Bytter feminister etternavn?

Det er jo ikke så rart at vi føler vi må forsvare oss når man leser en tråd som dette. Her inne er man domm såm et brø og undertrykket antifeminist som ikke tenker på samfunnets beste om man har mannens etternavn.

rine skrev:

Jeg tror det er dere som føler at dere må forsvare dere, uvisst av hvilken grunn.

Ja, kan du skjønne det!

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jeg er feminist, og har mannens etternavn. Det var viktig for han, jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva jeg heter. Hans navn er kulere da, det er bare 4 stk som har det i Norge (jeg, han og ungene). Mitt var ganske vanlig.

Jeg bruker fortsatt mitt etternavn på jobben, det er så pes med email og business cards og sånt.

Tjorven skrev:

Det er der det stokker seg litt for meg.

Min mann tok mitt etternavn fordi vi ønsket at alle i kjernefamilien skulle hete det samme. Det er greit. Hvis vi hadde tatt hans etternavn med samme argumentasjon, så hadde det blitt feil?

Det ville jo ikke blitt feil uansett, men det er klart at dersom dere hadde valgt hans navn så kunne det hatt en ubevisst forankring i normer og forventninger fra samfunnet rundt en (kunne hatt, ikke måtte hatt, får jeg vel presisere). Det å velge mannens navn er jo opplagt et brudd med tradisjoner og normer, så det er klart at det blir noe annet.

Teofelia skrev:

Det ville jo ikke blitt feil uansett, men det er klart at dersom dere hadde valgt hans navn så kunne det hatt en ubevisst forankring i normer og forventninger fra samfunnet rundt en (kunne hatt, ikke måtte hatt, får jeg vel presisere). Det å velge mannens navn er jo opplagt et brudd med tradisjoner og normer, så det er klart at det blir noe annet.

Ja, men slik det fremstilles av en del i denne tråden er det undertrykkelse som gjør at man velger mannens etternavn. Jeg synes det blir for teit at argumentet om "vi ønsker å hete det samme" blir helt legitimt når han tok mitt.

Presisering: Det er ikke du, Teofelia, som har påstått dette.

pøbelsara skrev:

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jeg har det! Jeg jobbet deltid i to år da ungene var små. Riktignok hadde jeg ikke fast jobb og fikk ikke tilbud om full stilling før det var gått noen år, men det passet oss i grunnen greit at det var sånn. (Jeg prøvde ikke knallhardt på full jobb, heller...)Jeg tror det hadde sittet mye lenger inne for mannen min å bare finne seg til rette med å gå hjemme to dager i uken.

Og hvem vet hva jeg selv hadde gjort ang. navnevalg hvis jeg giftet meg som 20-åring, jeg har jo en mye større bevissthet rundt slike ting nå enn jeg hadde da. Derfor ser jeg heller ikke at det skal være så problematisk å si at man endret navn til mannens fordi det det var det "alle gjorde" og fordi man er romantisk, var ung&dum, eller hva_har_du. Det er jo heller ikke "feil" å ønske at hele familien har samme etternavn, men det er bare greit å reflektere litt rundt hvorfor det i 90 % av tilfellene er mannen som stikker av med "seieren."

Jeg beholdt navnet mitt, fordi jeg heller vil ha det enn mannens etternavn. For Villes del gjorde vi det eneste rettferdige - vi trakk lodd om hvilket hun fikk som etternavn og hvilket som ble mellomnavn.

pøbelsara skrev:

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Jo, selvsagt har jeg det. Men sier du at dersom jeg skal kalle meg ekte feminist så må jeg skifte tilbake til det navnet jeg ble tildelt? Eller skal jeg da ta et oppgjør med min egen mor, som ikke klarte å stå på barrikadene på 60-tallet, men tok navnet til min far da de giftet seg, og dermed også ødela for kvinnekampen?

GydaG skrev:

Jo, selvsagt har jeg det. Men sier du at dersom jeg skal kalle meg ekte feminist så må jeg skifte tilbake til det navnet jeg ble tildelt? Eller skal jeg da ta et oppgjør med min egen mor, som ikke klarte å stå på barrikadene på 60-tallet, men tok navnet til min far da de giftet seg, og dermed også ødela for kvinnekampen?

Nei. Hvor tar du dette fra?

rine skrev:

Dixie: I den grad jeg tenker noe om etternavnet til folk ( ) (noe jeg stort sett bare tenker på når jeg diskuterer i tråder som denne) handler det jo bare om at damene enten var veldig unge da de giftet seg og/eller har et veldig romantisk, tradisjonelt syn på ekteskapet, evt. er litt lite bevisste på tradisjonene rundt navneskifte.

Jeg var nesten 30 da jeg giftet meg, en temmelig reflektert og tidvis "sint" feminist og ikke voldsomt romantisk anlagt.

Og jeg både er og var bevisst på at jeg tok et veldig "betinget" valg, sterkt formet av normer.

For meg var argumentasjonsrekken omtrent som dette: Jeg ville veldig sterkt at vi skulle ha samme etternavn i familien. Andre kan føle annerledes, det legger jeg meg ikke opp i, men for meg er samme navn en betydningsfull markør på "en familie". Så det var utgangspunktet.

Steg 2, hvem som skulle bytte, se det var definitivt kjønnet. For meg var det til dels hipp som happ hvilket navn det skulle blitt. Det finnes noen "argumenter" for hans til fordel for mitt, men de er i bunn og grunn relativt like i karakter og utbredelse. Hans mer sjeldent enn mitt, så mine barn er Norges eneste barn med det etternavnet, i den grad det betyr noe. De hadde vært de eneste ungene i bydelen, minst, med mitt etternavn også. Men for HAM var det definitivt ikke hipp som happ. Og grunnen til at det ikke var det, handlet aller mest om kjønnsroller.

Hadde det vært livet om å gjøre, eller han het Prumpelort, så hadde jeg antagelig trumfet det gjennom, at skulle vi ha felles navn (noe han også var veldig oppsatt på, som meg), så måtte det blitt mitt. Nå var det "den som føler sterkest for det vinner". Og han følte så sterkt for det fordi det i hans hode var "veldig spesielt" at menn bytter etternavn.


Så hadde jeg litt til gode, som jeg cashet inn da vi kjøpte hytte nettopp (noe han var ganske i mot. )

Jeg kaller meg verken feminist eller ikke-feminist, men er kvinne og mannen min har byttet til mitt etternavn.

Polyanna: Det var helt tilsvarende hos oss, bare at vi falt ned på mitt navn isteden.

Vi fikk barn da jeg var 29, og snuppa fikk mitt navn. Men allerede da var avtalen at vi skulle hete det samme når vi giftet oss, og at han da skulle ta mitt. Vi giftet oss halvannet år senere.

Han syntes kanskje det var litt rart å miste navnet sitt, men like før vi bestemte dette var det en venn av ham/kollega som gjorde akkurat det samme. Da ble det en litt lettere beslutning å ta.

Den eneste som virkelig har protestert er min grandonkel. Mitt etternavn er "beskyttet" slik at man egentlig må søke om å få ta det. Med mindre man gifter seg til det. Grandonkelen min påstod svært hardnakket at det ikke gjaldt hvis det var menn som tok navnet, men heldigvis klarte sønnene hans (altså min mors fettere) å fortelle ham at verden hadde gått fremover og at han bare skulle være glad for at noen ville føre navnet videre. Vi er foreløpig de eneste av min generasjon som har reprodusert oss, men det kommer trolig noe påfyll i årene som kommer (hvis jeg skal tolke sommerens slektstreff korrekt).

Jeg har alltid vært glad i etternavnene mine, min mors, som er gårdsnavnet fra der hun (og jeg) vokste opp (ikke på selve gården da det var noen generasjoner før) og min fars fra gården hans far vokste opp på ( og der har vi et sommersted nå). Så for meg var det ikke aktuelt å bytte. At jeg ikke har samme siste navn som barna mine stresser meg ikke i det hele tatt. Min mor byttet heller ikke! Mormor byttet, men beholdt sitt eget som mellomnavn.

Og jeg er vel feminist!

Ungene mine har forresten begynt å ymte på at de kunne tenke seg mitt gamle navn (nå mellomnavn) som mellomnavn, og det syns jeg er veldig hyggelig. 🙂 Vi har ikke gitt dem det fra før, fordi kombinasjonen er litt heavy (navnene er like i karakter også, så det høres litt corny ut).

Jeg har beholdt min mors etternavn og lagt mannens til.
Vet ikke hva jeg skal svare. Er definitivt feminist.

Da har du byttet etternavn, Floksa. Man har bare ett etternavn. "Pikenavnet" er ikke etternavnet ditt lenger, det er mellomnavn. Med mindre dere har laget et nytt bindestreksnavn, da. Det er det et alternativ for i pollen.

Det hører forresten med til historien at jeg tok min mors pikenavn da jeg var 13. Før det hadde jeg hatt min fars navn, men jeg bodde hos mamma og følte at jeg hadde langt mer tilhørighet til hennes navn.

Jeg syns det er så herlig at min bestevenninne som alltid har vært nesten militant mot å ta mannens etternavn, endte i den situasjonen at hun tok seg et nytt mellomnavn (morens pikenavn), og så kort tid etter møtte og giftet seg med en mann som hadde det navnet som etternavn. Så alle tror jo at hun har tatt hans etternavn inn som sitt mellomnavn, men NOE SÅNT VILLE HUN JO ALDRI HA GJORT!!!

Jeg er ikke feminist, har byttet etternavn fordi jeg vil at familien skal ha felles navn og jeg vil ikke at barna mine skal ha så ekstremlange håpløse navn som jeg synes en del barn har nå.