Bytter feminister etternavn?

Jeg undrer meg over folk som synes det er vanskelig å definere seg som feminist. Spesielt hvis man lar en ørliten gruppering av damer få så stor betydning som det later til. Skla si Ottar har hatt gjenomslagskraft. Hva er så farlig med å definere seg som feminist? Min tese er at de fryktsomme er redd menn vil like dem mindre. Ingenting er som å forsøke å tekkes menn og være redd for å ikke bli likt, det er så du hører lerkefuglen synge i bakgrunnen.

Feminist-testen er kjempeenkel:
Vil du at alle skal ha samme rettigheter og muligheter, uansett kjønn? Hvis svaret er ja, så er du basic-feminist.

Og så kan man teste seg selv videre med vanskeligere problemstillinger:
Tror du at damer som blir voldtatt egentlig har bedt om det eller lagt opp til det?
Jomfru-seremoniene i USA der jenter gir sin far råderett over jomfrudommen sin: vakkert eller creepy?
Vet egentlig damer om de vil ha barn eller ikke?
Karrierekvinner: mannshatende egotisper som ikke burde hatt barn?
Hvorfor blir kvinnelige ledere sett på som bitcher, mens mannlige ledere blir sett på som kjernekarer når de leder på samme vis?
Listen er uendelig.

Jeg har forresten en anbefaling å komme med, det er to svenske IG-kontoer som er verd å følge.
Fattanu tar mest opp vold mot kvinner, men er støtt innom andre relevante temaer, mens kvinnohat har nye gjestepostere hver uke, og der er det utrolig forskjellig og spennende temaer.
Veldig mye tankevekkende å lese der.

Tjorven skrev:

For meg og i 2015 har dette med etternavn lite med likestilling å gjøre.

Mener du at det er tilfeldig at det som regel er kvinner som bytter etternavn?

Jeg er selvfølgelig feminist. Jeg tok ikke mannens etternavn da vi gifta oss for fem år siden. Det var et helt bevisst valg og ikke bare latskap, jeg liker for så vidt tanken på at hele familien skal ha samme navn, men jeg har sjeldent mellomnavn og sjeldent etternavn, og synes det ville være helt noldus å skifte til mannens nokså vanlige. Ungene har mitt mellomnavn og mannens etternavn, og det var en mulig navnekombinasjon for meg da jeg gifta meg, men jeg satte som forutsetning at mannen også skifta. Det ville han ikke, så da ville jo ikke jeg bytte heller. Nå snakker han om det, han vil gjerne at vi alle heter det samme. Han har fått beskjed om at jeg skal signere papirene om han ønsker å ta min etternavnskombo, og at vi gjerne kan bytte ungenes også. Eldstemann har for øvrig bedt om å få ta mitt navn, men han er litt liten til å velge sjøl ennå, synes jeg. Hvis han fortsatt ønsker det om noen år, så får vi se. Etternavnet mitt er dessverre morsomt å lage dumme rim med, men jeg er glad i det likevel.

Jeg er feminist og kunne forsåvidt tenke meg å skifte etternavn, men jeg tror ikke jeg kunne tatt mannens. Jeg vil heller bytte til mammas.

Stellebord skrev:

Jeg er feminist og kunne forsåvidt tenke meg å skifte etternavn, men jeg tror ikke jeg kunne tatt mannens. Jeg vil heller bytte til mammas.

Jeg kunne tenke meg å ha bare det før omtalte pikenavnet til bestemor, og at mannen også tok det. Han er jo litt på gli til å ta det som mellomnavn, så kanskje han kan bearbeides. Det er bare en håndfull stykker som heter det.

Jeg er feminist, og for meg har det å ikke bytte navn vært viktig. Hverken jeg eller mannen har behov for at vi skal hete det samme, så jeg heter det jeg alltid har hett, det gjør han også og ungene har en kombinasjon der mitt kommer sist. Navnet mitt er sjeldent, men jeg hadde ikke byttet selv om det ikke var det. Mannen ønsket heller ikke at jeg skulle bytte.

rine skrev:

Kunne han like gjerne tatt ditt? :nysgjerrig:

Det spurte jeg aldri om da. Jeg bare informerte ham om at jeg kom til å bytte navn.

Men jeg spurte i dag -12 år etter - og det hadde han ikke ønsket. Han ville ha sitt. Det er også greit.

Marla Singer skrev:

Mener du at det er tilfeldig at det som regel er kvinner som bytter etternavn?

Folk gjør det fordi det har vært vanlig, på samme måte som at noen døper barna og gifter seg i kirken, uten å tenke nærmere over det, annet enn at det kan oppleves som en fin ting. Det handler ikke om 'eierskap', men en tradisjon noen velger å ta videre. Min identitet lå ikke i etternavnet mitt, men i de to fornavnene mine. Det er meg.

Jeg synes derimot at det er problematisk for feminismen at slike ting blir dratt fram som en 'sak', fordi det ødelegger for de viktige sakene, og får fordommer til å blomstre. I dag kan du velge selv hva du gjør med navnet ditt. Det er uviktig. Man ser alle slags konstellasjoner og det er helt greit.

Jeg er feminist, men det er ikke derfor jeg har beholdt etternavnet mitt. Det kommer av at jeg er meg. Etternavnet - hvor kjedelig det enn er - er en del av meg og min identitet. Å bytte var uaktuelt.

Mannen har barn fra to ekteskap, og de har alle hans etternavn. Jeg syns det er fint at søsknene gjennom dette etternavnet har en slags felles identitet.

Marla Singer skrev:

Mener du at det er tilfeldig at det som regel er kvinner som bytter etternavn?

Nei. Det er ikke det. Men jeg synes ikke at det gjør den som skifter navn noe mindre likestilt heller.

Jeg har altså fått min mann til å ta mitt etternavn, og jeg synes ikke det hever meg over han på noe vis. Og hadde det vært motsatt så hadde vi to fremdeles vært like likestilt.

Kvinner og menn er ikke likestilt i Norge i dag, men jeg synes denne etternavndebatten er en avsporing i så måte.

Dronningen skrev:

(....) Det handler ikke om 'eierskap', men en tradisjon noen velger å ta videre. (....)

En "tradisjon" som ble innført ved lovpålagt tvang for kvinner til å foreta navnebytte. Tvangen hadde ganske mye med eierskap å gjøre.

Hverken jeg eller Helten byttet navn, det var ikke oppe til diskusjon en gang. Ungene har alle et fornavn og et etternavn, Eldste fikk sitt ved loddtrekning i en flott navnefestsermoni. Deretter er det annenhver.

Det jeg synes er en bakevje med tanke på etternavn og likestilling er alle de som nå setter sammen navnene sine med bindestrek så begge skal telle like mye. Det er veldig mange tunge kombinasjoner, og disse ungene blir voksne en dag og skal gi sine barn navn. Hva da?

Jeg synes jo det blir rart å tviholde på navnet sitt bare på grunn av kvinnesak også. Sier hun som i sin tid freste til svigerfar at ungene kom til å ha mitt navn. Noe de også har.

Strå skrev:

En "tradisjon" som ble innført ved lovpålagt tvang for kvinner til å foreta navnebytte. Tvangen hadde ganske mye med eierskap å gjøre.

Det hadde nok det, mens i dag symboliserer det noe annet.

Jeg tenker at å hevde at man velgerchelt fritt å skifte navn fordi det er vanlig og en tradisjon, er litt historieløst. Kvinner hadde ikke lov til å beholde navnet sitt tidligere.

Jeg tenker at å gjøre ting fordi de er vanlige, lett kan føre til at tradisjonelle mønstre vi gjerne vil bli kvitt, blir værende. og så tenker jeg at slike valg ofte ikke er så frie dom vi liker å tenke at de er. Jfr. Kvinners hang til å velge deltid.

Jeg skiftet etternavn da jeg giftet meg og ikke tilbake når jeg skilte meg. Hva gjør det meg til? Det var forøvrig noe jeg bestemte meg for da jeg skiftet første gang: en gang holder. Og grunnen til at jeg skiftet var jo a) jeg ville at ungene skulle ha ett etternavn og hete det samme selv, og b) hans navn var kort og uvanlig mens mitt var lengre og veldig vanlig. Ingenting har endret seg ut over at vi har skilt oss. Jeg mener fremdeles at om han synes det er plagsomt å hete det samme som meg så får han bytte denne gangen.

Jeg tenker at det er helt greit å velge tradisjonelt vel vitende om at det er nettopp det. Hvis det er det man ønsker. Å bytte ut en form for tvang med en annen gir ikke mye frihet.

Enig. Det var overhode ikke tvang i vårt tilfelle. Mitt valg basert på egne ønsker. Jeg hadde aldri byttet om mitt navn var mer uvanlig og han het Olsen eller tilsvarende. Og jeg kommer ikke til å bytte igjen om jeg skulle finne på å gifte meg igjen. Og som sagt, grunnen til at jeg ikke bytter tilbake er den samme som i sin tid gjorde at jeg byttet - jeg ønsker å hete det samme som ungene. Og skilsmissen endrer ikke det. Jeg byttet ikke for å ta mannen min sitt navn. Jeg byttet for at ungene skulle hete det samme som meg uten å måtte ha to etternavn.

Det er jo ingen som påstår at de fleste som skifter navn til mannens i dag gjør det fordi de er tvunget til det. Men vi som har gjort det frivillig og med glede har jo valgt å følge en tradisjon som begynte med tvang. Og grunnen til at det fortsatt er vanligst at kvinnen skifter er også at vi en gang måtte. Greit å ha i mente, i det minste.


(Og hva er oddsen for at jeg skrev dette innlegget akkurat da jeg trykket play på episoden av friends der Phoebe skal skifte navn til mannens, og i stedet bytter til Prinsesse Consuela Bananahammock! )

Polyanna skrev:

(Og hva er oddsen for at jeg skrev dette innlegget akkurat da jeg trykket play på episoden av friends der Phoebe skal skifte navn til mannens, og i stedet bytter til Prinsesse Consuela Bananahammock! )

He-he, et perfekt bilde på hvorfor jeg aldri greide å se på den serien generelt (og Phoebe-karakteren spesielt).

Bluen skrev:

He-he, et perfekt bilde på hvorfor jeg aldri greide å se på den serien generelt (og Phoebe-karakteren spesielt).

Likte du ikke smelly cat?