Å bli ferdig med barn

Bokormen skrev:

Det er kanskje lettere å slå seg til ro med å ha barn boende i huset til man er 60 om man har hatt noen "ego-år" før man ble forelder?

Selvsagt er det det. Det blir litt sånn "benn there, done that and bought the t-shirt". Argumenter om å ha tid til seg selv osv, blir helt fjerne, det er jeg jo forlengst ferdig med. Jeg vet jeg er langt mere reflektert og en mye bedre mamma nå enn jeg ville vært for 20 år siden. Ikke har jeg nevnverdig mindre energi enn foreldrene rundt meg heller. Virker som Mazungen er med på langt mere enn unger flest.

Jeg kunne aldri ha tenkt meg to tette.
Er glad vi har 4 år mellom di.
Turbo elsker lillesøster og omvendt.
Og jeg har en hjelpende hånd

Og når jeg er 41 er turbo 20 og snoopy blir 20 når jeg blir 45 🙂
Så da kan jeg være fri og "frank" å bare tenke på meg selv.reise alene osv hehe Og så håper jeg at det kommer barnebarn sånn etter hvert 🙂
Men i mellom tiden så får man reise med familien,så mye som det lar seg gjøre når man har en mann som hater å reise på ferie og sånt.

Maz skrev:

Selvsagt er det det. Det blir litt sånn "benn there, done that and bought the t-shirt". Argumenter om å ha tid til seg selv osv, blir helt fjerne, det er jeg jo forlengst ferdig med. Jeg vet jeg er langt mere reflektert og en mye bedre mamma nå enn jeg ville vært for 20 år siden. Ikke har jeg nevnverdig mindre energi enn foreldrene rundt meg heller. Virker som Mazungen er med på langt mere enn unger flest.

Det er selvsagt fordi jeg HAR hatt barn i så mange år at jeg føler meg ferdig med det å ha ansvar for småunger.
Og at jeg ikke tror jeg ville vært en like energisk mamma nå som den gangen.
Ikke BARE alder, altså, men at jeg faktisk har vært der.
Litt viktig å tenke på, egentlig.
Jeg tror det har MYE med mine holdninger til dette å gjøre.

Bokormen skrev:

Det er kanskje lettere å slå seg til ro med å ha barn boende i huset til man er 60 om man har hatt noen "ego-år" før man ble forelder?

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.

Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.

Line* skrev:

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.

Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.

For meg handler det ikke om å hatt egoår før jeg fikk barn, jeg hadde da det før jeg ble mor i en alder av nesten 28, men at jeg fortsatt er bare MEG og at jeg fortsatt har behov for egentid, å oppleve noe alene uten barn og bare sammen mannen min eller venner. Og det kan man ha selv om man har barn, men det er klart at frihetsgraden blir større jo større barna blir.

Jaja, vi tenker forskjellig rundt dette, Trøtt, og jeg kommer faktisk til å hove ut mine når de er ferdig med vgs, om det ikker veldig spesielle ting som taler for noe annet. Jeg kommer til å bidra med ting fra frysen, en flybillett her, et depositumslån der, men absolutt selvstendighet er mitt mål. Ellers ser jeg at vi har eldig samme filosofi når det gjelder å hjelpe til hjemme. Det undrer meg at folk ikke lærer ungene sine å hjelpe til.

Maz: helt enig! Jeg synes i hvertfall det er bedre (og litt mer stilig) å herje litt før man får barn enn å skulle krampeherje som 40-åring. Og det er jo veldig forskjellig hvor ungdommelige 40-åringer er, men jeg er jo en fjortis nå, så at jeg skulle slutte å være leken og tøysete hvert øyeblikk virker fjernt. Faren min er snart 60 og så barnlig og leken som noen. Det ligger ikke til familien å bli gammel til sinns og finne sin indre kjerring før man er fylt tretti. Jeg er ikke redd for at folk ikke skal se på meg som voksen og seriøs, så jeg har rom rundt meg til å være ungdommelig uten å være krampete. Og jeg ser godt for meg å ha småbarn og få noen små til spredt utover de neste årene. Hvis jeg er så heldig.

Line: Vi har Lilles besteforeldre 25 mil og 50 mil unna. Selv om de er deltagende, interesserte og engasjerte, så er de ikke til hjelp i hverdagen. de hjelper oss masse, så langt de kan. Men vi kan ikke flytte hverken hit eller dit, og trenger dem forsåvidt ikke i nabohuset. Vi har derimot fått oss et tett og godt venne- og nabonettverk som kan hjelpe hverandre med barnevakt og vennetjenester. det har vært en vei å gå, særlig for min Kjære, som har tungt for å be om hjelp av andre. Men det går bra nå.

Madam Mim skrev:

Line: Vi har Lilles besteforeldre 25 mil og 50 mil unna. Selv om de er deltagende, interesserte og engasjerte, så er de ikke til hjelp i hverdagen. de hjelper oss masse, så langt de kan. Men vi kan ikke flytte hverken hit eller dit, og trenger dem forsåvidt ikke i nabohuset. Vi har derimot fått oss et tett og godt venne- og nabonettverk som kan hjelpe hverandre med barnevakt og vennetjenester. det har vært en vei å gå, særlig for min Kjære, som har tungt for å be om hjelp av andre. Men det går bra nå.

Jeg er bare veldig, veldig glad for at det ikke er vår situasjon. At vi lever langt fra hverandre.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får barna/svigerbarna og barnebarna rundt meg.
Virkelig!
De har også ett nettverk med venner og naboer. Likevel er det annerledes med mamma/svigermor/bestemor. Det synes tydelig.
Så vi er nok heldige, synes jeg.

Jeg hadde nettverk, slik du snakker om, da mine var små. Jeg savnet den situasjonen mine egne er i. Å ha et godt forhold til meg, at barnebarna kjenner meg, er trygg på meg, og vet at jeg alltid er der.
Dessuten er jeg veldig glad for at de er i nærheten mtp på at jeg faktisk blir eldre også, og at de også er her for meg.
Dette går jo begge veier.

Og jeg krampeherjer altså ikke som 41-åring.

...

Jeg skal ikke ha flere barn. Mange mener jeg er egoistisk som lar poden forbli enebarn. Jeg kunne ikke tenke meg å få flere nå som han nærmer seg ni og jeg er tjueni.

min tanke er at det er greit å få dem så tett som man orker. For vår del begynte vi å prøve så snart vi orket tanken på en spebarnsperiode til, og det ble litt over 2,5 års forskjell mellom barna.

Grunnen er at jeg synes det er greit å ha barn som man kan gjøre omtrent det samme sammen med og som har glede av hverandre (selv om man aldri har noen garanti for sistnevnte). I tillegg høres det fristende ut å fremdeles ha litt liv igjen å leve når ungene flytter ut.

Jeg er nemlig enig med Mim. Jeg synes godt at ungene kan flytte ut når de er ferdige med videregående. De skal få massevis av hjelp og støtte, men jeg synes ungdom har best av å klare seg litt på egenhånd i den alderen.

Jeg har overskuddsbesteforeldre i nærheten. Jeg ønsker også å kunne være tilstede for både barn og barnebarn når den tid kommer og ha overskudd og helse til dem.

Ideelt sett burde jeg nok ha fått barn tidligere ut fra min filosofi, men slik gikk det altså ikke.

Angående å bli ferdig med småbarnstiden: Jeg skjønte virkelig ikke hva folk snakket om da de brukte dette begrepet tidligere. Det er som å "bli ferdig med gourmetmåltidet" eller "bli ferdig med den fine ferien". 😛 Men nå hender det seg at tanken slår meg, ja. Altså, vi nyter tiden nå. Det er deilig at de er små og pjuskete og kosete og kryper oppi fanget. Det er vidunderlig å ha en baby i huset.

Men det er jo utrolig intenst og slitsomt OGSÅ. Når de er små så er alt så intenst og umiddelbart. Er man alene med alle tre og det skjærer seg for alle sammen samtidig så er 101 ute. De har fortsatt litt begrenset impulskontroll, og det kan være vanskelig å vente det minuttet det tar å bytte en bæsjebleie eller legge en lillebror.

Og så har vi barn som ikke sover voldsomt godt hele natten. Eldste begynte å sove natta igjennom uten å våkne 1-3 ganger for smokk/trøst i 3-årsalderen. Da nattamet jeg fortsatt en 1-åring... Mellomsøster er i den nattredde fasen, med det det innebærer. Lillebror ser ut til å være samma type, så jeg antar at jeg vil ha som hovedregel at natta er stille sånn om 3 års tid. Det har jo HENDT at vi har fått sove en hel natt uten avbrudd de siste 5,5 årene. 10 ganger, kanskje.

Og akkurat det skal det bli godt når er overstått.

Og vemodig. Og rart. Det er jo så merkelig å se den store, fine 5-åringen. Hvor ble det av babyen min??

Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.

Hasselnøtt skrev:

Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.

Det begynner som uskyldig meningsutveksling.

Jeg aner ikke hva som er best for oss, så jeg venter bare på at noen kan fortelle meg det!

Hasselnøtt skrev:

Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.

Det kan jo folk bare tro, men det er jo MIN mening som er den rette!

Uansett er det vel mange av oss som har deltatt i debatten, men likevel konstatert at vi ikke hører med til dem som kan velge .
Jeg har gått over til mottoet "Det får komme det som kommer. Det får skje det som skal skje" (fra en Bjørn Eidsvåg sang) når det gjelder dette her, og det kan kanskje være like greit. Det blir nok ganske ok uansett hvordan det blir, Skremmern.

Line* skrev:

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.

Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.

Jeg setter ikke livet på vent, vi har reist masse i både inn- og utland f.eks, og barna har blitt veldig fleksible. 🙂 Men jeg ser at en del som får barn på samme alder som jeg var da vi fikk vår første, de bor hos foreldrene sine, fester som før, besteforeldrene blir reserveforeldre for sine egne barnebarn. Det hadde aldri jeg tillatt. Da får heller folk synes at jeg er kjerring.

LilleRosin skrev:

Det kan jo folk bare tro, men det er jo MIN mening som er den rette!

Bokormen skrev:

Men jeg ser at en del som får barn på samme alder som jeg var da vi fikk vår første, de bor hos foreldrene sine, fester som før, besteforeldrene blir reserveforeldre for sine egne barnebarn.

Da bør man kanskje vente bittelitt med å få barn. Om man ikke er klar for/i stand til å snu livet sitt opp ned, så er man kanskje ikke klar for en unge heller?

Jeg skjønner min mor som har fått nye barn med jevne mellomrom gjennom 19 år. Det er deilig med en baby i huset, hun er god på babyer, det er synd å avbryte gourmetmåltidet eller luksusferien, det er kjipt å tenke at nå er det siste gangen. Å, som jeg gleder meg til neste nurk! (men jeg har nok litt større sosiale behov enn min mor, og vil nok ikke få 6 stykker)

Skremmern skrev:

Jeg aner ikke hva som er best for oss, så jeg venter bare på at noen kan fortelle meg det!

Det kommer vel til et punkt der du har lyst på flere barn nå. Hva som er best og hva som lar seg gjøre er jo aldri godt å si.

Hasselnøtt skrev:

Det kommer vel til et punkt der du har lyst på flere barn nå. Hva som er best og hva som lar seg gjøre er jo aldri godt å si.

DER traff du spikeren på hodet. Det er DEN følelesen jeg mangler og som gjør at jeg bare må utsette diskusjonen med meg selv.