talskvinne for lesbiske og homofile, der Friele-familien gikk til rettssak for ikke å få navnet sitt forbundet med denslags).

Hvis man ikke ville ønske å ha "mannens navn" om man blir skilt, ja, så kan man la være å bytte navn når man gifter seg da.

Enkelt.

Sånn er lovverket ja, og dersom Kim Friele hadde fått barn, hadde de kunnet få hennes etternavn.

Jeg er så sterkt knyttet til slektsnavnet mitt at jeg blir sur når folk gifter seg til det. Folk som jeg ikke er i slekt med har plutselig mitt navn og sånt.

Jeg hadde faktisk stemt på lovforslag som hadde gjort det sånn at man ikke uten videre kunnet gifte seg til navn. Jeg synes hele tanken er så blekkteit.

-ea- skrev:

Selvsagt tuller jeg ikke. Bytter man navn, så har man byttet navn og har like stor rett på å fortsette å ha etternavnet selv om man blir skilt. Det finnes det faktisk en dom på (Kim Friele som giftet seg til Friele-navnet i sin ungdom, og ble skilt, og talskvinne for lesbiske og homofile, der Friele-familien gikk til rettssak for ikke å få navnet sitt forbundet med denslags).

Hvis man ikke ville ønske å ha "mannens navn" om man blir skilt, ja, så kan man la være å bytte navn når man gifter seg da.

Enkelt.

Jeg vet at man har rett til det. Nå er det ikke først og fremst tanken på å bli skilt som har gjort at jeg ikke har skiftet navn (så pessimistisk er jeg faktisk ikke ) men jeg skjønner tankegangen din.

Esme: Jeg er også litt der at jeg hadde grøsset bittelitt (inni meg) om et ordentlig nek giftet seg med broren min og på den måten fikk "vårt" navn.

rine skrev:

Esme: Jeg er også litt der at jeg hadde grøsset bittelitt (inni meg) om et ordentlig nek giftet seg med broren min og på den måten fikk "vårt" navn.

Jeg hadde syns det var ille nok om (min fiktive) bror giftet seg med et skikkelig nek, uavhengig av hva hun valgte å kalle seg etterpå.

rine skrev:

Jeg vet at man har rett til det. Nå er det ikke først og fremst tanken på å bli skilt som har gjort at jeg ikke har skiftet navn (så pessimistisk er jeg faktisk ikke ) men jeg skjønner tankegangen din.

Esme: Jeg er også litt der at jeg hadde grøsset bittelitt (inni meg) om et ordentlig nek giftet seg med broren min og på den måten fikk "vårt" navn.

Jeg har en topp svigerinne, skikkelig kremdame. Liker ikke at hun tok etternavnet vårt likevel. Jeg skjønner at det ikke er min sak og jeg har jo selvfølgelig ikke nevnt det med et ord. Men jeg synes det er bare tull og nokså misvisende, for hun er ikke i slekt med resten av oss.

Teofelia: Joda, men ekstra ille om noen hadde spurt meg "åh- er du i slekt med..." og så måtte jeg svare ja.

Esme: Hvis det var en OK dame, hadde jeg ikke brydd meg. Bortsett fra å Tenke Mitt (bare en ørliten stund, jeg lover!) om at hun var så forutsigbar at hun tok mannens navn, så klart.

Jeg er faktisk vesentlig mer knyttet til det navnet jeg giftet meg til enn det jeg hadde som barn. Fordi det er det navnet min familie har. Ungene mine. Det føles helt feil å bytte til noe de ikke heter. Og det føles enda mer feil at det da hadde vært sånn at mine unger da het det samme som eksens nye kone mens jeg heter noe jwlt6 annet.

I Colombia får barna automatisk mors navn, Olsen eller ikke. Det er i grunnen en grei regel, i alle fall for mødre.

Det er mulig at jeg hadde hatt et mer intenst forhold til etternavn om jeg ikke hadde delt pikenavn med fryktelig mange tusen andre. Jeg kan forstå at det finnes de som er som Esme. Jeg for min del er der at jeg ikke uten videre vil bytte bort det navnet jeg deler med ungene. Så kan man diskutere pm om det var en usmart ting å gjøre i utgangspunktet - det at jeg byttet og at ungene kun heter det. Men det er nå virkeligheten, og den forholder jeg meg til.