Bytter feminister etternavn?

Men det var et tulleargument, altså!

Pelle skrev:

'
Vi har tre rader på våre merkelapper.

Hansen/Jensen
min mobil
mannens mobil

Jepp, vi også, og det koster ikke noe ekstra heller!

Polyanna skrev:

Men det var et tulleargument, altså!

Hehe, skjønte det, altså.

Jeg synes to ulike navn er null problem, mannen skulle gjerne hatt felles navn (men han ville jo ikke bytte til mitt, eller la mitt stå sist hvis begge skulle ha begges, så da så). Han synes det er teit at vi aldri husker hvem sitt navn feks bilen er levert inn på, på verksted og sånn. men det lever jeg med helt fint, all den grad jeg (tenk det) kan begge våre etternavn.

Esme skrev:

Greia er jo at egentlig burde flere menn skiftet etternavn.

Jeg tror nok mannen min ville ha gjort det hvis han bare hadde greid å uttale mitt etternavn. Men argumentet med at han ikke kunne hete noe han ikke kunne uttale var vanskelig å finne et godt svar på.

Polyanna skrev:

Vi har et veldig spesielt etternavn som man ikke kan ta feil av. Det er jo en forutsetning for at det skal funke, selvsagt.

Poenget (i vår barnehage i hvert fall) var at de voksne (spesielt vikarer eller de fra andre avdelinger) kjenner barna ved fornavn. Så selv om lille Ida er den eneste i mils omkrets som heter Surrelius, så kjenner de henne likevel bare som Ida.

(Og jeg skjønte også at det var et tulleargument for å skifte etternavn.)

Polyanna skrev:

Tja, jeg har bestemt hvilken landsdel vi bor i, så jeg syns jeg har kommet ganske bra fra det, totalt sett.

Mens jeg har bestemt hvilket land vi bor i, så jeg kommer også ganske bra fra det tror jeg?

Jeg skiftet forresten ikke navn når vi giftet oss, jeg gjorde det til jul året etter. Kom ikke på noen julegave. Logget meg inn på folkeregisteret, byttet navn, printet ut bekreftelsen og la den i en konvolutt. God jul, kjære!

Neket skrev:

Jeg skiftet forresten ikke navn når vi giftet oss, jeg gjorde det til jul året etter. Kom ikke på noen julegave. Logget meg inn på folkeregisteret, byttet navn, printet ut bekreftelsen og la den i en konvolutt. God jul, kjære!

Det er faktisk det beste argumentet til nå, det kunne til og med vært gangbart for meg. (Hvis mannen min hadde brydd seg, da. )

Vi tok forresten et nytt navn begge to da vi giftet oss. Det var et navn fra besteforeldregenerasjonen som hadde gått ut av bruk. Det var uaktuelt for oss begge to å ta den andre sitt navn. Da var alterativene å beholde hvert sitt eller å ta et nytt, felles navn. Vi valgte det siste fordi et felles navn symboliserer familietilhørighet for oss, og fordi vi verken ville gi barna to etternavn eller at de skulle dele etternavn med bare én av foreldrene.

rine skrev:

Digresjon, men jeg får litt sånn litt "harem-assosiasjoner" når damer beholder ex-ens navn etter at de blir skilt og så tar jaggu den nye kona mannens navn også. Det synes jeg er litt sært. En av dem (fortrinnsvis den gamle, kanskje?) burde gitt seg.

Nei, ærlig talt! Bytter man navn, så bytter man navn, og beholder det også etter skilsmissen. Selv om jeg vet om "nye" koner som er snurt for at eksen heter det samme som dem. Skal nykonene snurte for det, så kunne de latt være å bytte da.

-ea- skrev:

Nei, ærlig talt! Bytter man navn, så bytter man navn, og beholder det også etter skilsmissen. Selv om jeg vet om "nye" koner som er snurt for at eksen heter det samme som dem. Skal nykonene snurte for det, så kunne de latt være å bytte da.

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner. Jeg aner ikke om nykonenene snurter eller ikke (og er verken ny eller gammel kone selv) men jeg synes faktisk nyekonen har mer "rett" på navnet enn den gamle. Hadde forresten ikke skiftet navn for jeg var sikker på at den gamle kona ikke lenger hadde navnet.

rine skrev:

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner. Jeg aner ikke om nykonenene snurter eller ikke (og er verken ny eller gammel kone selv) men jeg synes faktisk nyekonen har mer "rett" på navnet enn den gamle. Hadde forresten ikke skiftet navn for jeg var sikker på at den gamle kona ikke lenger hadde navnet.

Sa feministen.
Hun synes kanskje ikke det er så viktig for fraskilte mødre at de kan ha samme navn som barna fortsatt (som man kan anta at de har hvis mor først har byttet til fars en gang i tiden), eller er det en selvfølge at barna da får mors navn?

Problemet når man først har valgt å bytte navn når man gifter seg er at barna også har farens navn. Å bytte tilbake ved skillsmisse ville innebære å ikke lenger ha samme navn som barna, et argument mange tross alt brukte da de byttet navn i første omgang.


Interessant at bare 20% av kvinner beholder navnet sitt når de gifter seg, jeg trodde faktisk ikke det var så få. Jeg skulle likt å vite hvor mange av disse 20% som også har valgt mors etternavn til barna, men jeg tror dessverre at skjevheten er like stor her, også i mannens favør.

rine skrev:

Digresjon, men jeg får litt sånn litt "harem-assosiasjoner" når damer beholder ex-ens navn etter at de blir skilt og så tar jaggu den nye kona mannens navn også. Det synes jeg er litt sært. En av dem (fortrinnsvis den gamle, kanskje?) burde gitt seg.

Dixie: Det er ingen som har sagt at det ikke finnes damer som har andre grunner enn at "slik er det bare" til å ta mannens navn.

Harem, rett og slett?! I mitt tilfelle tok nydama navnet vårt (på facebook i alle fall) før vi formelt hadde flyttet fra hverandre og halvannet år før de giftet seg. Og jeg hadde ikke behov for å bytte navn ut over den ene gangen jeg jeg allerede har byttet. Ungene heter det, og de bor hos meg. Jeg HAR tilbudt meg å skifte tilbake til pikenavnet mitt mot at ungene får mitt navn som mellomnavn, men det var umulig. Så da kjenner jeg at om han skal være så vanskelig så kan jeg godt være det, jeg også (ungene ønsker å ha mitt navn, og ønsker ikke at jeg skal skifte om ikke de også får).

Så da får enkelte bare få haremsfølelse. Men for meg er det i grunnen sånn at jeg ikke tok min manns navn, jeg tok et nytt familenavn. Jeg har kun skilt meg fra mannen min, ikke ungene.

Men altså. I etterpåklokskapens navn kommer jeg helt sikkert til å anbefale mine unger om å beholde navnet om de gifter seg. Med rådet "du vet aldri hvilken dust du gifter deg med før det er for sent". Jeg hadde selvfølgelig aldri byttet selv om jeg hadde visst det jeg vet i dag (ikke at det ble skilsmisse, men at fyren skulle miste all fornuft). Så mitt råd til kvinner og menn vil jo være å ikke skifte, enten man er Frøken Olsen eller Mister Hansen og finner en Von Kult Navn. Kult navn mister litt av sjarmen når man ikke lenger har respekt for noen av dem som bærer det.

I den grad noen "har rett" på navnet, selvsagt, tjolahopp. Jeg synes ikke det er så viktig at noen har samme navn som noen, men det ville vært langt viktigere for meg å ikke dele navn med min fraskilte mann enn å beholde det for at jeg og barna skulle ha samme navn.

Floksa skrev:

Snedig det der. For jeg byttet jo på grunn av gårdstilhørighet.
Og de mennene jeg kjenner som har flyttet inn på damens gård. De har byttet navn. HA!

Ja, det er jo den gamle tradisjonen, at man tok navn etter gården man bodde på.

Men sånn generelt så bytter ikke folk etternavn etter hva som er det fineste altså. Det er ofte jeg får inn pasienter under 10 år som har kjempefint-mellomnavn totalt-kjempekjedelig-etternavn.

Og selv om mor til dels ikke endrer etternavnet så får nok barna oftere etternavnet til faren enn til moren.

Jeg ser absolutt det praktiske i å skifte navn. Og vurderte det da jeg giftet meg, men bestemte meg for å heller vente til jeg eventuelt fikk barn. Og da jeg fikk det så fant jeg ut at det fremdeles ikke var noe viktig.

For meg er det med navn en veldig lite viktig sak i det store likestillingsspørsmålet. Jeg fniser litt av at det stort sett bare er menn som har sjeldne og fine etternavn, men det er bare fnising. Hos oss har vi begge sjeldne navn (mannens er mest sjeldent), men jeg synes at mitt er finere.

Barnene har hans etternavn og mitt etternavn som mellomnavn, men det er et mellomnavn vi aldri bruker. Jeg synes at kombinasjonen er tung og i en verden som er full av barn med uendelig lange navn så foretrekker jeg at mine venner seg til å bruke ett fornavn og ett etternavn og heller ha de andre "i reserve". For meg ville nok det å ha samme navn som mine barn være viktigere enn å ha samme navn som min mann, men jeg har egentlig kommet til at det ikke er så viktig det heller. Jeg vet at de er mine, så det går bra. Men jeg skjønner Milfrids argumentasjon. Min egen mor ble skilt da jeg var tenåring og hun brukte veldig lang tid før hun gikk tilbake til sitt opprinnelige etternavn. Jeg tror nok at det å følge den prosessen, som var vanskelig for henne, er en av grunnene til at jeg ikke ville skifte navn. Ikke at jeg planlegger å bli skilt, men erfaringsmessig så kan det jo skje.

Det med navn er nok viktigere for mannen. Han ville aldri ha byttet og ville nok blitt litt glad om jeg hadde gjort det, uten at han noensinne har bedt meg om det. Hele familien hans regner med at jeg har gjort det da. Så jeg får brev med fru MannensEtternavn. Jeg har til og med opplevd brev med fru MannensFornavn MannensEtternavn. Men det var fra en gammel slektning, så det var bare litt søtt.

rine skrev:

I den grad noen "har rett" på navnet, selvsagt, tjolahopp. Jeg synes ikke det er så viktig at noen har samme navn som noen, men det ville vært langt viktigere for meg å ikke dele navn med min fraskilte mann enn å beholde det for at jeg og barna skulle ha samme navn.

Joda, jeg er enig i det. Jeg ville heller ikke hatt navnet til min mann etter at vi gikk fra hverandre, men det er ikke så rart all den tid jeg ikke ville hatt det i utgangspunktet. Jeg synes bare det var litt komisk at du mente at den nye kona hadde mer rett til mannens etternavn enn ekskona. Som om du mente at nå fortjener ikke ekskona å ha mannens navn lenger, for nå står det en ny frue på trappen som har gjort seg fortjent til det.

rine skrev:

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner. Jeg aner ikke om nykonenene snurter eller ikke (og er verken ny eller gammel kone selv) men jeg synes faktisk nyekonen har mer "rett" på navnet enn den gamle. Hadde forresten ikke skiftet navn for jeg var sikker på at den gamle kona ikke lenger hadde navnet.

Jeg tenker at dersom man bytter etternavn til ektefellens etternavn, så har man da like mye hevd på det nye navnet som alle andre som heter det samme. Man får jo ikke navnet på lån.

Hvis man er redd for å ende opp med en eks som har samme navn som en selv, så får man da bare sørge for 1) at ingen bytter etternavn når man gifter seg, eller 2) være den som bytter navn, slik at man står fritt til å bytte tilbake igjen ved en eventuell skilsmisse.

Jeg fniser også av svigerinnen min som byttet bort kort og fint og uvanlig etternavn med et helt ordinært og lengre navn som slutter på -sen. Jeg tviler ikke et sekund på at det er rimelig mange som tar tradisjonelle valg fordi mannen ikke vil bytte mens der det tydeligvis er viktig at man har felles navn. Som mor kommer jeg helt sikkert ikke til å være i stand til å holde munn hvis sønn eller datter kommer og skal gifte seg til Olsen. Så jeg er muligens en navnesnobb.

Jeg er enig i at man ikke bør være bevisstløse mht valg man tar. Men navneskifte er en av de tingene jeg mener få relativt små konsekvenser. Rent bortsett fra at man kan påføre noen haremfølelse om man ikke bytter tilbake ved en skilsmisse da. ).

tjolahopp skrev:

Som om du mente at nå fortjener ikke ekskona å ha mannens navn lenger, for nå står det en ny frue på trappen som har gjort seg fortjent til det.

Det er rimelig langt fra hva og hvordan jeg tenker rundt navnetemaet, altså.

Men si nå at begge damene er gammeldagse nok til at de vil kaste sitt eget etternavn på båten, så ville jeg tenkt at det var mer "normalt" (i mangel av et bedre ord) at den nye kona tok navnet enn den gamle. I mine øyne () blir det litt klengete å holde fast på eksmannen sitt navn. Eller ekskonens, siden vi nå er i det feministiske hjørnet.