Å bli ferdig med barn

Berglijot skrev:
Mine skal aldri få flytte ut. Det er en skymmel verden der ute.

Skal minne deg på det når en avde fortatt bor hjemme som 45-åring. :jupp:

Skremmern skrev:
Jeg kommer til å hjelpe barna mine økonomisk hvis muligheten er der. Jeg ser på det som en foreldrejobb. (Og, nei, selv om foreldrene hjelper til, betyr det IKKE at barna blir uansvarlige og uten økonomisk sans.)

Ser det som en selvfølge å hjelpe til uten å la dem få alt servert. Så lenge man har råd til det vel og merke. Jeg fikk en posesuppe i ny og ned, det var alt. Men er egentlig glad for det. Måtte lære meg å ta ansvar tidlig.

Balansekunstneren skrev:
Da har jeg lest meg gjennom hele tråden og er fullt klar over at det er usaklig og emosjonelt når jeg tørker snørr og tårer mens jeg misunner hardt de som kan velge å få flere barn. Punktum.

Lærlingen på såvidt tre har den siste tiden daglige små nyhetssnutter til meg som begynner med "Mamma, når jeg blir voksen snart skal jeg ..."

Overhodet ikke usaklig. :kos:

Bokormen skrev:
Det kan egentlig slå ut begge veier. Unge besteforeldre kan jo være nettopp i den fasen at de gleder seg over at ungene har flyttet ut, og at de endelig har råd og mulighet til å bruke fritiden sin på seg selv. Da tenker jeg ikke på at de ikke sitter barnevakt, det kan man ikke forvente, men at de ikke er hjemme i helger og ferier, og bruker mye av fritiden sin på hobbyer og egne venner.

Nåja, ikke bare unge besteforeldre som er på det nivået skal jeg fortelle deg.

Kate skrev:
Jeg skal ikke ha flere barn. Mange mener jeg er egoistisk som lar poden forbli enebarn. Jeg kunne ikke tenke meg å få flere nå som han nærmer seg ni og jeg er tjueni.

Hvorfor egoistisk. Det er da ditt/deres valg. :riktig:

Ellers må jeg si at jeg har tre år mellom mine to og det blir det samme mellom mellomste og den som fortsatt bor i magen min. Det jeg syntes var usigelig deilig sist var at jeg var ferdig med bleiene og den verste avhengighetsperioden på prinsessa mi.