Bytter feminister etternavn?

Jeg føler litt at dette blir som "barberer du leggene"-debatten. Årsaken til at vi gjør ting kan ha en uheldig opprinnelse, men uten at det gjør det problematisk at vi handler som vi gjør gitt dagens samfunn.

"Frivillig" er et tåpelig argument. Det er et betinget valg påvirket av samfunn, oppvekst, forventninger til kjønn og rolle, og selv om det sitter langt inne for mange å innrømme det, så var det 1) fordi det var vanlig og man er mer mainstream enn man liker å tenke på 2) fordi man innerst inne kanskje er ganske gammeldags. Eller "romantisk", som noen velger å kalle det.

Jeg anbefaler denne, forresten: http://www.bt.no/meninger/PS/Mannen-min-og-jeg-3316027.html
og les gjerne kommentarfeltet, herreminhatt!

Jeg har ikke lest tråden, men svarer selvsagt utifra hva jeg gjorde.

Jeg regner meg som feminist, men tok mannens etternavn for å ta avstand fra en ulykkelig barndom. Min mor var aldri gift, men fikk barn med menn som var gift med andre. Vi flyttet rundt, jeg ønsket meg en trygg familie og røtter.

Jeg ønsket et konservativt liv med foreldre som bodde sammen, og det å ha samme etternavn skulle markere mitt håp for en bedre framtid.

Jeg hadde vielse hos byfogden og et lavkostbryllup. Så skrev jeg under på at jeg tok hans navn. Han ble nærmest sjokkert over at jeg ville det.

Jeg er feminist og skiftet etternavn. Hans er mer unikt (kun hans familie som heter det), så derfor tok jeg det og tenkte barna også skulle ha det. En familie et navn.

Nå som jeg har blitt voksen ( ) ser jeg at dette sender et helt feil signal og syn videre til døtrene mine, og resten av verden. Jeg "tenkte" feil, så nå er jeg i prosess og skal bytte igjen. Jentene må gjerne få ta mitt etternavn også, men det får de bestemme selv. (Vurderer faktisk å ta min bestemors pikenavn, det er fint, jeg føler utrolig mye for det, og jeg vet hun ville likt det, men det blir kanskje litt rart?) Så slik kan det gå.

Kudos, emm!

Masse masse kudos!

Jeg dreit også på draget da jeg giftet meg første gang, jeg var 22 år og et nek, så jeg tok hans i tillegg. Mitt forsvant i løpet av måneder, det skrumpet inn til initial og dermed var det vekk. Det var en befrielse å kvitte seg med navnet hans og jeg har vært helt klar på at jeg ALDRI skal skifte navn igjen. Jeg er min egen og jeg har min (adoptiv-) fars navn fordi han har valgt meg, selv om min mors pikenavn er mye fiiinere.

Jeg hadde lyst til at ungene skulle hete Lord Petersdatter Vane til etternavn, men i ørska etter fødsel ga jeg meg og de deler etternavn med resten av den håndfullen som har hans navn. Men eldste bruker i tiltagende grad mitt etternavn, ikke farens/sitt eget.

Harriet Vane skrev:

"Frivillig" er et tåpelig argument. Det er et betinget valg påvirket av samfunn, oppvekst, forventninger til kjønn og rolle, og selv om det sitter langt inne for mange å innrømme det, så var det 1) fordi det var vanlig og man er mer mainstream enn man liker å tenke på 2) fordi man innerst inne kanskje er ganske gammeldags. Eller "romantisk", som noen velger å kalle det.

Når folk skriver frivillig, så handler det jo om et motsvar til den opprinnelige tvangen om å bytte navn.

Men ja så klart var jeg påvirket av at mamma og pappa hadde samme navn (min fars), og ja akkurat på det var jeg ganske 'mainstream' og gammeldags. Men at det skal gjøre noe med maktbalansen i forholdet og sette meg i en slags underlegen posisjon (jeg eies av ham) det er jeg uenig i.

Harriet Vane skrev:

"Frivillig" er et tåpelig argument. Det er et betinget valg påvirket av samfunn, oppvekst, forventninger til kjønn og rolle, og selv om det sitter langt inne for mange å innrømme det, så var det 1) fordi det var vanlig og man er mer mainstream enn man liker å tenke på 2) fordi man innerst inne kanskje er ganske gammeldags. Eller "romantisk", som noen velger å kalle det.

Jau, jepp og Amen- selvsagt er det det det handler om for 99 % av navneskifterne.

Jeg har ikke tatt mannens etternavn, men jeg har tatt navnet hans som mellomnavn. Det mest fordi ungene kun har mannens etternavn. Det var fordi vi ønsket korte navn til barna. Ingen av etternavnene våre er særlig spennende. Mitt er sammensatt av to svært vanlige etternavn. - det feilskrives alltid og ingen i utlandet får til å uttale det. Mannens etternavn er vanlig, kjedelig og finnes både i Norge og andre land. Mannens etternavn er stort sett bare en bokstav i dagliglivet.

safran skrev:

Jeg liker ikke ordet feminist og ser at jeg ikke er alene. Jeg klassifiserer meg uansett ikke som en, og jeg byttet etternavn da jeg giftet meg. Både jeg og jentene har mellomnavn og det hadde blitt en hel haug med navn om vi skulle hatt med alle. Jeg syns det er greit og oversiktlig når alle i en familie heter det samme til etternavn, og jeg følte ingen tilknytning til min fars etternavn så det var intet offer.

Jeg byttet også etternavn og blir egentlig irritert på de som mener jeg er antifeminist og imot likestilling og gudene vet hva pga. dette. Jeg har alltid vært lite fortrolig med mitt medfødte etternavn, da jeg ikke har NOEN tilknytning til det i det hele tatt. Min mann, derimot, har sterk tilknytning til navnet sitt (i tillegg er det italiensk og med sitt italienske fornavn hadde det sett direkte latterlig ut med hans fornavn og mitt etternavn, svært usexy ) og da var det ikke noe problem i det hele tatt.
Jeg er lite fan av dobbeltnavn, liker det overhodet ikke. Har enkel navn på ungene og nekter å ha mer enn ETT etternavn, så da ble det sånn. Jeg hadde ikke valgt annerledes av hensyn til alle andre.

Jeg er kvinne og feminist, og byttet ikke navn da jeg giftet meg. For meg henger ikke det valget sammen med feminismen. Jeg føler at "Kirsebær Superblomst" er meg. Det har vært navnet mitt siden jeg ble født, og det ville føltes rart å bytte ut, eller legge til, navn.


Poden har mannens etternavn fordi det var viktigere for mannen å hete det samme som barnet enn det var for meg. For meg var det viktig at barnet hadde ett fornavn og ett etternavn.

Dixie:Det er ingen i tråden (nå har jeg bare skumlest den første delen, riktignok) som har sagt at man er en undertrykket kvinne som er imot likestilling om man skifter etternavn. Jeg personlig mener likevel at man har et rimelig bevisstløst forholdt til det "å ta mannens navn" men regner med at det er det stort sett er de samme personene som gjør det som lar faren "gi dem bort" til mannen også. Jaja, jeg får bare være glad dere ikke følger skikken om "blod på lakenet" etter bryllupsnatten også, tenker jeg.

Nå vurderer jeg selvsagt å bytte navn til Kirsebær Superblomst.

Harriet Vane skrev:

"Frivillig" er et tåpelig argument. Det er et betinget valg påvirket av samfunn, oppvekst, forventninger til kjønn og rolle, og selv om det sitter langt inne for mange å innrømme det, så var det 1) fordi det var vanlig og man er mer mainstream enn man liker å tenke på 2) fordi man innerst inne kanskje er ganske gammeldags. Eller "romantisk", som noen velger å kalle det.

Synes du denne argumentasjonen gjelder også for menn som tar sin kones etternavn?

Tjorven skrev:

Synes du denne argumentasjonen gjelder også for menn som tar sin kones etternavn?

Jeg er ikke HV, men selvsagt gjelder ikke det samme for menn. Det er jo her forventninger, kjønnsroller og tradisjoner kommer inn.

Skiftet ikke navn da jeg giftet meg. Kunne ikke falt meg inn faktisk. Ungene har begge navnene. Funker helt fint.

Ikke har det hatt noen negativ innflytelse på vår oppfatning av å være familie heller, at vi har ulikt etternavn. 🙂 Jeg lurer litt på det argumentet der kjenner jeg. Hvis noen andre har problemer med at vi som familie har ulikt etternavn så har de et problem, ikke vi. Har noen som er i familie og har ulikt etternavn problemer med det selv, så vil jeg tro at de har mye større problemer enn det med navnet..

Jeg trodde feminister kan gjøre som de vil?
Og at man på ett eller annet tidspunkt kan velge å gjøre noe uten at man blir stemplet som uvitende, eller antifeminist selv om forhistorien til navneskifte er som den er.

Når jeg leser tråden her føler jeg at vi som har skiftet navn må forsvare oss, hvorfor det?

rine skrev:

Jeg er ikke HV, men selvsagt gjelder ikke det samme for menn. Det er jo her forventninger, kjønnsroller og tradisjoner kommer inn.

Det er der det stokker seg litt for meg.

Min mann tok mitt etternavn fordi vi ønsket at alle i kjernefamilien skulle hete det samme. Det er greit. Hvis vi hadde tatt hans etternavn med samme argumentasjon, så hadde det blitt feil?

rine skrev:

Dixie:Det er ingen i tråden (nå har jeg bare skumlest den første delen, riktignok) som har sagt at man er en undertrykket kvinne som er imot likestilling om man skifter etternavn.

Vel, det ser ut til at det er det som er den gjengse oppfatning. Og jeg synes det er skikkelig ubehagelig at folk "tenker sitt" om meg, fordi jeg har tatt mannens etternavn. Det er flere årsaker til at vi gjorde det, og hadde situasjonen vært annerledes kunne like gjerne mannen tatt mitt. Det handlet overhodet ikke om kjønn. Om folk velger å tro at jeg lurer meg selv her så får de bare tro det, og jeg høres sikkert ut som sutre-Laura nå, men jeg kjenner bare jeg blir litt irritert (og det blir jeg for ALT i dag, så).

GydaG skrev:

Jeg trodde feminister kan gjøre som de vil?
Og at man på ett eller annet tidspunkt kan velge å gjøre noe uten at man blir stemplet som uvitende, eller antifeminist selv om forhistorien til navneskifte er som den er.

Når jeg leser tråden her føler jeg at vi som har skiftet navn må forsvare oss, hvorfor det?

Jeg tror det er dere som føler at dere må forsvare dere, uvisst av hvilken grunn.

Dixie: I den grad jeg tenker noe om etternavnet til folk ( ) (noe jeg stort sett bare tenker på når jeg diskuterer i tråder som denne) handler det jo bare om at damene enten var veldig unge da de giftet seg og/eller har et veldig romantisk, tradisjonelt syn på ekteskapet, evt. er litt lite bevisste på tradisjonene rundt navneskifte. Jeg tenker ikke at de nok er noen dumme, undertrykte nek, hele bunten. Tenk bare på Gro Harlem Brundtland- ikke mye nek over den dama der. (Selv om jeg tviler på at hun hadde skiftet navn om hun giftet seg i dag.)